Putin åpner for direkte kontakt med Zelensky, mens europeiske ledere strides om både kontakten med Russland og hvem som skal representere Europa ved forhandlingsbordet. Samtidig krymper Zelenskys støttegrunnlag i USA, og Russland fortsetter det militære presset.

Fredssamtaler om Ukraina. Putins utspill og Europas splittelse

Av M. K. Bhadrakumar

Den berømte verselinjen til den irske dikteren W. B. Yeats fra diktet «The Lake Isle of Innisfree» («Innisfrees innsjøøy») kommer i tankene: «Og der skal jeg finne litt fred, for freden drypper langsomt …» Yeats uttrykte sin lengsel etter freden og roen på Innisfree, en ubebodd øy i Irland som han tilbrakte somrene i nærheten av som barn, mens han selv oppholdt seg i byen. Og slik bukter Ukrainas søken etter fred seg fram – ikke i en plutselig, overveldende bølge, men i små, stille skritt, omtrent som et mildt regn eller en langsom lekkasje.

«Lekkasjen» fra Russlands utenrikspolitiske presidentrådgiver Jurij Usjakov er utvilsomt et slikt skritt med potensielt enorme følger. Søndag fortalte han Kremls foretrukne journalist, Pavel Zarubin, at president Vladimir Putin aldri hadde nektet å snakke med Ukrainas president Volodymyr Zelensky. På et direkte spørsmål om Putin ville besvare en telefon fra Zelensky, svarte Usjakov om hva han ventet ville skje:

«Jeg tror selvfølgelig at han ville svare. Putin har aldri nektet å snakke. Han [Zelensky] sender signaler gjennom forskjellige kilder. Hvis han virkelig ønsker å forhandle, står han fritt til å komme [til Moskva].»

Uttalelsen kommer mindre enn en uke etter den felles telefonsamtalen 27. oktober mellom Finlands president Alexander Stubb, Norges statsminister Jonas Gahr Støre og Putin. Under samtalen tok de to nordiske lederne diskret opp spørsmålet om direkte kontakt mellom Putin og Zelensky, slik Usjakov senere opplyste. Zelensky uttrykte etterpå takknemlighet for orienteringen deres. Dette er det første poenget. Tilsynelatende gjentok Putin det velkjente budskapet om at Zelensky når som helst kan besøke Moskva, og at Kreml ville sørge for hans personlige sikkerhet og trygghet. Nå har det for første gang dukket opp det som nærmest er et tillegg til Putins stående tilbud. Antakelig var spørsmålet og svaret avtalt på forhånd. Dette er det første poenget.

Uenigheten i Europa kommer til overflaten

For det andre studerte Kreml nøye oppstyret i Europa som de to nordiske ledernes freidige opptreden utløste – som om ulven hadde kommet inn i sauekveen. De to nordiske lederne brøt rekkene. Danmark og Sverige protesterte mot at de ikke var blitt konsultert. De to tungvekterne i EU – Frankrike og Tyskland – så imidlertid bare en annen vei, og den svært krigerske ledelsen i Europakommisjonen under Ursula von der Leyen og hennes stridslystne utenrikssjef Kaja Kallas var uvanlig lavmælte.

Hvordan forklares dette? Som avisen The Guardian – ingen venn av Russland eller Putin – bemerket:

«Forvirringen gjenspeiler en bredere uenighet i Europa om hvordan Putin skal håndteres, selv om regjeringene fortsatt stort sett står samlet i sin støtte til Ukraina … Frankrike har lenge tatt til orde for å holde en kanal til Putin åpen, mens Tyskland og Storbritannia har vært mer forsiktige. De baltiske statene og Kaja Kallas frykter at gjenopptatt kontakt på høyt nivå kan lette presset på Moskva uten å sikre innrømmelser.»

For det tredje er uenigheten sterkest når det gjelder spørsmålet om hvem som skal lede et eventuelt europeisk kontaktinitiativ. Von der Leyen insisterer på å utpeke noen som trofast vil gjennomføre hennes politiske linje – kort sagt sørge for at hun sitter ved rattet. Det er uutholdelig smertefullt for von der Leyen å stige ned fra den høye hesten hun har sittet på mens hun har demonisert Putin og insistert på at Russland kan beseires i krigen.

Dette er sakens kjerne: EU, som opplever at fortellingen om krigen rakner, er ute av stand til å legge fram noen fredsforslag. Unionens eneste krav er å være fysisk til stede ved selve forhandlingsbordet. Russland har sagt at dette ikke gir mening med mindre EU har noe å bringe til fredsforhandlingene. Trump er enig.

USAs oppmerksomhet er rettet andre steder

På den andre siden av Atlanteren er det faktisk ingen som bryr seg om den bitre striden i Europa om bordplasseringen under fredsforhandlingene. De amerikanske elitene er opptatt av innenrikspolitikk og, om de overhodet vier utenrikspolitikken oppmerksomhet, av USAs krig mot Iran. Generelt har Ukraina-krigen sluttet å være et brennbart utenrikspolitisk spørsmål blant elitene. Hvor enkelt Trump kunne legge Graham-lovens sanksjoner mot Russland på is, er talende. Zelenskys støttegrunnlag i USA krymper også jevnt. I praksis viser dette seg å være CIAs krig.

Det er tydelig at trepartsmøtet i Abu Dhabi vil finne sted uten europeisk deltakelse. I mellomtiden sier Slovakia at Bratislava vil representere seg selv. Huset von der Leyen bygde for å sentralisere alle beslutninger, virker altfor skjørt etter hvert som multipolariteten vinner terreng i Europa. Denne utviklingen vil bare skyte fart ettersom sittende regjeringer kan bli skiftet ut gjennom nasjonale valg i 2027 i fire av EUs største medlemsland – Frankrike, Italia, Polen og Spania. En Carnegie-rapport fra midten av september vurderte utsiktene slik at EU-skeptiske og Russland-vennlige partier på ytre høyre ventes å gjøre det godt.

Carnegie-rapporten med tittelen Hvordan Europas valg i 2027 kan sette EUs styring på prøve innrømmet motvillig at krigen i Ukraina:

«… sannsynligvis fortsatt vil være EUs mest presserende sikkerhetsutfordring. Partiene på ytre høyre er dypt splittet i dette spørsmålet, men etter hvert som kostnadene ved EUs støtte til Ukraina øker, vil motstanden i flere land vokse. Å binde unionens støtte til Kiev gjennom flerårige programmer ville redusere faren for at en ny sammensetning av politiske krefter setter spørsmålstegn ved unionens forpliktelser overfor Ukraina.»

En åpen dør til samtaler og uforminsket press ved fronten

Samlet sett kommer derfor Kremls utspill om en telefonsamtale med Zelenskyj ikke en dag for tidlig. Haken er at Zelensky er en protesjé av britiske MI6, men også her blir det stadig mer tvilsomt om Storbritannia har evnen til å opprettholde krigens nåværende framdrift. En BBC-reportasje kom med en dyster advarsel om «noen smertefulle og deprimerende år framover» for det britiske folket «etter at prognoser viste at veksten i levestandarden nesten stanser helt opp».

Usjakovs uttalelse vitner om smidigheten i Kremls strategi: Russland skal ikke stå i veien for en fredelig løsning i Ukraina, samtidig som innsatsen ved fronten fortsetter med uforminsket styrke. Store russiske troppeforflytninger, ødeleggelsen av broer over Dnepr, oppmerksomheten rettet mot Odessa og Kharkov og så videre sender et signal om at det etter Kremls vurdering kanskje ikke finnes noe annet alternativ enn å søke en militær seier.

I et innlegg på Substack skisserte den amerikanske sikkerhetseksperten og Russland-spesialisten Gordon Hahn et scenario der Russland kan «utvide sine opprinnelige krav» ved å høyne innsatsen i territorielle spørsmål, blant annet gjennom å erobre Kiev («alle russiske byers mor») og Odessa – som Putin kaller en «russisk by». Det vil si å få kontroll over territoriet øst for Dnepr, det russerne kaller «venstre bredd», og la Vest-Ukraina gå i oppløsning under lokale krigsherrers styre.

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert