Av Jean Shaoul
Tall utgitt av FNs utviklingsprogram (UNDP) avslører de mange krisenes ødeleggende innvirkning på verdens fattigste mennesker. Covid-pandemien, levekostnadskrisen, inflasjon, stigende renter, økningen i dollarens verdi, og den USA-NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina.
Antallet mennesker som lever for mindre enn 3,65 dollar dagen, har fra 2020 til 2023 steget med ytterligere 165 millioner mennesker. En forverring er i vente, ifølge UNDPs nye rapport, «Den menneskelige kostnaden for manglende handling: Fattigdom, sosial sikkerhet og gjeldsbetjening, 2020-2023». Her forutses det at de fattigste 10 prosent av verdens befolkning, vil være den eneste gruppa som innen 2023 ikke har kommet tilbake til sitt nivå for realinntekt per capita fra før pandemien.
De unge er den verst rammede gruppen, der barn under 18 år utgjør en svimlende halvpart av de fattige, hele 566 millioner. Rundt 27,7 prosent av barna og 13,4 prosent av de voksne er fattige. Fattigdom rammer hovedsakelig rurale områder i alle verdens regioner, og 84 prosent av de fattige bor på landsbygda. De langsiktige implikasjonene er svimlende. Dette betyr en hel generasjon av underernærte barn som lider av kronisk sykdom, presterer dårlig på skolen og går lave inntekter og mangel på muligheter i møte.
Som UNDP forklarer så blir krisa ytterligere forverret av offentlig gjeld, som de siste tiårene har økt over hele verden. Mens rentenivåene i 2020 og 2021 var svært lave – og sentralbankene pumpet inn milliarder av dollar for å støtte opp finanssystemet etter pandemien – så begynte sentralbankene i 2022 å heve rentene raskere enn de har gjort på fire tiår, for å forårsake en resesjon og dempe arbeiderklassens krav om lønnsøkninger for å møte de skyhøye levekostnadene.
Dette førte til en stigning av den amerikanske dollarens verdi, som er tilknyttet mange internasjonalt omsatte basisvarer, samtidig med en økning av inflasjonen og skyhøye statsgjeldskostnader. Dette rammet spesielt fattige land med valuta knyttet til dollar, som Sri Lanka, Libanon og Egypt.
Dette skrustikke-grepet på mange fattige land, gjør det umulig for deres regjeringer å yte sosialhjelp og offentlige tjenester som er nødvendige for å kunne motstå fattigdom, møte humanitære kriser og avhjelpe nødssituasjoner. Ifølge UNDP betalte 46 land i 2022 mer enn 10 prosent av deres statsinntekter i gjeldsrenter, mens 25 utviklingsland – det høyeste antallet siden år 2000 – brukte mer enn 20 prosent på å betjene gjeld.
Et gjennomsnittlig lavinntektsland brukte i 2022 11 prosent av statsinntektene på å betale gjeld, til sammenligning med 3,8 til 4,8 prosent i 2011. Kostnaden med å betale gjeld tas av de allerede lave budsjettene som brukes på helse, utdanning og sosial sikkerhetsnett, og driver mange mennesker ut i reell nød. Dette har også gjort det umulig for disse landene å bygge infrastruktur. Etter fjorårets katastrofale oversvømmelser i Pakistan, tok regjeringen på seg langt mer gjeld enn den mottok i internasjonal humanitær bistand, som fortærer enorme 40 prosent av statens inntekter.
FN-organet Food and Agriculture Organisation (FAO) rapporter at det i 2022 var 783 millioner mennesker som sultet, og innen 2030 vil det være 600 millioner mennesker som er kronisk underernærte. Mer enn 3,1 milliarder mennesker, 42 prosent av verdens befolkning, hadde i 2021 ikke råd til et sunt kosthold, og 2,4 milliarder hadde i 2022 en usikker tilgang på mat, det er 29,6 prosent av verdens befolkning, mens mat- og energigigantene i 2022 mer enn doblet deres profitt.
De internasjonale bankene, finansinstitusjonene og låneinstitusjoner som Verdensbanken og IMF, belaster også fattige lande langt mer enn rike land. Ifølge FNs Global Crisis Response Group (GCRG) har afrikanske land rentenivåer fire ganger høyere enn USA, og åtte ganger høyere enn Tyskland.
GCRG påpeker at det ville koste rundt 14 milliarder dollar, eller 0,009 prosent av det globale 2022-BNP, å løfte de 165 millioner menneskene til over 3,65 dollar dagen. Dette er mindre enn 4 prosent av det samlede beløpet på 370 milliarder dollar som lav- og mellominntektsland i 2022 betalte for å betjene deres utenlandsgjeld.
Dette er bare en forsvinnende liten del av verdens 2.640 milliardærers formuer, som ifølge Forbes’ milliardærliste har eksplodert til 12,2 billioner dollar på grunn av covid-pandemien og krigen i Ukraina. Men det økonomiske systemet som produserer fenomenale rikdommer for verdens selskaper og finanseliter, og sult, fattigdom og akutt lidelse for milliarder, vil ikke tolerere en slik løsning.
Elimineringen av fattigdom og sult krever en enhetlig kamp mot hele kapitalistsystemet, og for sosialisme, ført av arbeidere og de rurale massene i både rike og fattige land.
Fra World Socialist Web Site, publisert 3. august 2023.
Jean Shaoul er professor ved Manchester Business School, University of Manchester.
Forkortet av Northern Light, fra en lengre artikkel.
Originalartikkel: Ytterligere 165 millioner mennesker lagt til de mer enn én milliard i fattigdom, med stigende kostnader for offentlig gjeldsbetjening.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 788 ganger.
14 kommentarer. Leave new
«offentlig gjeld, som de siste tiårene har økt over hele verden.»
Det hadde vært av interesse å få vite hvem som har disse pengene til gode. Det må vel da være private interesser, ettersom offentlig gjeld øker. Men hvilke private interesser er dette?
Se det stakkars barnet som samler søppel og ikke får nok å spise, au au au, så ondt å se at jeg gråter; er det rart Afrikas gjennomsnittsintelligens er lav når de ikke får mat nok til å utvikle hjernen både før og etter de er født? nei. Jeg nærmest ØNSKER dollaren rett i dass og BRICS’ suksess for menneskehetens del; krona går sikkert samme veien, men men. Dette kan vi ikke ha på samvittigheten.
«…så blir krisa ytterligere forverret av offentlig gjeld, som de siste tiårene har økt over hele verden. Mens rentenivåene i 2020 og 2021 var svært lave – og sentralbankene pumpet inn milliarder av dollar for å støtte opp finanssystemet etter pandemien – så begynte sentralbankene i 2022 å heve rentene raskere enn de har gjort på fire tiår»
– Som de gjorde i 1920/30 åra, på 1980-tallet, – og altså nå i på 2020-tallet.
Ågerne har alltid hentet sitt ‘utbytte’ med jevne mellomrom gjennom historien.
De penge-økonomiske argumentene/ ‘forklaringene’ er plassert i det tilsendte pensum i økonomi- (papegøye-) studier rundt omkring.
Så ‘vanskelig’ studie at det gir status og politisk makt.
Og så opphøyet og komplisert forklart at det likner på tidligere religiøse presters preken på latin. – For at ikke hvermansen skal skjønne, – og protestere mot tullballet.
Hva gjør det norske folk når de kommer hjem fra jobb, hvis de har en jobb, stadig vanskeligere å få endene til å møtes, ungene tar selfies og blir knivstukket og voldtatt.Hvis ikke de er ute og angriper første og beste og sparker deres hoder. Smårollingnene undervises i sex i barnehagen i Rosa Kompetanses regi. Hurra, så mangfoldige vi er.
En netflix-eskapisme og kjøtt på utegrillen så lenge kjøtt er legalt å spise, det føles godt, og oldemor sulter ihjel på gamlehjemmet eller fikses sikkert og effektivt, ute av syne ute av sinn. Og hvis vi vil vite hva som skjer?: NRK urix forklarer. Hvis alt virker litt usant, stikk hodet i dass og spyl ned all mistro, så ikke PST kommer og tar deg.
Truls, e og Frikar: Glimrende – alle tre!
(Sjøl fikk jeg en midt i trynet ved synet av Red’s perfekte illustrajon av den VANNVITTIGE planeten vi er tvunget til å leve på,
tanken på at denne FULLSTENDIG USKYLDIGE lille gutten er 1 – bare EN – av 165 MILLIONER andre som ikke UNNES et verdig liv,
det S K J Æ R E R bare i hjertet!) . . .
Til ungdommen
Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi dig til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.
Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
Amen!
«Finnes her nød og sult, skyldes det svik.»
Eventuelt uvitenhet.
‘ Hva er uvitenhet, elever?
Det er uvitenhet om det som er vondt.
Uvitenhet om at det går an å stoppe det som er vondt. ( eventuelt ondt?)
– Og uvitenhet om hvilke metode som kan brukes for å stoppe det som er vondt.
Dette er uvitenhet, elever.
(Buddha)
Og diktet ble MISbrukt i en sammenheng hvor ungdom ble plaffet ned på utøya:
Jens Stoltenberg forsnakket seg og sa:
«før DE begynte skytingen»
De, altså mer enn EN,
GRO og lille Eskil Pedersen kom seg vekk først
» og lille Eskil Pedersen kom seg vekk først»
-Bort fra svømmende ungdommer.
Med øyas eneste ( skuddsikre) båt!
( -Uten å bli straffet for å stikke av fra en ulykke og la ofre være igjen .- Som enhver annen – f.eks. bilfører ville blitt.)
Hele denne katastrofen er nøye regisert fra ende til annen. Han neddopa «stakkaren» de arresterte hadde ikke tjangs tidsmessig/fysisk og utføre udåden alene. Når det Eskil er det til å spy av! Raymond gikk ut og «skremte» alle fra å kommentere den feige handlingen. Merkbart var det at alle som ble intervjuet startet med å poengtere « denne ensomme skytteren» ! Ungdommene som beskrev at det var flere er blitt kneblet på ulikt vis. Politiets innsats er en vits!
Appropos ildpåsettelsen på Hawai viser en lignende handling fra politiets side. De stengte veiene og hindret evakuering. Er det noe disse siste tre år har slått meg midt i trynet med! Så er det at politikere/byråkrater/offentlighet/presse/konghus og dess like kun er til for seg selv! Jeg samtykker aldri! Tilliten min får dere aldri igjen. Så lenge vi har hodeløse som adlyder uten å ta stilling vil galskapen fortsette. «Jeg følger bare ordre!» holder ikke lengere.
Olav B.:
«Politiets innsats er en vits!»
Selvfølgelig mye mer enn det.
Dette var altså en spesialenhet for Oslo og Østlandet.
Så kjørte de seg bort et par mil fra Oslo fordi GPS’n ikke virket og de hadde ikke noe kart. 😉
At politihelikopteret ikke kunne brukes fordi det var nymalt, og at de ikke hadde makt til å rekviere hverken militæret eller Nrk. sitt, er en annen …tja,… vits .. eller morsomhet.
– Eller noe makabert .
– Som det ikke skal snakkes om tydligvis.
Det internasjonale pengefondets og Verdensbankens bedrageri om «letting av gjeldsbyrden» for fattige land.
Av Nick Beams.
Del 1. Da de økonomiske konsekvensene av Covid-pandemien bredte seg over verden, var det løfter om at fattigere land ville bli hjulpet med bistand og lettelser av gjeldsbyrdene, for at de skulle kunne takle en krise som truet med å kaste millioner, fremfor alt barn, ut i den dypeste avgrunn av fattigdom.
Kristalina Georgieva, administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF) kunngjorde i april øyeblikkelig lettelse for gjeldbetingelser til IMF for 25 land. Hun sa tiltaket ville hjelpe «våre fattigste og mest sårbare medlemmer til å kunne kanalisere knappe ressurser til akutt nødvendige medisinske og relaterte tiltak». FN hadde i mars oppfordret G20-landene til å organisere ei hjelpepakke på $ 2,5 billioner for håndtering av pandemien.
Seks måneder senere står disse uttalelsene å lese som en grusom vits. Ei rekke rapporter gjør det klart at mens billioner av dollar er sluset til storselskaper og finanssystemet, utgjør hjelpen til verdens mest sårbare mennesker så godt som ingenting.
En rapport forfattet av den London-baserte journalisten Peter Goodman, publisert i New York Times den 1. november, bemerket at IMF og Verdensbanken (WB) «lovet å redde fattige land fra desperasjon». Fattigere land har blitt rammet av mindre pengeoverføringer sendt hjem av arbeids-migranter, opphøret av turisme, nedgangen i verdenshandelen og i noen tilfeller den fallende oljeprisen.
Times-artikkelen konkluderte med at IMF og Verdensbanken «ikke klarte å omsette deres bekymringer til meningsfull støtte,» på tross av Verdensbankens estimater om at pandemien til neste år kunne skyve 150 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom, definert som det å leve for mindre enn $ 1,90 per dag, den første stigningen på mer enn to tiår. Ifølge Verdensbanken lever mellom 9,1 og 9,4 prosent av verdens mennesker under grensen for ekstrem fattigdom. Nær 25 prosent av verdens befolkning tjener mindre enn $ 3,20 per dag, og 40 prosent, nesten 3,3 milliarder mennesker tjener mindre enn $ 5,50 dagen.
Times-artikkelen sa det den kalte en «relativt anemisk respons fra IMF og Verdensbanken» delvis skyldtes «preferansene» til USA, deres største aksjonær. Artikkelen refererte til USAs finansminister Steven Mnuchins uttalelser til de to organisasjonenes halvårlige møte, som ble avholdt online i forrige måned. «Det er kritisk viktig at Verdensbanken forvalter økonomiske ressurser på en høyst forsvarlig måte, for ikke å belaste aksjonærene med premature krav om ny finansiering», sa han.
Del 2. IMF-sjefen Georgieva fortalte at pengefondet ikke ville nøle med å bruke av sin utlånskapasitet på $ 1 billion. «Dette er, i løpet av mitt liv, menneskehetens mørkeste time,» sa hun. Men IMF har imidlertid kun lånt ut $ 280 milliarder. Av dette er $ 31 milliarder lån til 76 medlemsland, og under $ 11 milliarder til lavinntektsland. 46 land, mange av dem i Afrika sør for Sahara, har oppnådd «gjeldslettelser» på tilsammen $ 5,3 milliarder. Men dette er bare utsettelser, og gjelden skal fortsatt tilbakebetales.
Ifølge tall fra European Network on Debt and Development, referert i Times-artikkelen, utgjør gjeldsutsettelsene bare 1,7 prosent av årets totale nedbetaling av gjeld for alle utviklingsland. Selv der IMF besørger lånefinansiering brukes pengene i mange tilfeller ikke til å finansiere helsevesen og andre nødvendige tiltak, men for tilbakebetaling til private långivere.
Ifølge en rapport utgitt i juli av antifattigdoms-organisasjonen Jubilee Debt Campaign, bryter IMF sine egne regler, ettersom 28 land med høy risiko for mislighold av gjeld, til sammen anvendte tilførsler på $ 11,3 milliarder for tilbakebetaling til privatsektor-fordringshavere. Tim Jones, sjef for IMFs politiske retningslinjer, sa at pengefondets finansiering «reddet private långivere, ved å gjøre det mulig for fattige land å opprettholde tilbakebetalinger».
Jones bemerket at nivået for fattigere lands utgifter for å betale ned gjeld i fjor hadde steget til mer enn 14 prosent av statsinntektene, det høyeste nivået siden 2003, en økning på 110 prosent siden 2010. For Kenya og Etiopia i fjor opp til 50 prosent av statsinntektene.
Kvelertaket som banker og hedgefond med baser i London, New York og Frankfurt har på de mindre utviklede landene, mange i Afrika, vises av data innsamlet av Institute for International Finance. Den fant at innen tredje kvartal i fjor hadde gjennomsnitts statsgjeld til utlandet i de fattigste landene i Afrika sør for Sahara steget til mer enn 60 prosent av bruttonasjonalproduktet, fra et nivå på 38 prosent et tiår tidligere.
I årene etter den globale 2008-finanskrisen flommet penger til disse landene, ettersom investeringsbanker i de vesentlige økonomiene søkte høyere avkastninger. Regjeringene sør for Sahara påtok seg gjelden på grunnlag av at høyere råvarepriser, styrket av voksende etterspørsel fra Kina skulle gjøre det mulig for dem å betjene lånene. Fallet i råvareprisene, som allerede var på vei ned før pandemien rammet, har ført til en finansiell katastrofe. Lavere oljepris betyr at Angolas statsinntekter nå er mindre enn hva landet trenger for sin statsgjeld.
Da pandemien rammet oppfordret G20 privatinvestorer om å stanse innkrevingen av gjeldsfordringer fra fattige land, i det minste til slutten av inneværende år. Men ingen lettelser har vært innvilget. Zambia er et annet eksempel på ødeleggelsene. Landet lånte milliarder av dollar på grunnlag av stigende kobberpriser, deres viktigste eksportprodukt, og bankierer og hedgefond var ivrige etter å låne ut, fordi de kunne få høyere avkastning der enn andre steder.
Del 3. En oppbremsing av den kinesiske økonomien fra rundt 2015 halverte kobberprisen. Nå har den dype lavkonjunkturen indusert av pandemien resultert i en tilbakegang på 5 prosent for landets økonomi. Som konsekvens går nå minst en tredjedel av statsinntektene bare til å betjene gjeldsbyrdene, en andel som er forventet å øke de kommende årene.
Kollapsen av landets valuta, kwacha, fra fem for én dollar i 2012 til rundt 18 i dag, betyr at Zambia må betale tilbake tre ganger mer i den lokale valutaen enn da lånene ble tatt opp. De sosiale konsekvensene kommer til uttrykk i tall utgitt av World Food Program, som viser at minst 6,9 millioner av landets befolkning på 17,4 millioner ikke har tilstrekkelig med mat.
Verdensbankens og IMFs holdning ble oppsummert i en kommentar fra Lidy Nacpil, i den Manila-baserte Asian Peoples’ Movement on Debt and Development: «Internasjonale finansinstitusjoner kommer til å etterlate land i langt verre forfatning enn de var før pandemien,» sa hun. «Deres interesse er ikke først og fremst å få disse landene på bena igjen, men å få disse landene tilbake på gjeldskarusellen».
Fra World Socialist Web Site, publisert 4 november 2020.
Orginalartikkel: Det internasjonale pengefondets og Verdensbankens bedrageri om «letting av gjeldsbyrden» for fattige land.
Kommentar:
Storkapitalens instrumenter, Verdensbanken og IMF, har som oppgave er å holde u-land forgjeldet, så Wall Street selskaper kan få landressursene deres ut til priser de bestemmer, ikke landene selv. Hovedstrømspressens oppgave er å forskjønne IMF og VBs virksomhet for de vestlige befolkningene. I en NRK tekst-tv artikkel ble VB kalt «fattigdomsbekjempelsesbanken», det motsatte av hva den er. Den Globale storkapitalen har for lengst tatt over de statlige tv-kanalene.