Andrei Martyanov kommenterer situasjonen i Sør-Kina-havet i denne kommentaren, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at han gjør en vurdering av Kinas militære kapasiteter. Han er både en fagmilitær og sitter på fagtekniske kunnskaper som gjør det nyttig å høre hva han har å si og hvilke vurderinger han gjør. Det mest overraskende i denne kommentaren er at han sier at Iran feilaktig valgt kinesiske luftforsvarsystemer fremfor russiske. Han sier at de betaler dyrt for dette nå. Kommentaren følger under med en liten utdyping fra vår side i teksten.

Knut Lindtner
Redaktør

USA vil fortsette sin, riktignok nytteløse, styrkeoppbygging i området (Sør-Kina-havet, red.) og bruke vasallene sine – jeg mener «allierte» – til å provosere Kina. Jeg skal ikke gå inn på de juridiske sidene ved alle disse havområdene, Spratlyøyene og alt det der. Men her ser vi vrangforestillingen til den «intellektuelle» Harry Kazianis – sjefredaktør for det amerikanske forsvarsnettstedet 19FortyFive – som lever i 1965, eller kanskje i 1945, slik navnet på nettstedet antyder, og tilsynelatende aldri har hørt om sjømålsmissiler.

Kina bygger seg opp mot ni hangarskip. USA har elleve – og klarer ikke å erstatte dem raskt nok.

av Andrei Martyanov

Hvorfor Kina bygger dem, er åpenbart: Det har symbolsk betydning, fordi Kina har en enorm skipsbyggingsindustri som får USAs til å fremstå som en dverg, og Kina utnytter denne kapasiteten. Men det skyldes også at landet fortsatt kopierer svært mange amerikanske forestillinger om krigføring, i dette tilfellet sjøkrigføring.

Det mange fremdeles ikke klarer å forstå, er at Kina ikke har angrepsvåpen som med sikkerhet kan sende et tilstrekkelig antall missiler gjennom forsvarsverkene til å stanse amerikanske hangarskipsgrupper (CBG-er). Til alle som fortsatt lever i forestillingen om kinesiske «hypersoniske» våpen, har jeg en nyhet: Kina har dem ikke. Å kalle ballistiske missiler som kommer inn i atmosfæren med hypersonisk hastighet, for «hypersoniske våpen», er det samme som å si at Packard-biler tilhører samme generasjon som en Honda Accord fra 2026.

Dette er en virkelighet svært mange som beundrer Kinas prestasjoner – noe jeg også gjør – ikke klarer å akseptere. Disse prestasjonene ble ikke minst muliggjort først gjennom sovjetisk bistand og deretter ved at USA flyttet produksjon til Kina. Når det gjelder sjøkrigføring, spiller Kina ikke i samme divisjon. Til tross for alle de enorme problemene USA har, blant annet den amerikanske overflateflåtens kampdoktrine med røtter i andre verdenskrig, er Kina ikke i nærheten av USA eller Russland når det gjelder ubåtstyrker.

I tillegg kommer et problem mange ønsker å overse, men som Iran fikk erfare på den harde måten: Det kinesiske luftforsvaret viste seg ikke å være det som var blitt lovet. Russland advarte Iran, men Kina underbød Russland. Vel … Slik er virkeligheten, og den er langt mer nyansert enn bare å erklære at en kapasitet finnes, når den i realiteten er en langt dårligere kopi av originalen. Bare for å demonstrere:

Jeg vil på forhånd komme alle de blinde Kina-tilhengerne i forkjøpet, de som vil skynde seg å forsvare Kina uten å ha noen forståelse av de teknologiske realitetene i moderne krigføring. Jeg gjentar: Russland «hjalp» Kina med landets varslingssystem for missilangrep – en omskrivning for at Russland bygde det. Skjønn tegningen.

Innlegget er hentet herfra: http://smoothiex12.blogspot.com/