Europa er en kruttønne.

Av J.B. Shurk

Amerikanere som ikke har vært i Europa, forstår kanskje ikke fullt ut hvilken kruttønne den gamle verden har blitt. Europeisk selvhat løser opp tradisjonelle kulturelle bånd. Masseinnvandring forverrer eldgamle rivaliseringer. Europa er én gnist unna å eksplodere.

Europa er en evigvarende slagmark. Mange av våre forfedre forlot tross alt det gamle landet for å unnslippe religiøse, økonomiske og kulturelle konflikter som hadde vart i århundrer. Disse historiske klagene – som alltid ulmet i fredstider før de kokte over i direkte vold – går videre fra generasjon til generasjon. Moderne europeiske nasjoner er et produkt av to tusen år med skiftende grenser og allianser, og innfødte europeere sporer sine familielinjer tilbake til regionale stammer, hvis gamle territorier ikke passer perfekt inn i dagens politisk tegnede kart.

To verdenskriger – begge startet i Europa og som førte til en enorm ødeleggelse av Europa – drev frem en politisk bevegelse på midten av 1900-tallet, som krevde utvisking av nasjonale grenser. Den europeiske intelligentsiaen som ble grunnleggerne av kontinentets gryende transnasjonale byråkrati, ga nasjonal stolthet skylden for Europas blodbad og gjorde i praksis «nasjonalisme» til et skjellsord.

I de åtti årene siden prosjektet for europeisk integrasjon startet for alvor, har latente motsetninger forvandlet Europa til en kruttønne med enda større potensiell energi for selvdestruksjon, enn det som eksisterte før første og andre verdenskrig. Mens den herskende klassen aktivt har undertrykt de historiske identitetene til innfødte europeere, har den oversvømmet kontinentet med immigranter, som oppfordres til å beholde sine egne kulturelle identiteter. På denne måten blir en ungarer, polakk eller danske som feirer sitt lands unike arv, fordømt som en «høyreekstrem nasjonalist», og en franskmann som insisterer på at afrikanske og Midtøsten-innvandrere ikke assimilerer seg til den europeiske livsstilen, blir fordømt som en «rasist» og «fanatiker».

Dette anti-europeiske uhyrligheten ble skapt med vilje. Samtidig undertrykkelse av europeernes nasjonale identiteter, og beskyttelse av utenlandske statsborgere skaper en slags «multikulturdynamo», som forvandler europeere til fremmede på sitt eget kontinent. Fratatt sin opprinnelige religion, kultur og historiske skikker, og tvunget til å prise fremmede religioner, kulturer og skikker, blir europeerne effektivt assimilert i sine egne land. Europeere blir lært opp til å forakte sin egen sivilisasjon, og bøye seg for de som søker å gjenskape en fremmed sivilisasjon i Europa. Europas herskende klasse bruker immigranter til å slå ut europeernes identitet som europeere.

Kanskje fordi en kritisk masse europeere endelig innser hva Europas ikke-valgte byråkrater har gjort, sprer en «stor oppvåkning» seg over hele kontinentet. Etter flere tiår med kulturell utslettelse, slår en patriotisk glød rot igjen. Slik mange nå ser det, hvis globalismens krig mot nasjonalisme betyr at bare nasjoner utenfor Europa vil overleve, er ikke europeisk fred verdt prisen.

Mange amerikanere vil avfeie denne gjenoppblomstringen av europeisk nasjonalisme som «for lite for sent», men jeg ville vært mer optimistisk. Noen ganger må vi presses til kanten av stupet før vi finner fotfestet og slår tilbake med makt. Når overgivelse betyr å falle i havet, og overlevelse krever å bevege seg i motsatt retning, er det eneste valget også det riktige.

I Storbritannia har en grasrotbevegelse av vanlige briter startet «Operasjon: Raise the Colors». Strategien er enkel: Britiske borgere oppfordres til å fremtredende vise og vifte med St. George-korset og Union Jack-flagg.

Hva kan muligens være støtende eller farlig med å heise flaggene til England og Storbritannia? Ingenting. Likevel mister det globalistiske etablissementet sin kollektive besinnelse. Venstresiden insisterer på at flaggene bør erstattes med noe mer «multikulturelt», og at bare «høyreekstreme rasister», ville synke så lavt at de patriotisk heiser landets flagg. Politikere som forfekter åpne grenser kaller de flaggviftende for «ekstremister», «hatfylte» og «hvite supremacister». Med andre ord har det britiske folket tvunget Storbritannias «eliter», til å erkjenne at de ikke har lojalitet til Storbritannia.

I London er det helt normalt å se «gay pride»-flagg, «palestinske» flagg, pakistanske flagg, iranske flagg og flaggene til nesten alle tredjeverdensnasjoner som nå losser av sine borgere på kysten av Storbritannia. Hvis en britisk statsborger skulle uttrykke sin forargelse over det faktum at en rekke utenlandske flagg freist veives over hele hovedstaden, ville konstabler skremme den frittalende «lovbryteren» til taushet, ved å true ham med tiltale for «hatytringer». Avslørende er imidlertid at disse samme smålige tyrannene slår ned på innfødte briter, når de våger å heise sin egen nasjons historiske flagg.

Lignende bevegelser får fart. For ti år siden var det vanligere å se slike patriotiske oppvisninger på gatene i Balkan-landene eller blant uavhengighetsparader i Baskerland, eller andre områder av Europa som søker nasjonal anerkjennelse. I dag er det et hav av nederlandske, danske, tyske, italienske, svenske, norske, finske, ungarske, polske og tsjekkiske flagg å se når man krysser landenes grenser. Åtti år etter at EU begynte å bygge sitt kontinentale imperium, ser «koloniene» ut til å være ivrige etter å gjenvinne sin rett til selvbestemmelse.

Jeg tror det er rimelig å si at vanlige europeere ikke lenger er villige til å tie mens den herskende klassen dreper det som er igjen av Europa, og overlater kadaveret til utenlandske erobrere. Mange i Europa ønsker ikke å dø. For å leve må de kjempe.

Fra Kolozeg, publisert 11. september 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: Europe Is A Powder Keg – J.B. Shurk
Shurk er forfatter og Gatestone Institute spaltist.