Amerikanske velgere har vendt krigen mot Iran ryggen. Mens USA krangler om valgnederlaget til republikanerne, snakker Russland og Iran sammen på øverste nivå, og et regjeringsskifte i Israel kan svekke presset for nye angrep.
Freden bryter ut overalt unntatt i Det hvite hus
Av Larry C. Johnson
Det tok mindre enn 24 timer fra valglokalene stengte til USAs visepresident sa det presidenten ikke ville si. «Krigen er grunnen til at vi tapte», skrev JD Vance på X onsdag. Donald Trump sa på sin side til Fox News at han ikke så på tirsdagens knusende nederlag som «et slag mot meg», og gratulerte demokratene med at de hadde gjort «en god jobb». Storsinnet i nederlaget og uforstyrret i fornektelsen.
Mens republikanerne i USA krangler om hvem som tapte mellomvalget, gjør Russland og Iran noe mer interessant. De snakker sammen, lenge og på øverste nivå. Og Israel kan stå foran et regjeringsskifte. Ser du de tre sakene i sammenheng, aner du konturene av det som kommer.
Vance skjønner hvor vinden blåser
Vance ga ikke bare krigen skylden. Han videreformidlet en oppskrift fra meningsmåleren Rich Baris, som han kalte «en av de skarpeste jeg kjenner i politikken». For å vinne tilbake Trump-velgerne som stemte på demokratene tirsdag, må partiet gjøre fire ting:
- Avslutte krigen i Iran.
- Konsentrere seg om levekostnadene og inflasjonen.
- Sette «Amerika først» igjen, i den opprinnelige betydningen, uten hangarskip på kjøpet.
- «Endre forholdet vårt til Israel.»
De tre første punktene er valgprogrammet fra 2024 i retur til avsenderen. Det fjerde vil sette Washington på hodet. En sittende republikansk visepresident har nettopp sagt offentlig at partiets forhold til Israel er en politisk belastning. Slikt pleier republikanske visepresidenter å holde for seg selv.
Vance pekte også på noe som burde sette en stopper for de vanlige bortforklaringene etter et valg. Problemet, sa han, var at mange som stemte på Trump i 2024, møtte opp og stemte på demokratene. Det skyldtes ikke at republikanske velgere ble hjemme. Disse velgerne glemte ikke å stemme. De ombestemte seg og fortalte partiet hvorfor. Fox News melder at Vance nå i det stille forsøker å vinne tilbake nettopp disse velgerne fram mot 2028, under fanen til en «ny høyreside» som vil ut av krigene i utlandet, ha billigere matvarer og stenge grensen. Kall det Det republikanske partiet i eksil, som venter på at partiet selv skal komme hjem.
I mellomtiden i Moskva
Se så østover. Tidligere denne uken snakket Vladimir Putin i 85 minutter på telefon med Mohsen Rezaei, sekretæren for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd. Statsoverhoder pleier ikke å bruke så mye tid på telefon med et annet lands nasjonale sikkerhetsrådgiver. De offisielle referatene bød på den vanlige diplomatiske grøten. Det dreide seg om «den regionale og internasjonale utviklingen», med vekt på Vest-Asia, og om fortsatt strategisk samarbeid etter «veikartet» de to landenes ledere var blitt enige om.
Så dukket Mohsen Rezaei opp i Moskva torsdag for å møte Putin ansikt til ansikt. Han hadde med seg et budskap fra Irans øverste leder, Mojtaba Khamenei, som ønsket at det skulle overbringes «så snart som mulig», fortalte Rezaei. Man sender ikke sin øverste sikkerhetspolitiker til Kreml noen dager etter en telefonsamtale på 85 minutter for å utveksle høflighetsfraser.
Iranske referater fra møtet forteller at de drøftet hvordan sikkerheten i regionen skal ivaretas etter krigen, og Russlands støtte til å få slutt på konflikten. Putin sa han «ville yte all bistand for å få slutt på krigen», og at han fordømte bombingen av Irans atomanlegg. Partene ble også prinsipielt enige om å bygge gassrørledninger fra Russland til Iran. Det ville avhjelpe gassmangelen i Iran og gi landet anledning til å selge russisk gass videre til nabolandene. Det tar år å bygge rørledninger. Ingen planlegger en slik ledning til et land de regner med vil være i krig på ubestemt tid.
Noe stort er på gang
Legg sammen brikkene. I september la Mohsen Rezaei fram Irans vilkår for å avslutte krigen på Al Jazeera. De var blitt formidlet til USA gjennom qatarske meglere. Iran vil ha slutt på krigen på alle fronter, også i Libanon. Landet vil ha frigitt sine frosne midler og opphevet sjøblokaden. Det vil også ha slutt på USAs angrep på iransk territorium og USAs innblanding i iransk politikk. Seks uker senere har mannen som formulerte disse vilkårene, en lang samtale med Putin. Deretter flyr han til Moskva med et personlig budskap fra den øverste lederen som ikke kan vente.
Min erfaring er at en slik hendelsesrekke betyr én ting. Iran forbereder seg på forhandlinger og vil ha Russland med ved bordet, eller i det minste i ryggen. Russland har all grunn til å si ja. Putin får spille fredsmekler i en krig USA startet. Han får også sikret en rørledning og en transittkorridor som vil knytte Iran til Russland i en generasjon. Tidspunktet er heller ingen tilfeldighet. Iran har nettopp sett amerikanske velgere vende krigen ryggen ved valgurnene. Nå har iranerne en motpart i Det hvite hus som nettopp har innsett at krigen koster ham Kongressen.
Iran står ikke på kne og ber om fred. Mohsen Rezaei sa denne uken at de vestlige svarene på Irans krav «ikke hadde vært tilfredsstillende». Men den diplomatiske møtevirksomheten forteller mer enn retorikken. Når sikkerhetssjefen i et land som er i krig, bruker så mye tid sammen med den russiske presidenten, snakker han ikke om været. Han drøfter vilkårene for neste fase.
Så til Jerusalem
Den tredje nyheten kan være den viktigste. Fra Israel kommer meldinger om at Gadi Eisenkot kan ha flertallet han trenger for å avløse Benjamin Netanyahu. Ved valget den 27. oktober fikk Netanyahus blokk 53 mandater, færre enn de 61 som trengs for å regjere. Opposisjonsblokken fikk 48, og de arabiskledede partiene fikk 19. Naftali Bennett, Yair Lapid, Avigdor Liberman og Yair Golan er blitt enige om å anbefale Eisenkot overfor president Herzog. Haaretz meldte torsdag at Eisenkot nå har sikret seg flertall i parlamentet. Det gir ham det beste utgangspunktet for å danne regjering.
I israelsk koalisjonspolitikk er ingenting avgjort før alt er på plass. Eisenkots flertall er avhengig av at de arabiske partiene i det minste støtter ham utenfra, og Liberman vil ikke ha noe med dem å gjøre. Netanyahu, som aldri har vært villig til å godta et nederlag, roper allerede om valgfusk og ringer rundt til Eisenkots parlamentsmedlemmer. Den Herzog gir oppdraget, får 28 dager på seg til å danne regjering, med mulighet for 14 dagers forlengelse.
Men tenk på hva en Eisenkot-regjering vil bety for krigen. Netanyahu har brukt dette året på å presse fram et regimeskifte i Iran og overtale USA til å gjennomføre flere angrep. Eisenkot, som tidligere var forsvarssjef, gikk til valg på økonomisk press, begrenset militær maktbruk og «mer diplomati ved siden av eventuelle militære tiltak». Han sa til Wall Street Journal at han bare ville støtte militær maktbruk mot «direkte og umiddelbare trusler mot Israel». Han vil også at Israel skal støtte seg mindre på USA i sin sikkerhetsplanlegging.
Her møtes de tre trådene. Netanyahu har vært den som høyest har oppfordret Trump til å gjenoppta angrepene på Iran. Forsvinner han fra statsministerkontoret, vil presset på Det hvite hus for å «gjøre jobben ferdig» avta kraftig. Det skjer akkurat idet Vance ber republikanerne endre forholdet sitt til Israel. USA kan oppleve at Israel endrer forholdet først.
To veier videre
Det ironiske er at Vladimir Putin og Mohsen Rezaei kan innfri Vances første krav om å avslutte krigen i Iran før Det republikanske partiet får somlet seg til å gjøre det. Kommer det en avtale med Russland som fødselshjelper, kan Trump ta æren for freden, og Vance kan si at han så den komme. Alle vinner, bortsett fra kanskje dem i Washington som fremdeles setter opp lister over bombemål.
Alternativet er det krigspartiet stadig hvisker om, en ny runde med angrep for å «gjøre jobben ferdig». Det ville fortelle velgerne som nettopp stemte bort det republikanske flertallet i Kongressen, at ingen lyttet til dem. Det ville også fortelle Iran og Russland at de eneste forhandlingene Washington tar på alvor, føres med bomber.
Trump har nå et valg han ikke hadde på mandag. Han kan lese valgresultatene, tyde de diplomatiske signalene og gripe muligheten til å komme seg ut av krigen. Eller han kan fortsette å insistere på at mellomvalget ikke var et slag mot ham. Velgerne har allerede gitt sitt svar. Vance har skrevet det ned i fire punkter. Putin og Rezaei ser ut til å være i gang med å utforme fredsavtalen. Og Israel kan snart få en statsminister som lar være å presse på for å rive den i stykker.
https://sonar21.com/peace-is-breaking-out-everywhere-except-the-white-house
