Ni europeiske NATO-land vil sammen med Ukraina bygge et forsvar mot ballistiske missiler. Prosjektet vil kreve enorme ressurser, og får en ukjent virkningsgrad og vil aldri bli verdt pengene som blir brukt.

Europa vil forsvare seg mot ballistiske missiler.

Det blir aldri verdt pengene.

Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste
Filippinene, juli 2026

Nyhetsmediene har meldt at Norge og åtte andre europeiske NATO-land skal etablere et forsvar mot ballistiske missiler sammen med Ukraina, underforstått med Russland som fiende. Tankegangen bak vedtaket er grunnleggende feil.

Det fornuftige for Europa vil være å endre dagens russlandsfiendtlige politikk ved å la Ukraina bli en nøytral stat og bygge opp et politisk forhold mellom Europa og Russland som utelukker tanker om krig.

I stedet satser Europa på et ballistisk missilforsvar som vil sluke uoversiktlig store pengesummer uten noen gang å kunne bli noenlunde effektivt. Når Frankrike og Tyskland ikke klarer å bli enige om å utvikle felles typer jagerfly og stridsvogner, er det enda mindre håp om at de kan enes om et missilforsvar. Det gamle hatet mellom Tyskland og Frankrike lever i beste velgående.

Det amerikanske Aegis-systemet

I den vestlige verden er det bare USA som har forsvarsvåpen mot ballistiske missiler. Disse er blitt brukt i forsvaret av Israel. Sannsynligheten for nedskyting er ukjent.

Aegis omtales som det mest effektive systemet USA har. Det består av:

• satellittbasert overvåking av rakettoppskytninger
• radarer som følger ballistiske missiler under flukten mot målet
• systemledelse som bestemmer hvilken plattform som skal skyte opp en forsvarsrakett

I en ugradert beskrivelse av Aegis på nettet 9. oktober 2019 ble det oppgitt at stridshodet er 4,01 meter langt, har en ytre diameter på 11 centimeter og virker ved hjelp av kinetisk energi (!). Nyere versjoner av systembeskrivelsen inneholder ingen informasjon om hvordan stridshodet ser ut.

Utseendet til stridshodet forteller at det inneholder en kjernefysisk ladning av fusjonstypen, der to typer lette atomkjerner tvinges til å danne et nytt stoff som veier mindre enn de opprinnelige stoffene. Differansen resulterer i en stor kraftutladning ved svært høy temperatur.

Energien fra den kjernefysiske reaksjonen i det tilnærmet lufttomme rommet langt over jordoverflaten består av elektromagnetisk puls (EMP) og infrarød stråling, altså varme. Energien sprer seg i alle retninger og ødelegger det ballistiske angrepsvåpenet, usynlig for det menneskelige øyet.

Enorme hastigheter krever stor virkning

Et kraftig stridshode er nødvendig fordi både angrepsvåpenet og forsvarsraketten beveger seg raskt. Konvensjonelle sprengladninger og kjernevåpen av fisjonstypen har for liten virkning til å være effektive.

Dersom en Aegis-rakett med fire ganger lydens hastighet, kalt Mach 4, møter et angrepsvåpen som beveger seg i Mach 7, blir den relative hastigheten 3,6 kilometer i sekundet. Den store avstandsforskjellen som oppstår i løpet av et ubetydelig tidsrom, gjør det nødvendig med et stridshode av fusjonstypen (hydrogenbombe, red.), som har et stort virkeområde.

Det morsomme ved beskrivelsen av Aegis er at virkemåten kalles kinetisk, noe som betyr bevegelsesenergi eller kollisjonseffekt. Kjernefysiske ladninger må ikke innrømmes!

Ny og annerledes teknologi enn den som benyttes i Aegis, kan brukes til å uskadeliggjøre ballistiske våpen. Stridshoder med kjernefysiske fusjonsladninger må likevel ikke utelukkes som våpen mot ballistiske missiler, heller ikke i fremtiden.

Satellittbasert overvåking er nødvendig for å oppdage raketter som avfyres. Et system som skal ødelegge ballistiske missiler mellom Barentshavet og Bosporos, vil bli en stor organisasjon med tilsvarende store kostnader og ukjent virkningsgrad.

Det blir aldri pengene verdt.

Bakgrunn for artikkelen

• atomfysikk på Krigsskolens reallinje 1964–1965
• NATO Nuclear Weapons Deployment Course ved NATO-skolen i Oberammergau i 1981
• ugradert informasjon om Aegis på nettet i 2019 og i dag

Forsidebilde: KI-generert