Det som har skjedd ved de tyske valgene, er at landet står overfor en ny politisk virkelighet. Det tidligere Vest-Tyskland (BRD) slukte Øst-Tyskland (DDR) med løfter om en lysende fremtid for tyskerne i øst – en fremtid de aldri fikk. Tvert imot ble mange ydmyket. Utdannelser ble underkjent, og mange mistet stillinger og posisjoner. Folk fikk en opplevelse av å være annenrangs borgere. Det er nok å minne om at DDR i sin tid var verdens desidert fremste idrettsnasjon.
Når slike forhold vedvarer over tid, skaper de følelser av avmakt.
I tillegg har flere tyske regjeringer innført økonomiske tiltak som har rammet det tidligere Øst-Tyskland særlig hardt. Begge deler skaper grobunn for opprør, eller i det minste sterk politisk motstand. Det er dette vi nå ser. Når den økonomiske tilbakegangen sprer seg over hele Tyskland, vil opprøret vi nå ser i det tidligere DDR, også spre seg vestover.
For min del er det viktigste at to partier som er imot krigsbevilgninger til Ukraina, vinner frem. Men jeg må også innrømme at jeg er i tvil om hvor dypt disse holdningene stikker. Jeg har altfor mange ganger sett hvordan slike politiske standpunkter fordamper når mediene og sterke økonomiske krefter, for eksempel krigsindustrien, begynner å bearbeide opinionen. Partiene SV og Rødt i Norge er eksempler på dette.
Realiteten er at Tyskland nå mister sin økonomiske styrke. Uansett hvor sterkt landet ønsker å fremstå, er det de faktiske ressursene som avgjør hva det er i stand til å gjøre. Bare et bedre forhold til Russland vil kunne gi landet den innsprøytningen det trenger. Men vil Russland hjelpe et land som sier at det forbereder seg på krig mot Russland?
Knut Lindtner
Redaktør
Østens hevn: Slutten for Vest-Tyskland har endelig kommet
Etableringspartienes nederlag i de østtyske delstatsvalgene markerer langt mer enn en partipolitisk krise. Det som nå tar slutt, er den vesttyske ordenen som ble påtvunget det tidligere DDR etter gjenforeningen.
Av Tarik Cyril Amar
Av og til byr historien faktisk på poetisk rettferdighet. Den kan også være overmåte morsom, om enn på en nådeløs måte. Tysklands velkjente tragedie – eller la oss si én av dem – er at landet lider av en kronisk mangel på ironi. Derfor vil mange tyskere ikke se det morsomme i det som nettopp har skjedd. Likevel er det noe både svært fortjent og ironisk ved den nylige katastrofen for landets etablerte partier i tre skjellsettende delstatsvalg – i Sachsen-Anhalt, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin.
Brannmuren er død
De oppsiktsvekkende resultatene til det nye høyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD) i to av dem (Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern) har fått størst oppmerksomhet. Og med rette: For det første er alle gjenværende forestillinger i etablissementet om å marginalisere AfD og støte partiet ut av tysk politikk ved hjelp av en «brannmur», nå der de lenge har hørt hjemme: på historiens skraphaug. De siste desperate forsøkene på å opprettholde brannmuren kan fortsette litt til, her og der, men den er nå en zombie: ikke bare stygg og hjerneløs, men attpåtil død.
Mens de store tyske mediene ikke klarer å slutte å bekymre seg og hyperventilere over at «demokratiet er i fare», er slutten på «brannmuren» – altså et kartell for systematisk diskriminering av et lovlig parti – i virkeligheten åpenbart svært bra for et ekte demokrati. «Brannmurpolitikken» var nemlig en fornærmelse mot demokratiet, ettersom den i praksis delvis fratok velgerne til Tysklands mest populære parti deres politiske innflytelse.
Og selv om partiet Die Linke (Venstrepartiet), som vant i Berlin, egentlig er et halvt etablissementsparti og ikke har vært rammet av noen brannmur, men snarere bidratt til å bygge den mot AfD, innebærer seieren i hovedstaden likevel et stort tilbakeslag også for de eldre, etablerte partiene.
Regjeringspartiene ydmyket
Det finnes imidlertid flere viktige sider ved de tre politiske jordskjelvene som nettopp har rystet det tyske etablissementet. Viktigst er det at begge partiene i Tysklands regjeringskoalisjon – de tradisjonelle konservative (CDU) og de sentrumsorienterte sosialdemokratene (SPD) – har lidd ydmykende nederlag, og for CDUs del til og med et knusende nederlag.
I Berlin ble SPD slått så grundig at partiet endte på femteplass. Ettersom byen historisk er forbundet med SPD-giganter som Ernst Reuter og Willy Brandt, er alle enige om at dette er en katastrofe som meget vel kan sette punktum for den lokale kandidatens politiske karriere. I Mecklenburg-Vorpommern tok riktignok den regionale SPD-lederen Manuela Schwesig hensynsløst avstand fra sitt eget parti og ble belønnet med en andreplass. Ikke førsteplass, for den gikk til AfD. Schwesigs nederlag blir nå solgt som en suksess. Det forteller mye om hvor desperat etablissementet er.
Og så har vi CDU. Hva mer er det egentlig å si? Historisk var CDU selve grunnleggerpartiet i etterkrigstidens (Vest-)Tyskland, da det ble ledet av det politisk utspekulerte og hardkokt realistiske geniet Konrad Adenauer. Siden den gang har CDU naturligvis ikke alltid sittet med makten, først i Bonn og deretter i Berlin, men CDU (strengt tatt sammen med sin bayerske fetter CSU) har vært Tysklands naturlige regjeringsparti.
CDU ute av en delstatsforsamling
Nå har CDU for første gang i sin historie mislyktes så fullstendig at partiet ikke lenger er representert i en delstatsforsamling: I Mecklenburg-Vorpommern klarte ikke Adenauers en gang stolte parti, som har forvandlet seg til Friedrich Merz’ dystre flokk av etternølere, å komme over sperregrensen på fem prosent og er dermed ute. Betydningen av denne fiaskoen kan vanskelig overvurderes, selv om dette er et delstatsresultat og ikke (ennå) et nasjonalt resultat.
Det går mange rykter om Friedrich Merz’ skjebne, den gjenstridige katastrofekansleren og trolig den største enkeltstående taperen i etterkrigstidens tyske historie (ja, han slår selv Erich Honecker). Men disse spekulasjonene er langt mindre interessante enn noe som stort sett er blitt oversett. Det fører oss tilbake til hvorfor dette også er et svært morsomt øyeblikk av poetisk rettferdighet i tysk historie: CDU er ikke blitt slått ut hvor som helst, men i det tidligere Øst-Tyskland, som også er stedet der AfD har seiret og knust «brannmuren».
Slutten for Vest-Tyskland
Dette er Historie med stor H mens den blir til. For det dreier seg om langt mer enn bare en uopprettelig fiasko for CDU. Det går også lenger enn den bredere nedgangen og undergangen for Tysklands etablerte partier og deres politiske, mediale og kulturelle økosystem. Det som omsider virkelig skjer nå, er slutten for Vest-Tyskland. Til forskjell fra det tidligere Øst-Tyskland, DDR, tok Vest-Tyskland egentlig ikke slutt med gjenforeningen i 1990. Tvert imot: Der de to tyske statene fra den kalde krigen kunne ha kommet sammen som brødre for å skape et nytt politisk hjem, ble denne historiske nasjonale muligheten ettertrykkelig forspilt. I stedet overtok Vest-Tyskland ganske enkelt Øst-Tyskland: Også innad i Tyskland endte den kalde krigen ikke med en virkelig ny begynnelse, men med at Vesten forsøkte å påtvinge Østen sine ordninger.
Det forente Tyskland som vokste frem, var på mange måter – og på alle måter som hadde betydning – Vest-Tyskland i storformat. At den tidligere forbundskansleren Angela Merkel kom fra Øst-Tyskland, gjorde like liten forskjell for denne ekstreme skjevheten som USAs president Barack Obamas hudfarge gjorde for rasismens fortsatte eksistens i USA. I øst ble den forståelige bitterheten dette skapte, en viktig bestanddel i AfDs enorme fremgang. Denne fremgangen og CDUs samtidige regionale sammenbrudd – partiet som legemliggjorde og i praksis gjorde krav på å representere kjernen i den vesttyske identiteten – markerer nå begynnelsen på slutten for denne perioden i tysk historie.
Øst-Tysklands oppgjør
Ikke stort mer enn én generasjon etter at gjenforeningen satte punktum for Øst-Tyskland fra den kalde krigen, er tiden omsider ute også for Vest-Tyskland. For dem i det tidligere Øst-Tyskland som ble lovet «blomstrende landskap» av nok et CDU-ikon, «gjenforeningskansleren» Helmut Kohl, men som i stedet fikk en varig status som annenrangs borgere i sitt eget land, kan dette meget vel føles som en velfortjent gjengjeldelse mot et vestlig etablissement som har bedratt og utnyttet dem og i beste fall sett ned på dem.
Vest-Tysklands forestående slutt er i prinsippet gode nyheter, selv for de mange tyskerne som fremdeles sitter engstelig fast i sitt foreldede vesttyske tankesett og ennå ikke kan forstå dette. Samtidig ligger det også store farer foran oss: Prosessen med endelig å kaste av seg det gamle og dårlig tilpassede skinnet til et Vest-Tyskland som ble utformet som en klientstat under den kalde krigen, er begynt, men den politiske og psykologiske motstanden vil bli sterk og kanskje til og med voldelig. Vest-Tysklands spøkelse vil forlate historien, men det kan fortsatt gjøre stor skade på veien ut.
https://www.rt.com/news/646036-revenge-of-east-end-of-germany
Forsidebilde er KI-generert
