Larry C. Johnson peker på at de fleste amerikanere aldri har lest James Monroes tale fra 1823, og at Monroe-doktrinen i dag grovt misbrukes til å rettferdiggjøre amerikansk dominans i den vestlige halvkulen. Monroe advarte mot europeisk kolonialisme – ikke mot frie staters rett til egne valg, og slett ikke oppmoding til amerikanske regimeskifter.

Donald Trump – og de fleste amerikanere – forstår ikke Monroe-doktrinen.

Av Larry Johnson

Jeg vil inngå et veddemål med dere… Jeg vedder på at 99 % av amerikanerne aldri har lest talen president James Monroe holdt for den amerikanske Kongressen den 2. desember 1823. Som del av denne talen – som var den sjuende årlige talen til Kongressen – skisserte president Monroe en politikk som nå vanligvis omtales som Monroe-doktrinen. Å forstå hva president Monroe faktisk sa har blitt desto viktigere fordi Donald Trump har vist til Monroe-doktrinen for å rettferdiggjøre kidnappingen av Venezuelas president Maduro. Jeg skal vise dere at president Monroe ikke sa noe som kan unnskylde eller støtte Trumps handling. Tvert imot opptrer Trump som en av de gamle europeiske kolonialistiske tyrannene.

Trump er ikke den første som misforstår Monroe-doktrinen, som i dag i USA i stor grad tolkes som at USA har kontroll over den vestlige halvkule, og har rett til å gripe inn mot enhver fremmed makt som har forbindelser med landene i Sentral- og Sør-Amerika, Mexico og Canada.

Kjernen i den opprinnelige Monroe-doktrinen var en fast erklæring om å motsette seg europeisk kolonisering av Amerika. Les nøye hva Monroe sa:

«I de diskusjonene som denne interessen har gitt opphav til og i de ordninger som de kan munne ut i, har anledningen blitt vurdert som passende til å fastslå, som et prinsipp der USAs rettigheter og interesser er involvert, at de amerikanske kontinentene, ved den frie og uavhengige tilstanden de har inntatt og opprettholder, heretter ikke skal betraktes som gjenstand for framtidig kolonisering av noen europeiske makter.»

Alle amerikanske presidenter i det 20. århundre – inkludert Trump – mener at Monroe-doktrinen gir USA vetorett over politiske eller økonomiske forhold enhver stat utenfor den vestlige halvkule måtte ha til Canada, Mexico og landene i Sentral- og Sør-Amerika. Men Monroes fokus var europeisk kolonial imperialisme. President Monroe erklærte ikke at USA skulle være endelig dommer over hvorvidt et land i Sentral- eller Sør-Amerika frivillig kan inngå politisk eller økonomisk allianse med et annet land, som for eksempel Kina eller Russland.

Monroes spesifikke bekymring var å holde USA utenfor de krigene som herjet Europa på 1800-tallet. Han sa:

«I de europeiske maktenes kriger i saker som gjelder dem selv har vi aldri deltatt, og det stemmer ikke med vår politikk å gjøre det. Det er bare når våre rettigheter krenkes eller alvorlig trues at vi gjengjelder overgrep eller forbereder vårt forsvar. Med bevegelsene i denne halvkule er vi av nødvendighet mer direkte knyttet, og av årsaker som må være åpenbare for alle opplyste og upartiske observatører. …

Vi skylder derfor oppriktighet og de vennskapelige forbindelser som eksisterer mellom USA og disse maktene å erklære at vi vil anse ethvert forsøk fra deres side på å utvide sitt system til noen del av denne halvkule som farlig for vår fred og sikkerhet. Med de eksisterende kolonier eller avhengigheter av noen europeisk makt har vi ikke blandet oss inn og skal ikke blande oss inn. Men når det gjelder regjeringer som har erklært sin uavhengighet og opprettholder den, og hvis uavhengighet vi, etter nøye overveielse og på rettmessige prinsipper, har anerkjent, kan vi ikke betrakte noen innblanding med formål å undertrykke dem eller på annen måte kontrollere deres skjebne, fra noen europeisk makt, i noe annet lys enn som uttrykk for en uvennlig holdning mot USA. I krigen mellom disse nye regjeringene og Spania erklærte vi vår nøytralitet på tidspunktet for deres anerkjennelse, og denne har vi holdt fast ved, og vil fortsette å holde fast ved, såfremt ingen endring finner sted som, etter vurdering av myndighetene i vår regjering, gjør en tilsvarende endring fra USAs side uunnværlig for vår sikkerhet.»

Monroe gjorde to avgjørende poenger i de foregående to avsnittene… For det første: USA vil bare handle dersom landet angripes eller trues av europeiske makter. Igjen var bekymringen å holde Amerika utenfor krigene mellom de europeiske stormaktene, som søkte å sikre og konsolidere sine koloniale ambisjoner. For det andre insisterte Monroe på at USA ikke vil blande seg inn i eksisterende kolonier eller avhengighetsområder. Men dersom folk i Mexico, Sentral-Amerika eller Sør-Amerika beslutter å erklære uavhengighet – slik de 13 britiske koloniene gjorde 4. juli 1776 – da vil enhver europeisk militær aksjon mot disse tidligere koloniene bli sett på som et angrep på USA. Med andre ord ga USAs politikk, slik Monroe foreslo den, prioritet til de amerikanske landene som erklærte uavhengighet, med et stilltiende løfte om støtte. Men dette ga ikke USA rett til ensidig å blande seg inn i de politiske forholdene i land i Sentral- og Sør-Amerika, og det ga ikke USA rett til å gjennomføre regimeskifter der bare fordi vi ikke likte lederne eller styreformen.

Monroe kommer så med en politisk erklæring som enhver amerikansk president i det 20. og 21. århundre har ignorert… ingen innblanding i andre staters indre anliggender:

«Vår politikk overfor Europa, som ble vedtatt på et tidlig stadium av de kriger som så lenge har rystet den delen av verden, er likevel den samme, nemlig ikke å blande oss inn i de indre forholdene til noen av dens makter; å betrakte de facto-regjeringen som den legitime regjering for oss; å dyrke vennlige forbindelser med den, og å bevare disse forbindelsene gjennom en åpen, fast og mannlig politikk, ved i alle tilfeller å møte enhver makts rettmessige krav, og å finne oss i overgrep fra ingen.»

Monroe avsluttet sin redegjørelse for Monroe-doktrinen med å understreke at hans politikk ville være å forhindre fremmede regjeringer i å påtvinge sine politiske systemer med makt på land i den vestlige halvkule:

«Det er umulig at de allierte maktene kan utvide sitt politiske system til noen del av noen av kontinentene uten å sette vår fred og vår lykke i fare; og ingen kan tro at våre sørlige brødre, dersom de blir overlatt til seg selv, frivillig ville ta dette systemet i bruk. Det er derfor like umulig at vi skulle betrakte en slik innblanding i noen form med likegyldighet.»

Dessverre har Monroe-doktrinen blitt vanhelliget og ignorert av en rekke presidenter, med start hos president Polk i 1848. I stedet for å forsvare Mexico og våre naboer i Sentral- og Sør-Amerika mot fremmed innblanding, har USA gang på gang opptrådt som en autoritær diktator. Mexico erklærte uavhengighet fra Spania 16. september 1810. Trettiseks år senere provoserte USA fram en krig med Mexico ved å annektere Texas og skape en kunstig grensekrise som ledd i et bredere ekspansjonsprosjekt. Kanskje vi burde døpe denne typen opptreden til «Polk-doktrinen», det vil si: bare vi, USA, har rett til å avgjøre hva slags regjering folk og nasjoner i den vestlige halvkule skal ha. Monroe-doktrinen var ment å bekjempe fremmed innblanding fra imperialmakter… USA har forvrengt denne doktrinen og bruker den nå som unnskyldning for egne imperialistiske ambisjoner. Venezuela er bare det siste offeret.

Om du ønsker noe mindre deprimerende: Randy Credico holdt en avskjedssending på radio for Russlands viseambassadør ved FN, Dimitry Polyanskiy, som nå skal til Wien som Russlands ambassadør til OSSE. Jeg deltok sammen med Pink Floyds Roger Waters, Ray McGovern, Scott Ritter og Andrei Martyanov.

https://sonar21.com/donald-trump-and-most-americans-do-not-understand-the-monroe-doctrine

Forsidebilde: KI-generert