POSTED IN Kina, Olje-Energi, Økonomi

Xis besøk i Saudi-Arabia innevarsler et geopolitisk jordskjelv.

Vil kjøpe Saudisk olje men i kinesisk valuta, Yuan.

0

Kina garanterer kjøp av olje og gass fra araberlandene, men vil betale med yuan.

Av Pepe Escobar.

Pepe Escobar – Wikipédia, a enciclopédia livre
Pepe Escobar er en brasiliansk journalist og geopolitisk analytiker. Hans spalte «The Roving Eye» for Asia Times diskuterer jevnlig den multinasjonale «konkurransen om dominans over Midtøsten og Sentral-Asia.» Wikipedia (engelsk)


Xi Jinping har kommet med et tilbud som er vanskelig å avslå for den arabiske halvøy: Kina vil være garantert kjøper av oljen og gassen, men vil betale i yuan. Selv om et skifte til yuan er et jordskjelv, er kinesisk diplomati altfor sofistikert til å gå i direkte konfrontasjon med et såret imperium. Så det skjer mye mer her enn det (eurasiske) øyet kan se.

Xi kunngjøring var med finesse: den ble pakket inn som en internasjonalisering av yuan. Fra nå av, sa Xi, vil Kina bruke yuan til oljehandel gjennom Shanghai Petroleum og National Gas Exchange, og inviterte monarkiene i Persiabukta om bord. Nesten 80 prosent av handelen i det globale oljemarkedet er fortsatt priset i dollar.

Xi og hans store kinesiske delegasjon av tjenestemenn og næringslivsledere, møtte lederne av Gulf Cooperation Council (GCC) for å fremme økt handel. Beijing lovet å «importere råolje på en konsekvent måte og i store mengder fra GCC», det samme gjelder naturgass.

Kina har vært den største importøren av råolje i fem år nå, halvparten fra den arabiske halvøy, og mer enn en fjerdedel fra Saudi-Arabia. Så det er ikke rart at opptakten til Xi’ overdådige velkomst i Riyadh var spesiell, og som utvidet handelen og berømmet økte strategiske/kommersielle partnerskap på tvers av GCC, komplettert med «5G-kommunikasjon, ny energi, rom og digital økonomi».

Utenriksminister Wang Yi understreket betydningen av det «strategiske valget» til Kina og Arabia. Over 30 milliarder dollar i handelsavtaler ble underskrevet, ganske mange som er knyttet til Kinas ambisiøse Belt and Road Initiative (BRI)-prosjekter. Og det bringer oss til de to viktigste forbindelsene etablert av Xi: BRI og Shanghai Cooperation Organization (SCO).

Silkeveiene i Arabia.

Hvor vellykket har Kinas «silkeveibelte» vært til nå? | steigan.no
Silkeveien er navnet på et historisk gammelt handelsnettverk mellom Kina og Midt-Østen, Nord-Afrika og til dels Europa. De nye silkeveiene har navnet sitt derfra.


BRI vil få et seriøst løft av Beijing i 2023, med gjenopptagelse av Belt and Road Forum møtene. De to første halvårlige fora fant sted i 2017 og 2019. Ingenting skjedde i 2021 på grunn av Kinas strenge null-Covid-politikk. Året 2023 blir viktig, ettersom BRI først ble lansert for 10 år siden av Xi, først i Sentral-Asia (Astana) og deretter Sørøst-Asia (Jakarta).

BRI legemliggjør ikke bare en kompleks trans-eurasisk handel med flere spor, men er også det overordnede kinesiske utenrikspolitiske konseptet, i det minste frem til midten av det 21 århundre. 2023-forumet forventes å bringe en rekke nye og redesignede prosjekter tilpasset en post-Covid og gjeldstynget verden i forgrunnen, og mest av alt til den tunge geopolitiske og geo-økonomiske sfæren atlantisisme vs eurasianisme.

Det er også viktig at Xi i desember fulgte opp hva han sa i Samarkand i september, hans første utenlandsreise etter Covid, før SCO-toppmøtet der Iran offisielt ble med som et fullverdig medlem. Kina og Iran inngikk i 2021 en 25-årig strategisk partnerskapsavtale verdt potensielle 400 milliarder dollar i investeringer. Det er den andre delen av Kinas todelte Vest-Asia-strategi.

De ni faste SCO-medlemmene representerer nå 40 prosent av verdens befolkning. En av deres viktigste beslutninger i Samarkand var å øke den bilaterale handelen og den generelle handelen i deres egne valutaer. Og det knytter oss ytterligere til det som har skjedd i Bishkek, Kirgisistan, full- synkronisert med Riyadh: møtet i Supreme Eurasia Economic Council, som implementerer politikken til Eurasia Economic Union (EAEU).

Russlands president Vladimir Putin, i Kirgisistan, kunne ikke vært klarere:

«Arbeidet har akselerert overgangen til nasjonale valutaer i gjensidige oppgjør. Prosessen med å skape en felles betalings-infrastruktur og integrere nasjonale systemer for overføring av finansiell informasjon har startet».

Det neste Supreme Eurasian Economic Council vil finne sted i Russland i mai 2023, i forkant av Belt and Road Forum. Legg dem sammen, og vi har hovedlinjene til det geoøkonomiske veikartet foran oss: Tilnærmingen til petroyuan fortsetter parallelt med veien mot en «felles betalings-infrastruktur» og mest av alt, en ny alternativ valuta som går utenom dollar. Det er nøyaktig hva lederen av EAEUs makroøkonomiske politikk, Sergey Glazyev, har utformet, side om side med kinesiske spesialister.

Total finanskrig.

Overgangen fra oljesalg i dollar til nasjonale valutaer vil svekke USAs økonomiske innflytelse og dollaren.

Tilnærmingen til petro-yuan vil være full av farer. I alle seriøse geoøkonomiske spill-scenarioer er det gitt at en svekket petro-dollar betyr slutten på den keiserlige gratislunsjen som har vært gjeldende i over fem tiår. I 1971 trakk daværende USAs president Nixon USA ut fra gullstandarden, og tre år senere etter oljesjokket i 1973, henvendte Washington seg til den saudiske oljeministeren, den beryktede Sheikh Yamani, med det velkjente tilbudet-du-kan-ikke-nekte: vi kjøper oljen din i amerikanske dollar og til gjengjeld kjøper du våre statsobligasjoner, massevis av våpen, og resirkuler det som er igjen i bankene våre.

Washington ble nå plutselig i stand til å spre helikopterpenger, støttet av ingenting i det uendelige, og den amerikanske dollaren som det ultimate hegemoniske våpenet, komplett med en rekke sanksjoner mot over 30 nasjoner som våger å ikke adlyde den ensidig pålagte «regelbaserte internasjonale ordenen»». Så Beijing og GCC vil adoptere petro-yuan sakte men sikkert, og absolutt uten fanfarer. Hovedsaken er nok en gang å unngå å bli utsatt for det vestlige finanskasinoet.

Hva skal kineserne gjøre, for eksempel med de enorme $1 billioner i amerikanske statsobligasjoner? For Saudi-Araberne er det vanskelig å tenke på «strategisk autonomi», slik som det Iran nyter godt av, når petro-dollaren er sentral i det vestlige finanssystemet. Mulige imperiale reaksjoner omfatter alt fra et mykt kupp/regimeskifte, til en «sjokk og ærefrykt» militæraksjon over Riyadh, etterfulgt av regimeskifte.

Likevel går det kineserne og russerne sikter på langt utover den saudiarabiske (og Emirat) sfæren. Beijing og Moskva har tydelig identifisert hvordan alt, som oljemarkedet og globale råvare-markeder, er knyttet til rollen til dollaren som reservevaluta. Og det er akkurat det EAEU, SCO, BRICS+ og Beijings todelte strategi over hele Vest-Asia er fokusert på å undergrave.

Beijing og Moskva, med BRICS, SCO og EAEU, har sammen koordinert sin strategi siden de første sanksjonene mot Russland etter Maidan 2014, og den de facto handelskrigen mot Kina som ble utløst i 2018. Nå, etter den spesielle militære operasjonen i februar 2022 i Ukraina, og at NATO har gått over til en krig mot Russland, har vi ikke bare en hybridkrig, men også en total finanskrig.

Overgangen bort fra dollars er vanskelig.

Swift driver raskt bort.


Hele det globale sør absorberte «lærdommen», av at vesten fryser utenlands-valutareservene til et G20-medlem, som også er en kjernefysisk supermakt. Når det skjedde med Russland, kan det skje hvem som helst. Det er ingen «regler» lenger. Russland har siden 2014 forbedret sitt SPFS betalings-system, parallelt med Kinas CIPS. Begge går utenom det vestlige SWIFT-betalings-systemet, og er i økende grad brukt av sentralbanker i Sentral-Asia, Iran og India. Over hele Eurasia er det flere som dropper Visa og Mastercard og bruker UnionPay og/eller Mir-kort, for ikke å nevne Alipay og WeChat Pay, begge ekstremt populære i Sørøst-Asia.

Selvfølgelig vil ikke petro-dollaren og den amerikanske dollaren, som fortsatt representerer under 60 prosent av globale valutareserver, gå i glemmeboken over natten. Men Xi’s besøk i Arabia er bare det siste kapittelet i et stort skifte nå drevet av en utvalgt gruppe i det globale sør, og ikke av den tidligere «hypermakten». Handel med sine egne valutaer og en ny, global alternativ valuta er førsteprioritet til den lange listen over nasjoner fra Sør-Amerika til Nord-Afrika og Vest-Asia, som er ivrige etter å bli med i BRICS+ eller SCO, og i ganske mange tilfeller begge deler.

Mye står på spill. Alt handler om underkastelse eller å utøve full suverenitet. Så la oss gi ordet til den fremste diplomaten i vår urolige tid, Russlands Sergey Lavrov, på den internasjonale interparti-konferansen Eurasian Choice as a Basis for Strengthening Sovereignity:


«Hovedårsaken til dagens økende spenninger er det kollektive Vestens hardnakkete streben etter å opprettholde en historisk avtagende dominans på den internasjonale arenaen, på alle måter det kan. Men det er umulig å hindre styrkingen av de uavhengige sentrene for økonomisk vekst, finansiell makt og politisk innflytelse. De er på vårt felles kontinent Eurasia, i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika».

Fra Global Research, publisert 18 desember 2022. Skrevet av Pepe Escobar, journalist og redaktør for Asia Times.
Oversatt fra engelsk, noe forkortet av Northern Light. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Xi of Arabia and the Petroyuan Drive.

Forsidebilde: Ayse Bek



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 354 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Den britiske regjeringen ville høste skryt for vaksinestarten for 2 år siden.

Fikk kommentarfeltene midt i fleisen.

Previous Post

Predatorisk kapitalisme

Vestens økonomiske elite raner til og med Vesten

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.