Mens norske bygningsarbeidere mister jobben, fylles store offentlige byggeplasser med utenlandsk arbeidskraft. Med EØS-avtalens frie flyt svekkes det norske arbeidsmarkedet, fagkompetansen og arbeidsfolks rettigheter.

Fri flyt skaper ledighet.

Norge må ta kontroll over eget arbeidsmarked.

Av Jan Christensen

Hva gjør norske politikere i et land der tusener av bygningsarbeidere mister jobben fordi byggenæringa mangler oppdrag? Setter de i gang krisetiltak for å beholde sysselsetting og fagkompetanse? Bygger de subsidierte boliger for alle som ikke kommer inn på boligmarkedet?

Nei! De åpner grensene for import av mer eller mindre ufaglærte bygningsarbeidere. Billigere og mer fleksible enn nordmenn, og på kort sikt mer «lønnsomme». Våre egne havner på trygd eller i omskoleringstiltak.

Med EØS-avtalen er det meste mulig. Også å ødelegge et nasjonalt arbeidsmarked og kalle sånt solidaritet over landegrensene.

Utenlandsk arbeidskraft på offentlige byggeplasser

I Klassekampen den 23. september leser jeg om to store offentlige byggeprosjekter i Norge: Nye Aker sykehus og Nye Rikshospitalet. Avisa har fått anonymisert tilgang til bemanningslistene for august, som omfatter totalt 1.243 arbeidere.

Bare en tredjedel av arbeiderne var norske statsborgere. Resten var fra andre land. Fire av ti kom fra Polen og Portugal. Rundt tre av ti var fagarbeidere eller lærlinger, mens resten var ufaglærte.

To av tre hadde ikke tariffavtale/arbeidsavtale. Færre enn én av fem var fagorganisert. Blant elektrikerne var under én av hundre fagorganisert.

Begge byggeprosjektene har en verdi på over 40 milliarder kroner. Etter EU-reglene, som vi er bundet av, skal alle byggeprosjekter med en totalverdi over 63 millioner kroner utlyses i hele EU/EØS-området.

Aker- og Rikshospitalprosjektene er delt opp i delprosjekter. Ansvaret for planlegging og bygging – fra første spadetak til ferdigstillelse – er fordelt på flere firmaer, både norskregistrerte og utenlandskregistrerte. Selv om brorparten av firmaene er registrert i Norge, kan de likevel ha utenlandske eiere.

Det er opp til de enkelte firmaene om de vil bruke norsk eller utenlandsk arbeidskraft. Firmaet kan være heleid norsk, men i hovedsak ha utenlandske arbeidere. På de nevnte byggeplassene var mange av de utenlandske arbeiderne pendlere som jobbet intensivt i Norge i perioder.

Importert arbeidskraft svekker samholdet på arbeidsplassen. Språkproblemer øker risikoen for arbeidsulykker, og organisasjonsgraden går ned.

For arbeidsgivere betyr manglende arbeidsavtaler at det er lettere å skalte og valte med arbeidskrafta, både når det gjelder arbeidsoppgaver og lønn. Firmaer som satser på ufaglært og importert arbeidskraft, kan derfor levere det billigste anbudet og få tilslaget, siden anbudssummen som oftest teller mer enn antatt kvalitet. Seriøse norske firmaer med norske fagarbeidere og lærlinger taper, og går i verste fall konkurs.

Avhengig av norske skatteavtaler med ulike land kan utenlandske arbeidsfolk også betale mindre skatt enn norske. I noen tilfeller kan norske skattepenger, for eksempel i form av barnetrygd, betales til familier i utlandet. Fellesskapet, den norske staten, påføres utgifter og mister inntekter.

Fagkompetanse og kvalitet

En fagutdannet bygningsarbeider er i hovedsak bedre kvalifisert enn en ufaglært. Han har mer kunnskap og yrkesstolthet og leverer bedre kvalitet.

På det fem år gamle Munchmuseet i Oslo skal kjølerørsystemet nå skiftes ut. Samtidig er det store taklekkasjer. Museet hadde en byggesum på nærmere tre milliarder kroner. Nå frykter kommunen ekstrautgifter på flere titalls millioner. Munchmuseet hadde en høy andel innleid utenlandsk arbeidskraft, ifølge Oslo Bygningsarbeiderforening.

Ethvert land må være selvforsynt med fagfolk til å ta seg av viktige arbeidsoppgaver. Sånt styrker landet under krig og kriser og hindrer at verdifull kunnskap går tapt. I den grad utenlandsk ekspertise trengs, må det være under norsk kontroll, med kunnskapsoverføring som et viktig krav.

Hva vi kan lære av Kina

Her kan vi lære mye av kineserne. For 50 år siden var Kina et av verdens fattigste land. I dag er det snarere omvendt. Hvordan klarte de det? Blant annet gjennom å legge til rette for etablering av utenlandske firmaer, på såkalt joint-venture basis.

Vestlige firmaer fikk lov til å etablere seg på betingelse av at de ansatte og lærte opp kinesere. Dermed fikk Kina en stab av flittige, kunnskapstørste og kunnskapsrike arbeidere.

Selv om arbeiderne etter vår målestokk var lavtlønnede og hadde dårlige arbeidsforhold, så opplevde kineserne det omvendt. De jobbet hardere, men tjente bedre enn gjennomsnittet. Drømmen om velstand, «fā cái», kom nærmere.

I dag ser vi resultatet: Kina er blitt en økonomisk stormakt med avansert industri – hele verdens «fabrikk». Samtidig er to tredjedeler av kineserne blitt løftet fra fattigdom til velstand.

Krav til større byggeprosjekter i Norge

Hva ville sånt betydd for kommende større byggeprosjekter på norsk jord?

1. Krav om norskeide firmaer som byggherrer. I den grad utenlandsk ekspertise var nødvendig, måtte kravet være at utenlandske firmaer overførte kunnskap til oss, slik at for eksempel seinere prosjekter, drift og vedlikehold kunne utføres av norskeide firmaer og norske arbeidere.
2. Krav til arbeidsfolks kvalifikasjoner. En viss andel måtte være fagutdanna, og flertallet måtte være norske. Eventuell utenlandsk arbeidskraft måtte ha et visst faglig og språklig kompetansenivå.
3. En viss andel av arbeiderne, 10–15 prosent, måtte være norske lærlinger. For å fremme rekruttering til fagarbeideryrker burde virkemidler som økt stipendandel og jobbgaranti være aktuelle.
4. Norske ufaglærte måtte få gode tilbud om å styrke kompetansen og ta fagbrev. For å få arbeidsledige tilbake til arbeidslivet måtte det legges til rette for deltidsjobber for dem som manglet full arbeidsevne.
5. Krav om ordnede arbeidsforhold, som for eksempel tariffavtale, for alle arbeiderne.

Dersom sånne betingelser ikke kunne oppfylles, måtte byggeprosjektet settes på vent til vi selv hadde tilstrekkelig kompetanse.

Betingelsene over bygger opp under kravet «Norge for nordmenn». Det vil si at nordmenn skal ha fortrinnsrett til jobber på norsk jord, og at nordmenn skal kontrollere næringsvirksomheten her til lands.

Samtidig krever de nevnte tiltakene en viss grad av planøkonomi og realistiske framtidsprognoser. Det er liten vits i å bruke fellesskapets midler på utdanning som det ikke er behov for.

Norge må ta tilbake kontrollen

Med et norsk lovverk som til sjuende og sist bestemmes av EU, vil sånne tiltak være vanskelige å gjennomføre. Med fri flyt viskes landegrensene ut. Alle EU/EØS-landene blir ett arbeidsmarked, og nasjonale regler må vike.

Det som skjer på offentlige byggeplasser i Oslo, er derfor ikke noe unntak, bare en videreføring av dagens regelverk. Det er et ledd i nedbygginga av Norge som et fritt og uavhengig land og en svekkelse av arbeidsfolks status og rettigheter.

Første steg for å stoppe denne utviklinga er et folk som bryr seg, et stortingsflertall som setter foten ned, og ei regjering som våger å tale Brussel midt imot.

Først da kan vi komme ut av EU/EØS-avtalens favntak, gjenreise et fritt og uavhengig Norge og fremme likeverdig samarbeid med land både i og utafor Europa.

Forsidebilde og illustrasjonsbilde: KI-generert