«Muslimsk NATO» markerer slutten på amerikansk hegemoni

Alle de tre underskriverne av Mekka-avtalen om fellesstyrker har samme fiende, og deres posisjon kan ikke endres med enkel bestikkelse. I ettertid vil dette vise seg å ha vært en vendepunktsbegivenhet.

Av Alex Krainer – 10. august 2026

Fredag den 7. august signerte Pakistan, Saudi-Arabia og Tyrkia «Mekka-avtalen om fellesstyrker» (“Mecca Joint Force Agreement”), en gjensidig forsvarspakt. Det mest bemerkelsesverdige punktet i avtalen ligner på NATOs artikkel 5, der et angrep på en av de tre nasjonene skal betraktes som et angrep på alle tre. Dette fikk kommentatorene til å umiddelbart stemple avtalen som «muslimsk NATO», selv om den ellers ikke er i nærheten av å være lik.

For det første er ikke hele avtaleteksten offentliggjort. I stedet har vi bare en kort felles uttalelse fra de tre underskriverne:

«Veiledet av de langvarige historiske båndene mellom de tre statene, basert på de varige båndene av brorskap og islamsk solidaritet som forener dem, og bygd på deres felles strategiske interesser og langvarige forsvarssamarbeid, undertegnet Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen, Tyrkias president og Pakistans statsminister Mekka-avtalen om felles forsvar, som gjenspeiler de tre statenes felles forpliktelse til å styrke sin kollektive sikkerhet ytterligere og fremme fred, sikkerhet og stabilitet i regionen og utover, i jakten på en trygg og velstående fremtid.»

Avtalen har som mål å styrke den kollektive avskrekkingen mot enhver aggresjonshandling, og fastslår at ethvert væpnet angrep mot en av de tre statene skal anses som et angrep mot dem alle. Den sørger videre for styrking av alle aspekter av forsvarssamarbeidet mellom de tre statene.

Videre ser det ikke ut til at avtalen, i hvert fall foreløpig, forutsetter noen form for formell organisasjon, hovedkvarter eller felles kommandostrukturer. Til tross for dette kan avtalen vise seg å være en av de mer betydningsfulle geopolitiske utviklingene som kommer fra den nåværende krisen i Midtøsten.

En pro- eller anti-israelsk allianse?

Ettersom alle tre underskriverne, i det minste formelt, er alliert med USA, tolket mange analytikere fredagens kunngjøring som en opprettelse av en ny allianse som til syvende og sist ville tjene USAs interesser i Midtøsten, og i forlengelsen av dette representere et nytt bolverk for Israels forsvar. Jeg tror imidlertid at disse tolkningene vil vise seg å være feil.

En ting alle disse tre nasjonene har til felles er at hver av dem har blitt truet av Israel tidligere. Eretz Israel, eller Stor-Israel-prosjektet, har svært betydelige territoriale ambisjoner som inkluderer en veldig stor del av Saudi-Arabia. Her er et kart over de sionistiske ledernes visjon:

Som vi kan se, omfatter Eretz Israel også en del av Tyrkia, og mesteparten av Syria, som Tyrkia anser som sin egen strategiske innflytelsessfære. Dette har satt Tyrkia i søkelyset for israelske tjenestemenns eskalerende krigsretorikk.

For eksempel sa den israelske ministeren for diaspora-saker, Amichai Chikli, at Israel burde forberede seg på en mulig fremtidig konfrontasjon med Tyrkia, og kalte en marinekonfrontasjon «ikke umulig» og noe som «kunne skje selv i morgen tidlig». Forsvarsminister Israel Katz advarte eksplisitt Tyrkia mot å styrke sin tilstedeværelse i Syria, og den tidligere statsministeren Naftali Bennett har kalt Tyrkia det «nye Iran» og en strategisk trussel. Statsminister Benjamin Netanyahu sa at han tar president Erdogans anti-israelske uttalelser «svært alvorlig», og han drev lobby-virksomhet overfor Trump-administrasjonen for å få dem til å ikke selge F-35-fly til Tyrkia, da et slikt salg, ifølge ham, ville ødelegge den regionale maktbalansen.

Ambisjonen om å knuse Pakistan

Denne «regionale maktbalansen» satte også Pakistan i sionistenes søkelys, og i denne forstand har Israel allerede planlagt fiendtlige handlinger mot Pakistan i samarbeid med sin allierte India. Allerede i 2011 kom Benjamin Netanyahu med følgende uttalelse:

«… det største oppdraget vårt er å forhindre at et militant islamsk regime møter opp med atomvåpen, eller at atomvåpen møter opp med et militant islamsk regime. Det første kalles Iran. Det andre kalles Pakistan. Fordi hvis disse radikale regimene har atomvåpen, vil de ikke overholde reglene som har blitt overholdt de siste nesten syv tiårene.»

Planen om å temme og klippe klørne av Pakistan er tydeligvis en langvarig en, med full støtte fra sionistiske og indiske lobbyer i Washington DC. De nødvendige anklagene og krigsretorikken har allerede gått rundt i populære medieprogrammer, inkludert å stemple Pakistan som en statssponsor for terrorisme:

Frykten for at en islamsk nasjon skal ha en atombombe er faktisk ikke noe nytt: det var grunnen til at Israel angrep Egypt i 1967 og Irak i 1981.

Operasjon Shakti

I 1981 utviklet Israel en plan for å angripe Pakistans atomprogram. I denne planen støttet India Israel ved å tilby flybaser der israelske F16- og F15-fly kunne lande og fylle drivstoff før angrepene. Inderne kalte planen «Operasjon Shakti», og israelske piloter hadde allerede begynt å trene på den.

Pakistans etterretningstjeneste ISI fant imidlertid ut om dette, og landets daværende hersker Zia ul-Haq reagerte umiddelbart og advarte Israel om at hvis de angriper Pakistans atomanlegg, ville Pakistan angripe Dimona. Ul-Haq utstedte også en advarsel til India. Stilt overfor utsiktene til en større krig mot Pakistan trakk India seg tilbake. Uten Indias hjelp var det ingen måte for Israel å gjennomføre angrepet på, så planen ble lagt på is.

En ny og forbedret plan var under arbeid i 1998. På den tiden mottok den pakistanske regjeringen en etterretningsrapport om at India og Israel igjen planla å utføre et felles angrep mot landets atomanlegg. Shamshad Ahmad (tidligere pakistansk utenriksminister) forklarte etterretningsrapporten de mottok:

«Herre, vi har nettopp mottatt etterretningsrapport om at skvadroner fra indiske og israelske luftstyrker er posisjonert på en indisk flyplass og forbereder et angrep på Pakistans atomkraftverk i Balutsjistan. Da ringte jeg vår ambassadør i New York, Ahmed Kamal.

Jeg sa til ham: «Gå … på CNN og si at Pakistan har informasjon om at India og Israel er i ferd med å sette i gang et felles angrep på Pakistan.» Ambassadøren gikk på lufta direkte på CNN, og det hadde et godt gjennomslag, for hvis India og Israel hadde lagt en slik plan, ville den blitt avlyst innen morgenen.»

Som Israels viktigste ikke-vestlige allierte har India vært avhengig av et svært nært samarbeid med israelsk etterretning for å rette tiltak mot Pakistan. Spesielt siden landet ble ydmyket av det pakistanske luftforsvaret under deres korte konfrontasjon i mai 2025, har India vært ivrig etter å støtte det neste israelske angrepet mot Pakistan.

I fjor sommer forklarte den pakistanske journalisten Hamid Mir hva som brakte dette til verdens oppmerksomhet:

«Interessant nok avslørte 12-dagerskrigen [mellom Israel og Iran] planene om en ny krig: Israel og India mot Pakistan. Nå henger trusselen om en ny krig over Sør-Asia. Denne trusselen er ikke bare en fantasi.»

Toppmøtet i Mekka markerer slutten på USAs hegemoni i Vest-Asia

I lys av alt dette er det vanskelig å forestille seg hvorfor Pakistan, Saudi-Arabia eller Tyrkia skulle komme sammen for å forsvare Israel. Mer sannsynlig ville de komme sammen for å beskytte seg mot Israel og dets vestlige allierte, inkludert USA, Storbritannia, NATO, og også, i Pakistans tilfelle, mot India.

Ut fra uttalelsene fra Tehran og handlingene til Ansarallah i Jemen, ser det tydeligvis ikke ut til at de føler seg truet av den nye alliansen. For eksempel, så sent som i går, lanserte Jemens Ansarallah et droneangrep mot et saudiarabisk Aramco-raffineri i Jazan, og fulgte opp med et angrep mot de saudiarabisk-støttede styrkene i Jemens Mocha-havn. I morges utstedte Teheran en offisiell uttalelse om Mekka Joint Force Agreement.

Talsmann for Irans utenriksdepartement, Esmaeil Baqaei, kalte avtalen et tegn på at landene i regionen er i ferd med å slutte å stole på USA for sikkerhet. Han understreket Teherans oppfatning av at avtalen ikke er rettet mot Iran, noe som understreker de dype historiske og religiøse båndene med Saudi-Arabia, Tyrkia og Pakistan.

Jeg mener at herr Baqaeis uttalelse er korrekt. Han nevnte ikke at alle tre nasjonene og Iran står overfor den felles trusselen og de samme fiendene. Det nye «muslimske NATO» betyr en omstrukturering av maktbalansen i regionen og fremveksten av en ny sikkerhetsarkitektur som åpenbart ikke har noen nytteverdi for verken USA, Storbritannia, NATO eller Israel.

Dette synet bekreftes av det påfallende fraværet av noen offisiell uttalelse angående Mekka-avtalen fra Trump-administrasjonen, noe som tyder på at de verken ble konsultert eller involvert i utformingen av den nye forsvarspakten. Denne tausheten indikerer en forlegenhet over å bli holdt utenfor om slike betydningsfulle utviklinger av sine allierte. Men det som kan være pinlig for den amerikanske administrasjonen, kan være panikkfremkallende for Israel.

Oversettelse: Monica Sortland

https://alexkrainer.substack.com/p/muslim-nato-marks-the-end-of-us-hegemony

Forsidebilde: KI-generert