Amnesty International slår alarm om angrep på sivilsamfunnet i Latin-Amerika. Denne gjennomgangen viser et helt annet bilde: en rapport med svakt grunnlag, uten politisk kontekst, og uten vilje til å undersøke hvordan utenlandsk finansierte NGO-er faktisk brukes i maktspill og destabilisering.

Svært mange NGO-er er ikke direkte styrt men likevel finansiert, særlig fra USAs regjering. F.eks. finansierer USAID og National Endowment for Democracy (NED) et stort antall NGO-er. Det dreier seg om: ca. 1 500 prosjekter årlig (NED) tusenvis globalt (USAID).

Når en i slike rapporter ikke tar med denne typen for utenlandsk og systematisk undergraving blir fremstillingen av situasjonen ikke bare ensidig men nærmest løgnaktig.

Knut Lindtner
Redaktør

Amnesty forsvarer amerikansk regimeskifte via NGO-er

Venezuela, Nicaragua og Cuba

Av John Perry og Roger D. Harris

Hvorfor stenger latinamerikanske land NGO-er?

Hvorfor velger stadig flere land i Latin-Amerika å stenge ideelle organisasjoner?

Amnesty International hevder å ha svaret: I alle tilfeller dreier det seg om et forsøk på å begrense menneskerettigheter og «rive opp samfunnets sosiale vev».

Amnestys nye rapport på 95 sider (på spansk, med engelsk sammendrag) retter kritikk mot regjeringer på tvers av politiske skillelinjer for angrep på det organisasjonen omtaler som «sivilsamfunnsorganisasjoner».

Men rapporten ser bort fra historikken til mange av disse organisasjonene – og dermed også hvorfor myndigheter kan ha gode grunner til å gripe inn.

Denne gjennomgangen tar for seg svakhetene i rapporten med særlig fokus på Nicaragua, Venezuela (to NGO-er intervjuet i hvert land) og Cuba (ingen intervjuer).

Tynn analyse – ferdige konklusjoner

Amnestys rapport er oppsiktsvekkende svak.

I motsetning til mange av organisasjonens tidligere undersøkelser inneholder denne:

• få konkrete case-studier
• nesten ingen statistikk
• få navngitte personer eller organisasjoner
• lite dokumentasjon av faktiske inngrep

I stedet blir generelle påstander om enkeltland brukt som om de gjelder alle.

Amnesty intervjuet bare 15 NGO-er i seks land: Nicaragua, Venezuela, Paraguay, Peru, El Salvador og Ecuador. I tillegg omtales Guatemala og Cuba – uten at det er gjennomført intervjuer der.

Til sammen finnes det rundt 40.000 NGO-er i disse seks landene. Utvalget er dermed forsvinnende lite.

Det er heller ikke gjennomført feltarbeid i noen av landene.

Ingen myndighetskilder er konsultert. Resultatet er en ensidig framstilling.

Amnesty understreker selv at funnene «ikke skal tolkes som forskjeller mellom landene». Dermed behandles politisk svært ulike land som Ecuador og Nicaragua på samme måte.

Samtidig unnlater rapporten å sette lovgivningen inn i politisk sammenheng – til tross for omfattende dokumentasjon på at NGO-er brukes av USA i destabiliseringsarbeid.

Kritikk avvist uten realitetsbehandling

Forfatterne kontaktet Amnesty med sentrale innvendinger.

I svar hevdet Amnestys regionrådgiver Mariana Marques at rapporten «bevisst prioriterer dybde og sammenlignbarhet».

Det er vanskelig å ta på alvor, all den tid brede generaliseringer mekanisk anvendes på alle landene.

Et sentralt spørsmål ble også stilt:

Har Amnesty vurdert om NGO-er faktisk har deltatt i politisk aktivitet som ville vært ulovlig i vestlige land? Har de undersøkt påstander om vold eller annen kriminalitet?

Svaret var klart:

Rapporten vurderer ikke enkeltsaker.

Likevel konkluderer den med at myndighetenes tiltak er «selektive» og «uforholdsmessige».

Hvordan slike vurderinger kan gjøres uten å undersøke om lovbrudd faktisk har funnet sted, forblir ubesvart.

Påstander om destabilisering ignoreres

Når myndigheter begrunner lovgivning med behovet for å stanse utenlandsk destabilisering, burde dette undersøkes.

Her er eksempler Amnesty ikke tok med:

• I Cuba brukte USAID 15,5 millioner dollar (2009–2012) på programmer for å stimulere anti-regjeringsaktivitet i det skjulte
• National Endowment for Democracy finansierte i 2020 alene 40 prosjekter i Cuba
• Ifølge cubanske myndigheter deltok slike grupper i voldelige demonstrasjoner i juli 2021
• I Nicaragua spilte NED en aktiv rolle i forkant av kuppforsøket i 2018
• Organisasjonen og andre aktører rapporterte selv til Kongressen om sitt arbeid for regimeskifte
• I Venezuela har USAID siden 2017 brukt over 158 millioner dollar gjennom NGO-er til det som omtales som «humanitær bistand», via aktører med tvilsom nøytralitet

Til tross for omfattende dokumentasjon på langvarig amerikansk finansiering og påvirkning, blir dette ikke behandlet i rapporten.

I stedet fokuserer Amnesty på begrensninger i utenlandsk finansiering, som hevdes å ha «nedkjølende effekt» på legitimt menneskerettighetsarbeid.

Samtidig nekter Amnesty å kartlegge hvem som finansierer NGO-ene – og dermed hva formålet faktisk er.

Alternative stemmer utelatt

Dersom Amnesty hadde snakket med andre typer organisasjoner, kunne de fått andre perspektiver.

Rita Di Matiatt fra den venezuelanske organisasjonen Master Mama uttaler:

Organisasjoner som undergraver stabiliteten i et land eller bryter loven, må stilles til ansvar.

Parlamentsmedlem Julio Chávez advarer om NGO-er som arbeider for destabilisering.

Lederen for NED, Damon Wilson, har dessuten nylig bekreftet at Nicaragua, Cuba og Venezuela er topp prioriteringer.

Selektiv sammenligning med omverdenen

Amnesty hevder det finnes en global trend inspirert av Russlands lov om «utenlandske agenter».

En mer relevant sammenligning er imidlertid USAs egen lovgivning:

Foreign Agents Registration Act (FARA).

USA har blant verdens strengeste regelverk for NGO-er og stenger årlig titusener av organisasjoner som ikke oppfyller kravene.

Det samme gjelder andre land:

• Storbritannia stenger rundt 4 000 organisasjoner årlig
• Strengere regler er innført i blant annet India, Tyrkia og Sør-Afrika
• EU og Storbritannia vurderer egne ordninger for registrering av utenlandsk påvirkning

Slike sammenligninger er fraværende i Amnestys rapport.

Langvarig politisk slagside

Amnesty anklages for en vedvarende skjevhet mot land som Venezuela, Cuba og Nicaragua.

Journalisten Joe Emersberger dokumenterer hvordan organisasjonen bagatelliserer virkningen av amerikanske sanksjoner, som er ulovlige etter folkeretten.

Et annet eksempel:

Amnesty nektet å anerkjenne Nelson Mandela som samvittighetsfange fordi han ikke tok avstand fra vold i kampen mot apartheid.

Samtidig ga de samme status til Leopoldo López i Venezuela, til tross for hans rolle i voldelige kuppforsøk.

Også María Corina Machado løftes frem, til tross for at hennes politiske legitimitet bygger på et valg organisert av hennes egen NGO – finansiert av NED – og med alvorlige anklager om valgfusk.

Intern kritikk og historikk

Kritikken kommer ikke bare utenfra.

Camilo Mejia, tidligere omtalt som samvittighetsfange av Amnesty, har fordømt organisasjonen for dens rolle i Nicaragua.

Journalist Alexander Rubinstein har dokumentert samarbeid mellom Amnesty og vestlige etterretningstjenester siden 1960-tallet.

Francis A. Boyle, tidligere styremedlem, beskriver en lukket elite som styrer organisasjonen i retning av å støtte vestlig maktpolitikk.

NGO-industrien og etterretning

Tidligere FN-ekspert Alfred de Zayas peker på at NGO-sektoren er sterkt gjennomtrengt av etterretningstjenester.

Han skriver:

Få områder er så infiltrert og påvirket som nettopp NGO-er.

Han viser til at stadig flere land innfører reguleringer for å beskytte seg mot utenlandsk innblanding.

Samtidig kritiserer han organisasjoner som Amnesty for å overse nasjoners kamp for selvstendighet fra amerikansk dominans.

Avslutning

Rapporten fremstår som et ensidig dokument, bygget på et svakt faktagrunnlag og uten nødvendig politisk kontekst.

I stedet for å undersøke realitetene bak NGO-ers rolle i geopolitikk, ender den med å forsterke et etablert narrativ.

Hentet fra Global Research

Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst.
Forsidebilde: KI-generert