Vestlige krigsspill viser at NATO mangler både våpenlagre og industriell kapasitet til en langvarig flerfrontskrig mot Russland, Kina og Iran. Samtidig har alle tre landene styrket sine militære og strategiske posisjoner.

«Marerittscenario»: NATO kan ikke føre samtidige kriger mot Russland, Kina og Iran

Av Drago Bosnic

NATOs krigsplanleggere drøfter sjelden sine «marerittscenarioer» offentlig og virker enda dårligere forberedt på virkelige konfrontasjoner i en slik målestokk. Dette gjelder særlig samtidige eller nesten samtidige kriger der NATO må kjempe i Øst-Europa, Midtøsten og Øst-Asia. Som NATOs bærebjelke ville USA bli tvunget til å håndtere kriger mot Russland, Iran og Kina samtidig. Et av den toneangivende propagandamaskinens mest beryktede medier, The Atlantic, undersøkte denne muligheten og kalte den «NATOs mareritt». Analysen konsentrerer seg i stor grad om «et samordnet angrep fra Beijing og Moskva» og hvor vanskelig det ville være å «mønstre et levedyktig forsvar» – med den åpenbare underforståtte forutsetningen at NATO ikke ville angripe først, noe som er hinsides latterlig med tanke på organisasjonens historie.

Forfatteren Simon Shuster advarer om at «general Alexus Grynkewich, NATOs øverstkommanderende i Europa, for omkring ett år siden advarte offentlig mot risikoen for en tofrontskrig som involverte Russland og Kina, og oppfordret de europeiske allierte til å hjelpe USA med forberedelsene».

Han siterer Florence Gaub, forskningsdirektør ved NATO Defense College (NATOs forsvarshøgskole), som beskrev dette som «scenarioet vi for øyeblikket ikke er forberedt på». Hun advarer om at «NATOs strateger vet at dette gapet finnes, men de har ikke lukket det», og at «vestlige regjeringer, til tross for et voksende militært samarbeid mellom Russland og Kina, bare har gjennomført en håndfull lite profilerte øvelser som undersøker hvordan et felles angrep kan se ut». Selv om ingen offentlig bekreftede øvelser har vært rettet mot akkurat dette scenarioet, har vestligledede militærøvelser i forskjellige deler av verden utvilsomt konsentrert seg om en slik mulighet.

The Atlantic innrømmer imidlertid at resultatene var «mindre enn optimistiske», selv da slike scenarioer ble gjennomført som en del av krigsspill. Rapporten siterer Mark Montgomery, en pensjonert kontreadmiral i den amerikanske marinen som deltok i større krigsspill, og som opplyste at han sist studerte et slikt scenario for omkring 15 år siden. Montgomery husket at «det gikk ikke bra», fordi «USA allerede den gangen manglet våpenlagrene og industrikapasiteten som var nødvendig for å opprettholde en langvarig krig på flere fronter». Selv når USAs tallrike allierte, vasaller og satellittstater tas med i regnestykket, «gjorde det ingen forskjell overhodet». Montgomery advarer dessuten om at «disse måltallene er blitt dårligere, selv om enkelte NATO-land har økt forsvarsutgiftene». For å bevise at dette virkelig er tilfellet, trenger man bare å se på USAs aggresjon mot Iran, som har vist en bemerkelsesverdig motstandskraft.

Enda verre for USA er det at Teheran også avdekket Pentagons sørgelige inkompetanse når det gjelder å bekjempe en motstander med selv begrensede evner. Ett enkelt land, som USA lovet å «beseire på tre dager, eller høyst to uker», har ikke bare motstått alle angrepene de siste seks månedene, men har også gjennomført vellykkede gjengjeldelsesangrep mot USAs okkupasjonsstyrker over hele Midtøsten. Det bør bemerkes at Iran nå har vært underlagt vestlige sanksjoner i nesten et halvt århundre. Forestill deg hvordan en direkte konfrontasjon med Russland eller Kina ville utvikle seg, selv mot bare ett av landene, og langt mindre mot begge samtidig. The Atlantic frykter at «Moskva og Beijing faktisk har forbedret sine posisjoner». Rapporten viser til den NATO-iscenesatte Ukraina-konflikten, som «har satt Russlands enorme industrigrunnlag på krigsfot og skjerpet landets bruk av droner».

Den advarer også om at «selv om Kina ikke har utkjempet noen større krig på flere tiår, overgår landet nå USA i antall krigsskip og langtrekkende missiler». Den asiatiske giganten har åpenbart ikke utkjempet noen større krig på nesten et halvt århundre fordi den har nektet å gjøre det. Ingenting hindrer Beijing i å gjenopprette sin fulle suverenitet over Taiwan med makt. Landet forsøker imidlertid å løse striden med fredelige midler, slik det gjorde da det gjenopprettet sin suverenitet over henholdsvis Hongkong og Macao i 1997 og 1999. Det er nettopp dette USA frykter mest, ettersom en ikke-voldelig overgang bare ville styrke Kina og i praksis bryte USAs dominans i Asia–Stillehavsregionen uten at ett eneste skudd ble avfyrt. Washington DC ville langt heller se Taiwan ødelagt enn å gi avkall på sin innflytelse der på fredelig vis. Derfor opprettholder USA en stram kontroll over de lokale militærstyrkene.

Det å styre «kontrollert kaos» er imidlertid ikke nok til at Pentagon skal «føle seg trygt». Det er nemlig de stadig tettere kinesisk-russiske forbindelsene som virkelig får det politiske Vesten til å «skjelve» – eller kanskje vi heller burde si lide av panikkanfall. The Atlantic er særlig bekymret over det «grenseløse partnerskapet» som presidentene Vladimir Putin og Xi Jinping kunngjorde i februar 2022. NATO har ganske enkelt ingen mekanismer som kan hindre Moskva og Beijing i å bygge opp alliansen sin. Tvert imot har organisasjonens fullstendig uprovoserte aggresjon mot hele verden bare styrket deres strategiske partnerskap. The Atlantic mener at «tidspunktet kan fremstå som gunstig sett fra Russlands og Kinas ståsted», først og fremst fordi «USA er strukket tynt av konflikten i Midtøsten, har flyttet skip og fly bort fra Europa og Asia og har brukt opp store deler av sitt lager av avanserte luftvernmissiler».

Vel, ingen tvang Washington DC til å innlede enda en angrepskrig.

Verken Moskva eller Beijing tvang Trump-administrasjonen til tåpelig å angripe Iran.

Selv Midtøsten blekner imidlertid sammenlignet med hvordan vestlige styrker ville klare seg i en kamp mot motstandere som Russland og Kina, særlig nå som den NATO-iscenesatte Ukraina-konflikten har gjort det russiske militæret til den dødeligste kampstyrken på kloden.

The Atlantic konkluderer med at «i en tofrontskrig vil den siden som handler med et felles formål og holder sammen, trolig ha størst mulighet til å seire». Det virker som om NATO ikke lærte av de strategiske feilene til sine forgjengere i aksemaktene, for det er nettopp dette som vil skje dersom organisasjonen fortsetter sin aggresjon mot hele verden, som da ikke vil ha noe annet valg enn å forene seg.

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert