Tekst og illustrasjon av Terje Sørensen og KI-vennen.
Inspirert av vår interesse for Russlands og Sovjetunionens historie og kultur.

Natten inn til den 17. juli 1918 ble en epoke brutalt avsluttet. Tsar Nikolaj II, hans hustru Aleksandra, deres fem barn og fire lojale tjenere ble skutt og drept i kjelleren på Ipatjev-huset i Jekaterinburg. Henrettelsen markerte ikke bare slutten på Romanov-dynastiet etter mer enn 300 år ved makten – den ble også et av de mest omdiskuterte kapitlene i den russiske revolusjonen. Over hundre år senere fortsetter historikere å diskutere beslutningen, ansvaret og de langsiktige konsekvensene av det som skjedde denne julinatten.

Et imperium på vei mot sammenbrudd

Da Nikolaj II overtok tronen i 1894, arvet han verdens største sammenhengende rike. Det russiske imperiet strakte seg fra Østersjøen til Stillehavet og omfattet mer enn 170 millioner mennesker. Samtidig var landet preget av enorme sosiale forskjeller, fattigdom, analfabetisme og et politisk system som i liten grad åpnet for reformer.

Tsaren var overbevist om at han hersket «ved Guds nåde» og motsatte seg lenge kravene om demokratiske reformer. Selv etter revolusjonen i 1905 og innføringen av nasjonalforsamlingen (Dumaen) beholdt han det meste av den reelle makten. Men misnøyen vokste.

Første verdenskrig ble et vendepunkt

Da Russland gikk inn i første verdenskrig i 1914, ble belastningen enorm.
Millioner av soldater mistet livet eller ble såret. Forsyningene sviktet, matmangelen økte og økonomien kollapset gradvis. Samtidig valgte Nikolaj II å overta den øverste militære kommandoen, noe som gjorde ham personlig ansvarlig for de mange nederlagene ved fronten.

Hjemme i Petrograd (dagens St. Petersburg) økte kritikken mot keiserfamilien. Tsarina Aleksandra, som var født tysk prinsesse, ble møtt med mistanke og rykter om illojalitet. Enda større oppsikt vakte hennes nære forhold til den mystiske munken Grigorij Rasputin, som hevdet å kunne lindre blødersykdommen til tronfølgeren Aleksej.

Rasputins innflytelse ble av mange oppfattet som et symbol på at keiserdømmet var i ferd med å miste kontrollen.

Revolusjonen som felte tsaren

Vinteren 1917 eksploderte situasjonen.
Demonstrasjoner, streiker og matopptøyer bredte seg raskt. Soldater som var sendt ut for å slå ned protestene, nektet etter hvert å adlyde ordre og sluttet seg til demonstrantene.
Den 15. mars 1917 (2. mars etter den gamle russiske kalenderen) abdiserte Nikolaj II. Romanov-dynastiet, som hadde styrt Russland siden 1613, var dermed historie. Den tidligere tsaren håpet først å leve et stille familieliv, men virkeligheten ble en helt annen.

Faktaboks: Romanov-dynastiet:

Regjerte Russland fra 1613 til 1917.
Dynastiet besto av 18 regjerende monarker.
Nikolaj II ble den siste tsaren.
Familien var nært beslektet med de fleste europeiske kongehus, blant annet det britiske og det danske.

Fra herskere til fanger

Etter abdikasjonen ble familien først holdt i husarrest ved Aleksanderpalasset utenfor Petrograd.
Senere ble de sendt til Tobolsk i Sibir.

Da bolsjevikene under Vladimir Lenin tok makten under Oktoberrevolusjonen i november 1917, ble situasjonen langt farligere. Den nye kommunistregjeringen fryktet at tsaren kunne bli et samlingspunkt for motstanderne under den gryende borgerkrigen.
Våren 1918 ble familien derfor flyttet til Jekaterinburg ved Uralfjellene.
Her ble de innkvartert i kjøpmann Nikolaj Ipatjevs hus – senere kjent som «Huset med det spesielle formål».
Vinduene ble malt over.
Gjerder ble reist.
Vaktene ble stadig strengere.
Familien levde nærmest fullstendig isolert.

Håpet om redning

Gjennom våren og sommeren 1918 rykket den hvite armé – motstanderne av bolsjevikene – stadig nærmere Jekaterinburg.
Mange fryktet at familien kunne bli befridd.

Samtidig arbeidet flere slektninger i Europa for å få dem reddet. Blant dem var kong Georg V av Storbritannia, som var fetter av Nikolaj II. Den britiske regjeringen vurderte en periode å tilby asyl. Planene ble dog imidlertid aldri realisert.

Historikere er fortsatt uenige om hvorfor. Noen peker på den vanskelige politiske situasjonen i Storbritannia, andre mener regjeringen fryktet reaksjoner fra opinionen dersom den avsatte tsarfamilien ble hentet dit.
Resultatet ble uansett at ingen redningsaksjon kom.

Faktaboks: Den nærmeste familien:

Nikolaj II (1868–1918) – Russlands siste tsar.
Aleksandra Fjodorovna (1872–1918) – Tsarina, født prinsesse av Hessen.
Olga (22 år)
Tatjana (21 år)
Maria (19 år)
Anastasia (17 år)
Aleksej (13 år), tronfølger og alvorlig syk av blødersykdom (hemofili).

Beslutningen som fortsatt diskuteres

Hvem tok den endelige beslutningen om å henrette familien?

Dette spørsmålet har opptatt historikere i mer enn hundre år.
Det finnes ingen bevart, skriftlig ordre undertegnet av Lenin.

Likevel mener mange forskere at en så dramatisk avgjørelse neppe kunne vært tatt uten at den øverste bolsjevikledelsen var informert eller hadde gitt sitt samtykke. Andre hevder at avgjørelsen kan ha blitt tatt lokalt av bolsjevikene i Jekaterinburg, fordi de fryktet at den fremrykkende hvite armé skulle befri familien.

Det er sannsynlig at både militære hensyn og politiske vurderinger spilte inn.
For bolsjevikene representerte Romanov-familien et symbol på det gamle regimet. Så lenge de levde, kunne de bli et samlingspunkt for monarkister og kontrarevolusjonære. Dermed ble familien en brikke i en brutal maktkamp der politiske mål veide tyngre enn menneskeliv.

Den siste kvelden

Den 16. juli 1918 virket dagen tilsynelatende rolig.
Familien fulgte sine vanlige rutiner. De leste, ba og forsøkte å holde motet oppe. Ingen visste at dette skulle bli deres siste kveld.

Litt etter midnatt ble de vekket av vaktene.
De fikk beskjed om å kle på seg raskt fordi urolighetene i byen gjorde det nødvendig å flytte dem til et sikrere sted.
Tsaren bar den syke Aleksej ned trappen.
Resten av familien fulgte etter.
Ingen av dem ante hva som ventet.

De siste minuttene

Familien og de fire tjenerne ble ført ned i en liten kjeller i Ipatjev-huset. Rommet var trangt og sparsomt møblert. Tsarina Aleksandra og den syke tronfølgeren Aleksej fikk stoler, mens de øvrige stilte seg opp langs veggen.

Kort tid etter kom kommandanten, Jakov Jurovskij, inn sammen med en gruppe bevæpnede menn.
Han kunngjorde at den tidligere tsaren var dømt til døden fordi hans tilhengere forsøkte å redde ham. Nikolaj II skal knapt ha rukket å spørre: «Hva? Hva?» før de første skuddene falt.

Henrettelsen utviklet seg raskt til et kaotisk og brutalt blodbad. Rommet ble fylt av røyk fra kruttgassene, og flere av bødlene skjøt uten særlig kontroll. Enkelte av storfyrstinnene overlevde de første salvene fordi diamanter og edelstener, som var sydd inn i korsettene deres for å skjules under fangenskapet, fungerte som en uventet beskyttelse mot kulene. De ble deretter drept med nye skudd og bajonetter.

I løpet av få minutter var alle de elleve menneskene døde: tsaren, tsarinaen, deres fem barn, livlegen Jevgenij Botkin, kokken Ivan Kharitonov, kammertjener Aleksej Trupp og kammerpiken Anna Demidova.

Et forsøk på å skjule spor

Bolsjevikene var klar over at henrettelsen ville vekke sterke reaksjoner dersom den ble kjent.
Likene ble derfor fraktet ut av byen om natten. I dagene som fulgte forsøkte gjerningsmennene å skjule sporene ved å kle av de døde, fjerne verdisaker, overøse levningene med syre og begrave dem på hemmelige steder i skogen utenfor Jekaterinburg.

Likevel oppstod det raskt rykter om hva som hadde skjedd.
Da den hvite armé kort tid senere erobret byen, startet etterforskeren Nikolaj Sokolov en omfattende gransking. Han samlet vitneforklaringer, fotografier og tekniske spor som senere ble uvurderlige historiske kilder, selv om gravstedet fortsatt forble ukjent.

Faktaboks: Myten om Anastasia:

I flere tiår levde håpet om at ett eller flere av barna hadde overlevd.
Særlig storfyrstinne Anastasia ble gjenstand for en rekke rykter. Flere kvinner hevdet gjennom årene at de var den overlevende prinsessen, den mest kjente var Anna Anderson. Først etter DNA-analyser på 1990- og 2000-tallet kunne forskerne fastslå at hele den nærmeste keiserfamilien faktisk var drept natten mellom 16. og 17. juli 1918.

Funnet som løste gåten

I 1979 lokaliserte amatørhistorikere et hemmelig gravsted utenfor Jekaterinburg, men funnet ble holdt skjult så lenge Sovjetunionen besto.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble levningene gravd ut og undersøkt av russiske og internasjonale eksperter. DNA-prøver fra blant andre prins Philip av Storbritannia – en slektning av tsarina Aleksandra – bidro til å bekrefte identiteten.
I 1998 ble de fleste av familiemedlemmene gravlagt med statlige æresbevisninger i Peter og Paul-katedralen i St. Petersburg, der mange av Russlands tidligere tsarer hviler.

Senere ble også levningene etter Aleksej og en av søstrene identifisert, noe som i praksis avsluttet et av 1900-tallets største historiske mysterier.

Et symbol på revolusjonens brutalitet

Henrettelsen av Romanov-familien fikk stor symbolsk betydning.

For bolsjevikene representerte den et endelig brudd med det gamle tsarveldet. For motstanderne ble den et bevis på revolusjonens brutalitet og mangel på rettssikkerhet.

Historikere peker samtidig på at hendelsen må forstås i lys av den blodige russiske borgerkrigen, der begge sider begikk omfattende overgrep. Likevel står henrettelsen av en hel familie – inkludert fem barn – igjen som en av de mest rystende enkelthendelsene fra denne perioden.

Den illustrerer hvor raskt politiske konflikter kan utvikle seg til vold når motstandere ikke lenger oppfattes som mennesker, men som symboler som må fjernes.

En ny rolle i russisk historie

Etter Sovjetunionens fall har synet på Romanov-familien endret seg betydelig.
I år 2000 ble Nikolaj II, Aleksandra og barna helligkåret av den russisk-ortodokse kirken som lidelsesbærere – mennesker som møtte døden med kristen tro og verdighet. Dette var ikke en politisk rehabilitering av tsarstyret, men en religiøs anerkjennelse av familiens skjebne.

I dagens Russland er minnet om Romanov-familien fortsatt omdiskutert. For noen symboliserer de et tapt keiserrike, for andre minner de om et autoritært styres svakheter. Uansett politisk ståsted er de blitt en uatskillelig del av landets historiske bevissthet.

Konklusjon

Henrettelsen av Romanov-familien natten inn til den 17. juli 1918 var langt mer enn slutten på et dynasti.
Den markerte avslutningen på over tre hundre år med tsarstyre og innledet en ny epoke preget av revolusjon, borgerkrig og senere Sovjetunionens fremvekst. Samtidig viser historien hvor raskt politisk polarisering og ideologisk fanatisme kan føre til at grunnleggende menneskelige hensyn settes til side.

Mer enn hundre år senere vekker den siste natten i Ipatjev-huset fortsatt sterke følelser. Den minner oss om at historiens største tragedier ikke bare handler om konger og keisere, men om mennesker – foreldre, barn og tjenere – som ble fanget i en tid da maktkampen overskygget menneskeverdet.

Kilder

* Robert K. Massie: Nicholas and Alexandra.
* Helen Rappaport: The Last Days of the Romanovs.
* Simon Sebag Montefiore: The Romanovs 1613–1918.
* Orlando Figes: A People’s Tragedy: The Russian Revolution.
* Edvard Radzinsky: The Last Tsar.