Av Terje Sørensen, som også står for illustrasjonen

Franz Kafka, en av nittenhundretallets mest innflytelsesrike forfattere, er ofte kjent for sine dystre skildringer av maktens absurditet og individets kamp i møte med uforklarlige systemer. Men det finnes et gjennomgående, og ofte oversett, motiv i mange av hans verk: ideen om at hovedpersonene selv må velge sin skjebne. Selv når alt virker forhåndsbestemt og uunngåelig, gir Kafka sine karakterer en slags eksistensiell frihet – en mulighet til å agere, eller i det minste respondere.

La oss se nærmere på to sentrale eksempler.

1. Josef K. i «Prosessen»

I den kjente scenen «Foran Loven», som Josef K. får høre i kapittelet med presten, møter vi en mann fra landet som kommer til en dørvokter og ber om å få tre inn til Loven. Dørvokteren sier at han ikke kan slippe ham inn nå, men kanskje senere. Mannen venter hele livet foran døren, og i det han dør, spør han hvorfor ingen andre har forsøkt å komme inn. Svaret: «Denne døren var bare ment for deg. Nå går jeg og lukker den.»

Dette er ikke bare en metafor for byråkratiets blindhet. Det er også en kommentar til Josef K.s passivitet. Han leter etter forklaringer, advokater, prester – men forsøker aldri å sprenge døren. Han handler ikke på muligheten til å bryte med spillets regler.

2. Sluttscenen i «Prosessen»

Mot slutten av romanen føres Josef K. av to menn gjennom byen, til et steinbrudd utenfor. De snakker knapt, og han gjør motstand bare i form av indre uro. Når de gir ham kniven, kan han teknisk sett unnslippe – men i stedet strekker han seg ut som en medskyldig. Kafka skriver: «Som en hund,» sa han, det var som om skammen skulle overleve ham.

Også her har Josef K. et valg. Selv i det absurde – og kanskje nettopp derfor – finnes det en åpning for vilje. For opprør. Men han velger å følge med. Ikke nødvendigvis fordi han må, men fordi han ikke tør noe annet.

Kafkas eksistensialisme: Skjebne som refleksjon av valg

Kafka foregriper eksistensialistiske tanker hos Sartre og Camus. Skjebnen er ikke en ytre kraft som styrer mennesket, men en konsekvens av hvordan mennesket møter den verden det kastes ut i. Der mange lesere ser Kafka som et bilde på menneskets totale avmakt, ligger det kanskje en enda mørkere tolkning i at ansvaret likevel hviler hos individet. Det er ikke systemet som bestemmer alt – det er individet som lar det skje.

Mine egne refleksjoner

Det som fascinerer meg mest er at Kafka, som levde et liv fylt av sykdom, usikkerhet og en dyp følelse av utilstrekkelighet, likevel ikke lot sine karakterer fratas all frihet. De gis en siste rest av valg – og det er dette valget som brenner seg inn i leseren.

Er det kanskje slik at vi alle, som Josef K., står foran en dør som er «ment bare for oss», men ikke tør å banke hardt nok? Eller at vi, når retterstedet kommer, selv går dit fordi vi innerst inne tror vi fortjener det?

Kafka tvinger oss til å se at våre valg – eller fraværet av dem – former vår skjebne. I det absurde er det ikke bare mening som mangler, men også unnskyldninger.