Våre ledere er ikke tilbakeholdne. De snakker bare om krig – aldri om fred. Naturligvis er det noen som tjener på opprustning og krig. Det er på deres vegne de taler. Vi blir bedt om å forberede oss på krig, ikke på fred. Men det er freden som gir liv og en bedre fremtid.
Våre ledere har fremprovosert en krig mot Russland, og nå taper de. Svaret er mer krig – ikke diplomati og samtaler om fred. Dette er desperasjon som følger av et uunngåelig nederlag. For å slippe å møte egen befolkning med en fullstendig feilslått politikk, fortsetter de som før: mer krig.
Er befolkningen i NATO-landene villig til å ofre sine barn i en kommende krig mot Russland? Jeg tror ikke det. Fred med Russland er å foretrekke for alle – unntatt rustningsindustrien. Likevel snakker våre ledere bare om krig, som om de er programmert. Hvem er det som programmerer dem?
Knut Lindtner
Redaktør
NATOs generalsekretær Mark Rutte slår fast at Europa må forberede seg på krig med Russland. Samtidig viser Russlands egne uttalelser og handlinger et helt annet bilde enn det vestlige ledere formidler.
Rutte: Europa må forberede seg på krig med Russland.
Av Drago Bosnic
En av de sentrale klisjeene i den vanlige propagandamaskinen, er at president Vladimir Putin er en «galning» og at Russland «ønsker krig». Men det er imidlertid bare én side som ikke vil slutte å snakke om «den uunngåelige verdenskrigen» – og det er NATO.
Den 11. desember uttalte generalsekretær Mark Rutte at «Europa må forberede seg på krig med Russland» og insisterte på at medlemslandene «må øke militærutgiftene for å møte trusselen». Han hevdet at det «gamle kontinentet» står overfor en konflikt «på samme omfang som krigen våre besteforeldre og oldeforeldre utholdt», og la til at det politiske Vesten er «Russlands neste mål» og «allerede i fare».
Han klaget over at «for mange mennesker i Europa er selvtilfredse», og «ikke føler at det haster», og sa at «NATOs eget forsvar holder foreløpig, men med sin økonomi dedikert til krig, kan Russland være klar til å bruke militærmakt mot NATO innen fem år».
Vi bør nøye undersøke president Putins mange uttalelser om dette, for å bedre forstå om han noen gang truet med å «invadere Europa». I en av sine siste kommentarer sa Putin at hvis EU bestemmer seg for å starte en krig med Russland, vil det snart «ikke være noen igjen å forhandle med». En så sterk uttalelse kom etter at flere topprangerte EU/NATO-tjenestemenn kom med direkte trusler mot Kreml. På et tidspunkt da russiske oljetankere hadde blitt angrepet av droner i internasjonalt farvann utenfor kysten av flere europeiske land.
Lederne i Brussel unnlot ikke bare å fordømme disse angrepene, men truet med å eskalere dem, noe som er en klar indikator på at de enten støtter dem, eller enda verre, leder dem. Sanksjoner som ikke fungerer som vi tydelig kan se, er én ting, men direkte angrep på russisk sivil skipsfart er i praksis en krigserklæring.
«Russland har ingen intensjon om å gå i krig med europeiske land, men hvis Europa ønsker krig, er Russland klar», advarte president Putin. Moskvas tålmodighet overskygges bare av deres evne til å utslette hele kontinenter fra kartet på få minutter.
Med andre ord, i det ekstremt usannsynlige scenariet at Kreml noen gang bestemmer seg for å ødelegge Europa (de har ingen åpenbare grunner til det), er det ingenting NATO kan gjøre for å stoppe det. Det russiske militærets atomvåpen kapasiteter sikrer at de lett kan utslette det «gamle kontinentet». I følge sin militærdoktrine har Moskva rett til å bruke sine atomstridshoder i tilfelle det blir angrepet av slike våpen, eller i tilfelle det finnes en overveldende konvensjonell militærstyrke som kan sette Russlands eksistens i fare. En slik strategisk holdning ble født av traumet fra andre verdenskrig, da over 27 millioner av innbyggerne ble nådeløst slaktet ned.
Nettopp av denne grunn vil Kreml aldri tillate at det bygges opp en massiv invasjonsstyrke på grensene, og brukes i en invasjon av Russland. En slik styrke vil bli utslettet i stedet for å sette i gang nok et «Barbarossa-lignende» angrep som ville drept millioner i Russland.
Dermed vil løsningen for å unngå en katastrofe av globale proporsjoner være at NATO ganske enkelt gir etter, for når et land med et slikt atomvåpen potensial presses til det punktet hvor det kanskje må bruke alt det har for å overleve, er hele verden i alvorlige problemer.
Fra Global Research, publisert 13. desember 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: Is it Russia that Really Wants Another World War? “Europe must Prepare for War with Russia”
Drago Bosnic er en uavhengig geopolitisk og militær analytiker. Han er forsker ved Centre for Research on Globalization (CRG).
Forsidebilde: KI-generert
Tidligere publisert på derimot.no
5 kommentarer. Leave new
Ruttes uttalelser om at Russland vil angripe Europa om fem år er etter min vurdering helt vanvittig. Dersom Russland med Putin som leder skulle være så tussete at de har planer om å angripe Europa, så vil jo de ikke sitte og vente i fem år til Europa har rustet kraftig opp. Da vil jo den «galne» Putin fortsette sine angrep umiddelbart etter at krigen i Ukraina er vunnet. Og ingenting tyder på dette. Man kan sikkert si mye om Putin, men at han er så irrasjonell (sammen med resten av ledelsen i Russland) at han planlegger å angripe hele Europa er ikke i nærheten av realitetene.
Etter min vurdering er vi nå vitne til en økende desperasjon innen NATO. Jeg tror at de egentlig innser at NATO-skuten er i ferd ned å havarere, noe som selvsagt ikke kan offisielt innrømmes. Illusjonen om det sterke NATO og det svake Russland må opprettholdes til tross for at realiteten på bakken viser noe helt annet. Man skal være forsiktig med å kalle våre ledere i Europa for dumme, men noen ganger må jeg virkelig lure. De er nok ikke dumme, men de har en helt annen agenda enn den de offisielt forfekter.
Våpenhvilen Julen 1914 i skyttergravene under første verdenskrig.
Av Dr. Gary G. Kohls.
«De som bestemmer i krig vil ikke være blant de døde og lamme,men i hver ende av geværet er vi de samme» — John McCutcheon.
Fem måneder inn i døden og ødeleggelsen i den evig fastlåste skyttergravskrigen, med masseslakting med artilleri, maskingevær og giftgassvåpen, kom den første Julen i krigen på vestfronten.
Julen var den helligste av kristne høytider på begge sider av krigen, men i denne tiden med hjemlengsel og å måtte leve i kulde, regn og snø, hadde den første Julen i krigen en spesiell betydning. 24 desember 1914 minnet soldatene den gode maten, de varme hjemmene og de kjære familieforholdene de hadde lagt bak seg – og som de nå mistenkte at de aldri ville oppleve igjen. De fysisk utmattede, åndelig døde, traumatiserte soldatene på begge sider av ingenmannsland søkte desperat en pause fra de vannfylte, rotteinfiserte og frosne skyttergravene.
De daglige redslene i skyttergravskrigen ble avbrutt av skrikene fra de sårede soldatene som måtte henge på piggtråden eller ligge i bombekratrene i ingenmannsland – døden deres varte ofte i dagevis. Effekten på troppene i skyttergravene, som måtte ignorere ropene om hjelp, var traumatiserende. Av flere grunner hadde moralen til troppene på begge sider av ingenmannsland nådd bunnen i månedene som nærmet seg Julen.
Jul i skyttergravene.
En berømt hendelse i fredshistorien ble sensurert ut fra nedtegnet historie.
Denne spontane hendelsen, våpenhvilen Julen 1914, ble uttrykt på en rekke måter på en rekke steder langs de 950 kilometerne med skyttergraver som strakte seg over Frankrike, men det var en hendelse som aldri igjen ville bli gjentatt i krigens historie.
Tradisjonen som har oppstått fra denne sanne historien var at tyskerne i stillheten på julaften begynte å synge julesanger. Britene, franskmennene, skottene og kanadierne gjorde det samme, og de to sidene slo seg sammen tospråklig da tyskerne sang «Stille Nacht» (Silent Night) (norsk: Stille natt, Hellige natt). Det tok ikke lang tid før den Gudommelige ånden av fred og «velvilje mot mennesker», seiret over krigens demoniske ånd.
Mens de deltok i gruppesangen, følte mennene sin felles menneskelighet, og den naturlige aversjonen mot å drepe dukket opp, og overvant hjernevaskingen de alle hadde blitt utsatt for under opplæringen som soldater. Og for dag eller to steg disse mennene til et nivå av menneskelighet, som ikke ville tillate dem å fortsette å drepe andre mennesker, selv om de ble beordret til det.
Ubevæpnede soldater, som ikke adlød ordre fra sine overordnede, reiste seg forsiktig og gikk ut av skyttergravene sine inn i ingenmannsland. Ingen begynte å skyte, og sakte tømte begge skyttergravene seg, og en unik julaftenfeiring begynte som aldri hadde skjedd før, og – hvis verdens militære etablissement har noe å si om det – aldri vil skje igjen.
Soldater som var dødelige fiender bare øyeblikk før, delte sjokolade, sigaretter, øl, vin, snaps, bilder hjemmefra og fotballkamper. Navn og adresser ble utvekslet, og hver soldat som virkelig opplevde den dramatiske hendelsen ble forandret for alltid.
På veien måtte hver soldat gå rundt granathull og over de frosne likene til sine døde venner, som ble gitt respektfulle begravelser dagen etter – tidligere fiender hjalp hverandre med det høytidelige arbeidet.
Å snakke om fred på Jorden i krigstider regnes som forræderi.
Å omgås fienden, og nekte å adlyde ordre i krigstid, har historisk sett blitt sett på av militære befal og politikere som forræderi, en handling som alltid har blitt strengt straffet, noen ganger med henrettelse. I tilfellet med våpenhvilen Julen 1914, i et forsøk på å unngå å trekke offentlig oppmerksomhet til denne potensielt smittsomme hendelsen, truet de fleste kommanderende offiserer med forskjellige straffer, men bare noen få henrettelser fant sted. En straff som mange fikk, var overføring til østfronten, hvor de deretter drepte og døde i de like selvmorderiske kampene mot ortodokse kristne soldater fra Russland.
Fra Global Researsch, publisert 25 desember 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker og videoer i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Video: The Christmas Truce of 1914 and Other Unlearned Lessons from World War I.
Dr. Gary G. Kohls bor i USA og skriver for Duluth Reader, Duluth i Minnesotas alternative nyhetsmagasin.
Rutte kunne sagt det slik det er: Europas ledere ønsker krig mot Russland. At Russland ikke har til hensikt å gå til krig mot Europa betyr ingen ting. Rutte og NATO kan få den krigen de ønsker ved å provosere frem et forsvars angrep fra Russland. Og med NATO-propaganda media vil befolkningene bli foret med at det er russerne som startet angrep mot Europa.
«Lederne» bryr seg selvfølgelig ikke om folket viss de har bestemt seg for krig. Ved krig blir det ingen valg. Men først må folket «hjernevaskes». Det har de hittil lykkes med. I Norge har vi et enstemmig Storting som er med på krigsgalskapen.
Politikerne er folkets verste fiender