I 2014 testet statsviterne Martin Gilens og Benjamin Page hvem som faktisk får viljen sin i amerikansk politikk. Med data fra 1779 politiske saker fant de at vanlige borgeres ønsker har nær null selvstendig effekt når de rikes interesser står imot. Resultatet peker på et system der økonomiske eliter og næringsinteresser styrer utfallet – mens offentligheten gikk videre som om ingenting hendte.
Oligarkistudien de ikke vil at du skal huske
I 2014 påviste to professorer med tall at USA i praksis styres av økonomiske eliter. Så gikk saken i glemmeboken.
Av Eric Buesing
Global Research, 16. desember 2025
Da løftet om folkestyre ble testet
Våren 2014 gjorde Martin Gilens (Princeton) og Benjamin Page (Northwestern) noe som burde ha rystet hele den amerikanske selvforståelsen: de tok selve kjernepåstanden i amerikansk demokrati – at velgerne har reell innflytelse – og testet den mot data. Cambridge University Press & Assessment
Det de fant, var et oligarki (styre av de få rike). Ikke som metafor, men som et mønster som kan måles: Når vanlige borgeres ønsker kolliderer med de velståendes, er det de velstående som vinner.
Fire teorier, én måling
I flere tiår har statsvitere kranglet om hvordan amerikansk politikk faktisk blir til. Det fantes særlig fire hovedforklaringer:
- Flertallsstyrt valgdeltakerdemokrati (lærebokversjonen: folket styrer via valg)
- Økonomisk elite-dominans (de rike har mest å si)
- Flertallspluralisme (mange interessegrupper konkurrerer, og flertallet vinner ofte)
- Skjev pluralisme (næringslivsinteresser har uforholdsmessig stor makt)
Poenget til Gilens og Page var enkelt: Ingen hadde testet disse teoriene skikkelig mot hverandre i ett og samme datagrunnlag.
Datasettet som burde stanset festen
De samlet 1.779 politiske enkeltsaker (policy-saker) fra perioden 1982–2002. For hver sak kartla de hva tre aktører ønsket:
- vanlige borgere (omtrent «midtinntektsgruppen»)
- økonomiske eliter (omtrent topp 10 %)
- organiserte interessegrupper (både vanlige organisasjoner og næringslivslobby)
Deretter sjekket de hva som faktisk skjedde: Ble politikk vedtatt, eller døde den på veien? Så regnet de ut hvem sine preferanser som statistisk sett «teller».
Tallene som knuser illusjonen
Ved første øyekast kan resultatet se «rettferdig» ut: Når rike støtter et forslag, har det rundt 45 % sjanse for å bli vedtatt. Når vanlige borgere støtter samme forslag, er tallet omtrent det samme.
Men det er her knepet ligger: Når forskerne kontrollerer for hva elitene ønsker (altså holder elitens preferanser konstant), blir vanlige borgeres uavhengige effekt nær null – «statistisk ikke-signifikant» (så liten at den ikke kan skilles fra støy/tilfeldighet).
Oversatt til vanlig norsk: Staten representerer i praksis rikdom, ikke flertallet.
Når interessene krasjer, faller masken
Det mest avslørende er ikke sakene der «alle er enige». Det er sakene der vanlige folk og eliten vil forskjellige ting.
Der, viser mønsteret seg gang på gang: Når interessene står mot hverandre, går politikken i retning av de rike og av organiserte næringslivsinteresser.
«Økonomisk elite-dominans» er bare et penere ord
Gilens og Page brukte nøkternt fagspråk og kalte funnene støtte for «economic-elite domination» og «biased pluralism».
Du kan kalle det hva du vil. I klartekst: USA framstår som et demokrati, men fungerer som et oligarki (demokrati som teater).
Et øyeblikk av bråk – og så stillhet
Da studien kom i 2014, fikk den oppmerksomhet. Så døde den i nyhetsstrømmen. Ingen stor politisk opprydding fulgte. Ingen «nasjonal oppvåkning». Systemet fortsatte som før.
Ja, metodikken ble diskutert og kritisert. Det er normalt. Noen kritikere har for eksempel hevdet at modellen kan undervurdere innflytelsen til velgere i «midten» og at årsakssammenhenger er vanskelig å slå fast fullt ut med denne typen data. ResearchGate
Men hovedbildet i originalstudien står støtt i én kjerneobservasjon: Eliter og næringslivsorganisasjoner har tydelig, selvstendig innflytelse – den jevne borger har svært liten.
Hvorfor ble det glemt?
Kanskje fordi regresjonsanalyser (statistiske modeller) ikke lager god TV. Kanskje fordi konklusjonen er for nedslående: Å få høre at dine politiske meninger i praksis ikke flytter makt, svir.
Og kanskje fordi de som vinner på dagens ordning også eier mye av megafonene: store medier, kampanjefinansiering, tankesmier, og portvokterne for hva som regnes som «seriøst». Da blir «glemsel» en funksjon av makt – ikke nødvendigvis en sammensvergelse, bare egeninteresse som virker gjennom systemet.
Strammere grep etter 2002
Datasettet stopper i 2002. Har det blitt bedre etterpå? Lite tyder på det i forfatterens framstilling.
Ulikheten økte kraftig etter finanskrisen: I perioden 2009–2012 tok topp 1 % om lag 95 % av inntektsveksten. usw.org
Så kom Citizens United v. FEC (2010), der Høyesterett slo fast at begrensninger på uavhengige politiske utgifter fra selskaper/organisasjoner strider mot ytringsfriheten. fec.gov
I praksis bidro 2010-årene til et system med langt mer «uavhengig» pengebruk i politikken. Og det er verdt å si det rett ut: Super-PAC-ordningen fikk også et kraftig dytt fra andre rettsavgjørelser samme periode (blant annet SpeechNow), ikke bare Citizens United. The Washington Post
Resultatet er mer penger, mer avstand, mer «mørke penger» (midler der giverne skjules gjennom ulike ordninger), og et system som blir mindre følsomt for folk flest.
Spørsmålet som sprenger fasaden
Hvis politiske vedtak systematisk ser bort fra hva flertallet vil når det kolliderer med de velstående – på hvilken måte lever man da i et reelt folkestyre?
En sannhet vi helst skyver vekk
Denne forskningen ligger i en ubehagelig mellomtilstand: For solid til å avvise, for ubehagelig til å ta inn over seg. Da er «glemsel» en fristende utvei.
Et historisk spor: oligarki som standardinnstilling
Forfatteren trekker tråden videre og hevder at dette ikke er en moderne særhet, men et gammelt mønster: rikdom blir til politisk kontroll, igjen og igjen – fra oldtidens maktsystemer til dagens konsernlandskap.
Han viser blant annet til forskning på globale eierskapsnettverk, ofte omtalt (noe forenklet i populærform) som at en liten kjerne av selskaper har uforholdsmessig stor kontroll. PLOS
Dette er også hovedpoenget i boka hans: The Hidden Hand: Wealth, Power, and Control from Pharaohs to Corporations (planlagt utgitt på TrineDay i juni 2026).
Kilder (til faktapunkter som er nevnt i teksten)
- Gilens & Page (2014), Testing Theories of American Politics… (Perspectives on Politics). Cambridge University Press & Assessment
- Saez (2013), «top 1% captured 95%…» for 2009–2012. usw.org
- Citizens United v. FEC (avgjort 21. januar 2010). fec.gov
- Vitali, Glattfelder & Battiston (2011), The Network of Global Corporate Control (PLOS ONE). PLOS
- Metodekritikk (eksempel): «Testing Inferences about American Politics…» (review). ResearchGate
Forsidebilde: KI-generert
Tidligere publisert på derimot.no
3 kommentarer. Leave new
Folkeviljen er der, som vi ser i bondeopprør i Brüssel.
Inne i varmen sitter supperådet og blir enige om hvor mange milliarder skattepenger Ukraina skal få i lån, som om det utarmede landet noen gang kan tilbakebetale slike summer. Ute i kulden grisebankes bønder av det skammelige, avskyelige politiet, bevæpnet og kledd i rustning, på feil side i krigen mellom eliten og folket.
Dette er Europa 2025.
I USA raserer president Trump det hvite hus og pusser opp etter sin smak, med gullspray, som om han eide huset som tilhører folket, i landet til «the brave and the free». Han påstår økonomien går feiende flott og at folket aldri har hatt det bedre.
Hvordan gikk det med Marie og Antoinette og familien Romanov? Ikke så veldig bra.
Illuminati har svært dårlig tid nå til å lage til så mye helvete på denne jorden som det er mulig å få til, helst en storkrig mot Russland og kollaps i økonomien samtidig og da er » alle sprøytedrapene glemt» og tiden inne for «LØSNINGEN» på alle problemene som de selv har sørget for, NEMLIG en VERDENSREGJERING med selveste «djevelen» som leder.
Dette er det vi har i vente.
VERDENSREGJERINGEN vil bli starten på det som Bibelen kaller DEN STORE TRENGSEL.
https://bjornolav.blogspot.com/2009/05/antikrist-den-store-trengsel-og.html
Hadde det vært noe demokrati å avvikle, så hadde krefter jobbet for det. Men det finnes ikke noe slikt – det var en illusjon fra starten av, og det gjelder over hele fjøla. Ja, bortsett fra land der det ikke finnes noen maktgrupper, men slike land eksisterer ikke.
Men folk trenger illusjoner for å leve, og derfor får de dem også servert på sølvfat – imitert sølv vel og merke. Sølvspray.
Kanskje de tenker at det er bedre å ha illusjoner, enn å ikke ha noe som helst. Hvem vet hva som rører seg, om noe overhodet.
Og når illusjonene nå og da brister, så skapes konflikter slik at folket får lov til å ofre seg selv og sine barn i krig, i stor entusiasme over å få lov til å «bidra» med noe – gjerne alt de har – slik at hele sirkuset kan starte med blanke ark og nye flotte illusjoner.
Vi trenger vel et par tusen år til med denne runddansen, før vi kanskje begynner å se tegningen. Håpet gjenfødes ved hvert nye menneske som kommer til, så livet lar seg ikke knekke uten videre. Men nå har vi – ved teknologien – en sjanse til å stoppe den prosessen for godt. Tror ikke vi trenger å tvile på at det finnes krefter som satser på nettopp en slik «endelig løsning».