Memoarer fra testklinikken

Av leserinnlegg -18. november 2021

Av en tester i kafkaland.

Høsten 2020 ble jeg permittert fra min daværende jobb. Etter en stund som arbeidsledig fikk jeg tilbud om jobb på den kommunale testklinikken i byen. Jeg har ingen bakgrunn fra helse eller lignende, men har god erfaring innen data og IT. Da jeg har familie som jobber i helsesektoren ble jeg spurt om jeg ville drifte datasystemene på testklinikken. Dette takket jeg ja til.

Jeg har nå jobbet på korona-testklinikken i godt over ett år. Da jeg begynte var jeg i tvil om hva jeg skulle tro, nå har jeg ingen tvil lenger. Det er noe som er fryktelig galt her, og det ser bare ut til å bli verre.

Inne på testklinikken har vi arbeidspulter med datamaskiner, som er fint og ryddig satt opp med 1-meters avstand. Når vi tar lunsj sammen klokken 11 stues alle inn på et 7 kvadratmeters rom, med 1cm fra hverandre. Her sitter vi som sild i tønne og spiser. Ingen syntes dette er noe rart, men jeg antar at korona ikke smitter i lunsjpausen. Vi har ingen vask på testklinikken. Den nærmeste vasken er på en bensinstasjon 100 meter oppe i veien. De er heldigvis hyggelige og lar oss bruke den.

Håndsprit har vi dog overalt. Det er plassert en beholder på hvert rom og lageret er stappfullt av dem. Det er helt umulig å holde en meters avstand inne på testklinikken, da testklinikken i seg selv er en liten arbeidsbrakke à la det man kan se på byggeplasser rundt om i Norge. Munnbindpåbudene kommer og går, ut ifra nasjonale og lokale tiltak. Jeg nekter å bruke munnbind, og det har for så vidt gått greit, bortsett fra noen stygge blikk og kommentarer. Jeg tror de føler at kompetansen min på pc er viktigere enn munnbindbruken, og derfor lar det gå.

Innimellom må jeg også jobbe ute i teltet med testing. Jeg kan ikke utføre testen personlig, da jeg ikke er utdannet helsepersonell, men jeg fungerer som assistent til sykepleieren som tar testen. Da står jeg med en liste og ber folk oppgi personnummeret sitt. Vi bruker også hurtigtester, der de som blir testet får svaret sitt så å si med en gang.

Det er en ting som plager meg mer enn noe annet. Jeg har enda til gode å se noen med en positiv test, som har noe mer sykdom enn helt milde forkjølelsessymptomer. Litt snørr i nesen og sår hals er det jeg tenker på da. De fleste har ingen symptomer i det hele tatt. Jeg ser folk med influensa (særlig eldre) som er veldig dårlige på daglig basis. De får som regel negativt svar på prøven sin.

Jeg er relativt ung, og kjenner også mange på høyskolen her i byen. Flere av vennene mine der har fått positive tester, da de har vært i et testregime regissert av kommunen. Jeg har snakket med flere av disse. Likheten slår meg. Alle har milde eller ingen symptomer. Når de får svaret på prøven sin reagerer de med overraskelse. Jeg har hørt så mange kommentarer som: «Oi det var bra dere sa fra, ellers hadde jeg vært ute blant folk» og lignende. Det er ingenting som tilsier at de er syke. Jeg skjønner ingenting. Det gjør ikke de heller.

Jeg har heller ikke tatt vaksinen, og kommer aldri til å gjøre det. Dette prinsippet står så sterkt for meg, og jeg er villig til å ta alle konsekvensene det medfører. Mine kolleger vet ikke at jeg ikke er vaksinert, og jeg lar være å si noe rett og slett for å spare meg for den konfrontasjonen.  Jeg er egentlig ingen vaksinemotstander. Jeg har vært gjennom barnevaksinasjonsprogrammet, og jeg har tatt vaksine når jeg har vært ute og reist tidligere.

Dette er ingen vanlig vaksine. Dette er genmodifisering, og ingen vet hvor dette vil føre oss i fremtiden. Jeg er ikke villig til å ta den sjansen med kroppen min. Jeg nekter å være et testobjekt for store legemiddelfirmaer som jeg vet ikke har mitt velvære i tankene. Disse selskapene styres utelukkende av profitt. Hvordan kan folk som aldri ville spist en fleinsopp, frivillig og gladelig la seg injisere med noe ikke engang helsemyndighetene vet hva inneholder.

Jeg har heller ikke vært syk en eneste gang i min tid på testklinikken, og jeg bryr meg ikke mye om smittevernrådene. Det er så rart at jeg ikke har blitt smittet etter over et år der.

Magefølelsen min rundt alt det som skjer nå, er så utrolig dårlig. Det skremmer meg virkelig og jeg tror ikke testingen har noe med sykdom å gjøre. Jeg tror det handler om innsamling av bio-materiale, men det er mye her i verden jeg ikke ser og kan ikke si det for sikkert.

Det jeg ønsker med denne teksten, er få folk til å prøve å tenke litt selv. Den er helt ærlig fra min side, og jeg prøver å få fram litt av dobbeltmoralen i helsevesenet, hvor jeg føler det å følge reglene er mye viktigere enn å passe på å ikke smitte noen. Reglene gjelder liksom bare noen ganger.

Jeg skjønner ikke hva som skjer med verden, og jeg frykter en fremtid med koronapass, segregering, kontroll og helsefascisme på sitt verste. Fremtiden ser dessverre svært mørk ut. Jeg håper virkelig at boblen sprekker før det er for sent, og det gjør meg trist at mesteparten av befolkningen ser ut til å følge regjeringens råd og regler blindt. Jeg har de beste intensjoner når jeg skriver dette, og håper folk vil sette pris på litt innsikt i hvordan det egentlig er å jobbe på en kommunal testklinikk.

Artikkelforfatteren har bedt om å få være anonym, og det er et ønske vi godtar, siden både ytringsfriheten, jobbsikkerheten, de faglige rettighetene og de demokratiske rettighetene er så utsatt og undergravd som de er.

Red.

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: Katrina Berban