Vi har klippet dette innlegget fra Moon of Alabama.

Redaksjonen, derimot.no

USAs krig mot Iran har knust den amerikanske maktordenen i Midtøsten. Selv sentrale stemmer i det utenrikspolitiske maktapparatet erkjenner nå at Iran har overtatt den dominerende rollen i regionen.

Krigen mot Iran: Borg-kollektivet erkjenner at kontrollen over Midtøsten er tapt

I det minste deler av USAs utenrikspolitiske Borg-kollektiv (et ensrettet maktapparat der de samme oppfatningene dominerer) har kommet til at USA har mistet sin ledende rolle i Midtøsten. Det synes å være liten interesse for å gjenvinne denne posisjonen.

Formålet med dette innlegget er å samle disse stemmene.

Marc Lynch skriver i Foreign Affairs:

Slutten på det amerikanske Midtøsten – Iran og det siste krampetrekket fra en mislykket orden (arkivert) – Foreign Affairs, september 2026

Det amerikanske Midtøsten er slutt. Den regionale ordenen som har vært rådende siden 1991, er ett av de mange ofrene for den amerikansk-israelske krigen mot Iran. At USA og Israel mislyktes i å styrte regimet i Teheran, har vist hvor bankerott flere tiår med sanksjoner og vold har vært. USAs manglende evne til å beskytte sine allierte i Gulfen mot iranske angrep eller holde Hormuzstredet åpent har på avgjørende vis undergravd den grunnleggende sikkerhetsavtalen som rettferdiggjorde landets nettverk av militærbaser i regionen. Israels stadig mer truende holdning og oppgivelse av enhver forestilling om interesse for å komme frem til en ordning med palestinerne har samtidig avsluttet Washingtons flere tiår lange oppdrag med å forene sine arabiske allierte og Israel i et varig sikkerhetspolitisk partnerskap.

Likevel argumenterer Marc Lynch avslutningsvis, som den liberale intervensjonisten han er, for å fortsette å «spre demokrati» i «menneskerettighetenes» navn i Midtøsten. Det er dette instinktet som styrer de «liberale» i Det demokratiske partiet. Det er grunnen til at Demokratene, dersom de kommer tilbake til makten, sannsynligvis vil støtte en forlengelse av krigen mot Iran.

I The Atlantic grunner den nykonservative Robert Kagan over konsekvensene av USAs nederlag:

Iran sluppet løs – Den dominerende makten i Midtøsten vil fra nå av ikke være USA eller Israel, men Iran (arkivert) – The Atlantic, 23. august 2026

I årevis sto Iran overfor en maktbalanse i Midtøsten som var i landets disfavør. Regionen ble dominert av en fiendtlig amerikansk supermakt, et atombevæpnet og militært overlegent Israel og betydelige regionale aktører – Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – som var strategisk og økonomisk alliert med USA.

I dag befinner Iran seg i en helt ny situasjon. Landet har gått direkte opp mot supermakten og Israel, motstått harde angrep fra deres mest avanserte våpen og mer enn overlevd. Som følge av dette har Iran, med amerikansk hjelp, fullstendig omformet maktstrukturen i Midtøsten og Persiabukta. Den dominerende makten i regionen fremover vil være Iran, ikke USA eller Israel. Nabolandene er allerede i ferd med å tilpasse seg denne nye virkeligheten. Fjernere makter vil gjøre det samme. I årevis har verden forholdt seg til et Iran som var holdt i sjakk. Nå vil den få oppleve hvordan et Iran sluppet løs ser ut.

Kagan sier at Iran ikke trenger noen intensjonsavtale eller noen annen avtale med USA. Landet trenger heller ikke atomvåpen. Sanksjoner mot Iran vil ikke hjelpe:

Irans kontroll over Hormuzstredet er et mer anvendelig maktmiddel enn et atomvåpen ville vært. Et atomvåpen kunne avskrekket et angrep, men kontrollen over stredet gir Iran innflytelse hver eneste dag over flere titalls land. Med denne kontrollen kan Iran belønne venner, straffe fiender, hente inn inntekter, tvinge frem lettelser i sanksjonene og få regjeringer til å tenke seg om to ganger før de motsetter seg iransk politikk. Landet kan gjøre alt dette uten å avfyre et eneste skudd, samtidig som det beholder muligheten til å true med vold når det er nødvendig.

Sanksjonsstrategien som i flere tiår tjente til å isolere Iran, hvilte på internasjonalt samarbeid. Land som er avhengige av tilgang til stredet – for eksempel Japan og Sør-Korea – vil måtte velge mellom tilgang til en pålitelig energiforsyning og deltakelse i amerikanskstøttede sanksjoner. Vil de velge solidaritet med Washington – dette Washington – fremfor sine økonomiske interesser? I den nye ordenen Iran er i ferd med å skape, vil et globalt sanksjonsregime sannsynligvis ikke være mulig å opprettholde.

I en kommentarartikkel i New York Times fremfører Rosemary Kelanic fra Defense Priorities et økonomisk argument for å avslutte blokaden mot Iran og la landet kreve inn avgifter fra skip som passerer gjennom stredet:

La Iran kontrollere Hormuzstredet – New York Times, 24. august 2026

Økonomisk sett er transittavgifter en bedre løsning for USA og verden enn en langvarig delvis stenging av stredet. … Dersom konfrontasjonen om Hormuz får oljeprisene til å skyte i været, kan de økonomiske skadene bli alvorlige, særlig for USA, som har en langt mer oljeintensiv økonomi enn andre stormakter som Russland og Kina.

…

Så pinlige som Hormuz-avgifter ville være for USA og for Trump personlig, ville det å ta betaling for trygg passasje gi Iran et insentiv til å slippe gjennom så mange skip som mulig, slik at landet kan kreve inn flere avgifter. Dersom Iran blir avhengig av inntektene fra å administrere stredet, blir det dessuten vanskeligere å stenge det av politiske grunner i fremtiden.

Den pensjonerte generalen McCaffrey, en hauk som ga ordre om massakren på «Dødens motorvei» under krigen mot Irak i 1991, beklager nødvendigheten av en amerikansk tilbaketrekning:

Barry R. McCaffrey @mccaffreyr3 – 23.54 UTC, 22. august 2026

Etter min vurdering har USAs væpnede styrker sannsynligvis mistet tilgangen til 15 baser ved Persiabukta for godt. Iran står nå klart til å kontrollere adgangen til Gulfstatene. USA må forhandle frem ny tilgang i det vestlige Saudi-Arabia, Israel og Sør-Europa.

Financial Times stiller derfor følgende spørsmål:

Er det verdt å gjenoppbygge USAs enorme baser i Gulfen? (arkivert) – Financial Times, 24. august 2026

«Det er ikke særlig mye nytte i å gjenoppbygge noen av disse anleggene», sa Nate Swanson, tidligere Iran-direktør i USAs nasjonale sikkerhetsråd. Han påpekte at behovet for å finansiere gjenoppbyggingen av anlegg man ellers ikke ønsker, kan forsterke utviklingstrekk som allerede finnes. «Jeg ville blitt svært overrasket dersom det ikke skjer en forskyvning vestover.»

Å gi opp basene innebærer mer enn et militært grep. Det innebærer tap av kontroll:

«Dette er en situasjon der de militære og diplomatiske nødvendighetene trekker i motsatte retninger», sa Brands ved Johns Hopkins-universitetet. «Man må motvirke inntrykket av at man bare stikker av.»

…

«Carter-doktrinen ser faktisk ut til å ha brutt sammen», sa Gregory Brew, historiker og analytiker i Eurasia Group. Han la til at det var en følelse av at Washington hadde gått hele runden og endt opp der det startet. «Den islamske revolusjonen fremtvang Carter-doktrinen, og det var krigen mot Iran som fikk den til å bryte sammen», la han til.

Carter-doktrinen, som truet med bruk av amerikansk militærmakt for å kontrollere Persiabukta, var et svar på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren den skulle bekjempe, eksisterer naturligvis ikke lenger.

«Trusselen fra Kina» er for vag til å rettferdiggjøre de ekstremt høye kostnadene ved å gjenopplive doktrinen.

Det er derfor sannsynlig at USA, trolig etter noen flere trefninger, blir tvunget til å trekke seg tilbake.

Forsidebilde: KI-generert