Vi presenterer her et sammendrag av en artikkel hentet fra Strategic Culture Foundation. Hele artikkelen kan leses her. Det spesielle med denne teksten er at den gir et helt motsatt perspektiv på det væpnede «slaget» som nylig fant sted i Rio de Janeiro, enn det for eksempel NRK har formidlet. Siden vi ikke kjenner bakgrunnen for hendelsen i detalj, tar vi ikke stilling til saken – men vi stiller spørsmål.

Vi har tidligere omtalt en lignende situasjon på Filippinene, der tidligere president Duterte sitter fengslet etter en arrestordre utstedt av ICC i mars 2025. Saken mot ham gjelder påstander om forbrytelser mot menneskeheten, knyttet til hans krig mot narkotika. Denne kampanjen startet i hjembyen Davao City, som på slutten av 1980-tallet var blant de mest voldelige stedene på Filippinene – preget av narkotikakriminalitet, kidnappinger og væpnede opprør. Duterte gikk hardt ut og lovet å «rense opp», og det gjorde han med brutale midler. Han ble imidlertid svært populær i byen som følge av dette.

Senere ble han valgt til president og innførte den samme politikken nasjonalt. Vi oppfatter hans overlevering til Den internasjonale straffedomstolen som en politisk motivert handling, der kampen mot narkokriminalitet brukes som påskudd for å fjerne ham fra filippinsk politikk.

Det er verdt å merke seg at mange av dem som lever midt i narkovolden – stort sett fattige mennesker – ofte ønsker slike hardhendte tiltak velkommen, både på Filippinene (slik valgresultatene viser) og nå i Rio, dersom artikkelforfatteren Bruna Frascolla har rett.

Det handler i bunn og grunn om tillit – hvem man tror faktisk beskytter en. Når staten i praksis har trukket seg ut av de farligste områdene, fylles tomrommet av karteller og lokale maktgrupper. Når politiet så forsøker å ta tilbake kontrollen, blir de fremstilt som angripere, ikke som forsvarere.

Det betyr ikke at brutalitet eller overgrep skal unnskyldes. Men det viser at diskusjonen om «menneskerettigheter» ofte føres løsrevet fra den virkeligheten de fattige faktisk lever i. Og i det gapet – mellom teori og virkelighet – forvitrer ofte både rettsstaten og tilliten til myndighetene.

Knut Lindtner
Redaktør

Den dødeligste politiaksjonen i Rios historie – 121 drepte på én natt – har satt fyr på Brasils politiske landskap. For mens vanlige brasilianere jubler over et hardt slag mot narkokartellene, reagerer landets venstreorienterte elite med moralsk panikk, FN-støtte og krav om gransking av politiet.

Sammendrag:

Den blodigste politiaksjonen i Rio de Janeiros historie – 121 døde, deriblant fire politifolk – avslørte et stort sprik mellom virkeligheten på bakken og oppfatningen blant Brasils politiske og akademiske elite, særlig på venstresiden.

Operasjonen 28. oktober 2025 var rettet mot toppledere i narkokartellet Comando Vermelho (Det røde kommandosystemet), som nå opererer over store deler av landet. Aksjonen resulterte også i 113 arrestasjoner, og avslørte hvor mye Rio, etter flere års juridiske restriksjoner mot politiet (den såkalte ADPF das Favelas), har fungert som fristed for organisert kriminalitet.

Til tross for det høye antallet døde, fant man ingen bevis for at uskyldige sivile var blant ofrene. De fleste ble drept i en væpnet konfrontasjon i skogsområde før daggry. Likevel ble likene senere arrangert og fotografert av «lokale ledere» og NGO-er med vestlig støtte, som deretter fremstilte hendelsen som et massakre på uskyldige. FN og europeiske medier som Corriere della Sera gjentok dette narrativet.

Frascolla peker på at dette vitner om en dyp virkelighetsfornektelse: mens vanlige brasilianere lever med daglige drap, utpressing og terror fra narkogjenger, velger eliten å moralisere over politiet. Hun viser til eksempler fra delstaten Ceará, der karteller under pandemien tok over hele landsbyer, drepte sivile og tvang politi og lærere til å flykte.

Men opinionen står tydelig på politiets side. Målinger viste bred støtte til operasjonen – sterkest i Rio og i slumområdene. Selv TV-kanalen Globo tilpasset seg dette: der de tidligere fokuserte på sørgende kriminelle mødre, viste de denne gang kroppskameravideoer som dokumenterte regulær kamp, ikke massakre.

Regjeringen under Lula fremstod derimot handlingslammet. Før operasjonen sa Lula at narkohandlere egentlig er «ofre for brukerne», og etterpå krevde han uavhengig gransking og kritiserte politiet for å «drepe i stedet for å arrestere». Hans minister for menneskerettigheter foreslo til og med økonomisk hjelp til familiene til de drepte gjengmedlemmene – noe som ytterligere styrket guvernør Cláudio Castros (en bolsonarist) popularitet.

Frascolla avslutter sarkastisk med at landets øverste valgdomstol i 2026 vil få travle dager med å sensurere videoer for å hjelpe Lula med gjenvalg.

Forsidebilde er KI-generert