Betydningen av en felles standard når Ukraina vurderer en offensiv.
Av Larry Johnson
Jeg antar at det ikke kommer som noen overraskelse for noen om de tviler på utfordringen Ukraina står overfor når de prøver å komme i gang med den lenge annonserte motoffensiven. Det må jo komme av at de fleste vestlige politikerne og mediene har null erfaring med å delta i en militær organisasjon. Mangel på erfaring betyr at det er liten forståelse for betydningen av trening og logistikk som må være til stede til støtte for treningen. Men et av de største problemene Ukraina står overfor, etter min mening, er fullstendig mangel på det fellesskapet en felles standard gir.
Styrken til enhver hær er prinsippet om enhet. Dette er et åpenbart viktig moment – at alle i en militær-organisasjon har samme opplæring for å sikre at troppene, i kampens hete lett kan kjenne igjen sine medsoldater. Kan du tenke deg en hær som tillater hver soldat eller sjømann selv å velge hva de skal foreta seg? Da kan du jo få mange fantastiske oppførsler når mangelen på et slikt mangfold kan ødelegge den opplagte effekten for en organisasjon som skal ut i kamp.
Ideen om ensretting i det militæret betyr mye mer enn hva menn og kvinner i hæren kan fra før. Hva med treningen? En effektiv militær organisasjon stoler på en viss standard når de gjennomfører sine prosedyrer, for i det minste å vise de minst kompetente medlemmene i en enhet hva som er politikk, prosedyrer og taktikk han eller hun må tåle under stress. Et av de viktigste mål i grunntreningen er å lære nye rekrutter hvordan de skal kunne kommunisere med hverandre og hvordan de skal gå fram under ordre. Om en militær organisasjon består av forskjellige enheter med forskjellige kommunikasjonsmetoder så vil sjansene øke dramatisk for at det oppstår forvirring på slagmarken.
Se så på Ukrainas problem. Ukrainske soldater blir ikke instruert på ukrainske baser på ukrainsk jord eller av ukrainske offiserer. Niks. Ukrainske soldater får trening i Storbritannia, Tyskland, Polen, Frankrike og Italia (og i Norge, overs,). Vil det overraske deg å vite at hvert av disse landene bruker forskjellige metoder for å lære soldatene alt fra skyting, marsjering, manøvrering av enheter, og personlig hygiene? Jeg tror at de respektive NATO-landene gjør en dårlig jobb når de trener opp ukrainske enheter i sine land.
Og når disse ukrainske soldatene kommer hjem og blir sendt ut til fronten er det svært sannsynlig at en enhet opptrent i Storbritannia vi operere annerledes enn en enhet opptrent i Frankrike. Med andre ord, mange på en felles standard. Virkelig en utfordring for de som skal ha kommando og kontroll.
Mangel på ensretting er også et problem på grunn av våpnene som er gitt til de ukrainske troppene. Anti-tank-våpen viser dette dilemmaet. Et bilde viser et britisk NLAW og et Javelin-missil fra USA. Begge er ment å ta livet av en tank, men prosedyrene en soldat må følge for å skyte fra en NLAW er forskjellig fra en Javelin.
En Javelin, for eksempel, er utstyrt med optikk, det har ikke NLAW.
Jeg sier ikke at en soldat ikke kan bli opplært på begge. Naturligvis kan han det.
Men realiteten er at disse anti-tank våpnene er blitt levert til ukrainske tropper som ikke har hatt anledning til å gjennomgå den opptreningen som gjør dem dyktige både på den ene og den andre.
Vi ser det samme problemet når det gjelder tanks, kjøretøyer og fly som har blitt, eller vil bli, sendt til Ukraina.
Dette mangfoldet gjør saken enda mer kompliserte fordi de forskjellige systemene har forskjellig varighet. Det betyr at man trenger rikelig med reservedeler, og ikke minst, teknikere som vet hvordan de skal vedlikeholde og reparere kjøretøyer og fly.
Vi vet fra de dokumentene Jack Texeira lekket ut at de ukrainske brigadene som er ment å være spydspissen i motoffensiven ikke har blitt trent opp eller organisert likt overalt.
Ukraina har trent opp tre brigader, USA og NATO trener opp (eller har trent opp) ni brigader. Det er ingen garanti for at en brigade trent opp i Storbritannia vil operere på samme måte som en brigade trent opp i Tyskland etter Frankrike. Uansett hvor modige eller engasjerte de ukrainske soldatene er, er det usikkert hvem som skal gå i spissen mot russiske posisjoner når motoffensiven en gang kommer i gang. De vil starte med en ulempe fordi de er blitt opplært på forskjellige måter.
Enda vanskeligere blir det når 12 brigader, som aldri har øvd sammen, skal finne ut hvordan de skal samarbeide med andre enheter. Oppgaven blir enda verre fordi angrepsstyrken ikke vil ha støtte fra kampfly og helikoptre.
Det er heller ikke sannsynlig at de ukrainske enhetene vil ha mobile luftforsvars-systemer for å imøtegå russiske motangrep med fly. Det samme gjelder for mobilt artilleri. Det eneste håpet for de ukrainske troppene er at NATOs etterretning har funnet svake punkter i det russiske forsvaret, punkter som kan bli utnyttet av angrepstyrkene.
Om det finnes slike svake punkter vil de antakelig være i områder uten betydelig befolkning eller utenfor byområder. Det vil bety at ukrainerne vil erobre åpne marker og skogsområder, noe som ikke vil bety stort når det gjelder de taktiske og strategiske vurderingene for krigen. Den tyske hæren under andre verdenskrig var mye kraftigere og bedre trent enn noe Ukraina kan stille på slagmarken med nå. Likevel opplevde de at mangel på logistikk og flystøtte under de siste dagene av operasjon Barbarossa (som startet sommeren 1941), noe tok som fra dem seieren.
Nazistene kom så langt som til utkanten av Moskva. Men der gikk de tomme for drivstoff, forsyninger og forsterkninger til å opprettholde offensiven. I stedet for å oppvise en tydelig militær strategi, bli Ukrainas militære bedt om å komme med en politisk parodi for å tilfredsstille vestlige forventninger. Uansett hvilke suksesser Ukraina oppnår i den første fasen av motoffensiven, så mangler de dybde når det gjelder reserver og materiell for å kunne opprettholde angrepet.
Dette er ikke bare et desperat spill., Det er tvungent selvmord.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Forsidebilde: iStock
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 362 ganger.
2 kommentarer. Leave new
Glenn Diesen: Hvordan det amerikanske militær-industrielle komplekset har brukt tenketanker til å påvirke utformingen av EUs politikk.
Disse organisasjonene utgir seg som rådgivende, men fungerer egentlig som lobbygrupper, og deres innflytelse vokser.
Av Glenn Diesen.
Ungarns justisminister Judit Varga har advart om at EU har blitt en snublende tilskuer til historien, og i økende grad ikke er i stand til å løse utfordringene for innbyggerne. Varga legger skylden på på fraværet av politisk ledelse. Hun mener EU drives av tenketanker og NGOer, som dikterer hvordan den skal ledes. Clare Daly, en irsk MEP , sa nylig i EU-parlamentet at «den paranoide fantasien til tenketankene i sikkerhetssektoren», er i stand til å diktere politikk basert på «de mest uholdbare bevis».
NGOer har lenge vært brukt som et instrument for å få innflytelse i sivilsamfunnet i ulike nasjonalstater. USA har vært en innovatør i å utvikle dem, som de finansierer og sørger for at de ansatte er personer knyttet til Washington. Etter hvert vedtok EU samme praksis, om enn på en annen måte, hovedsakelig fokusert på selve Europa. Som et resultat manipulerer statsfinansierte frivillige organisasjoner nå i økende grad vestlig politikk.
Ettersom tenketanker og frivillige organisasjoner øker sin innflytelse over EUs politikk, reiser det spørsmålet: Hva er konsekvensene av å overlate politisk ledelse til disse enhetene?
Den anglo-amerikanske modellen for privatisering av hvordan politikk utformes.
Tenketanker spiller en viktig rolle i politiske beslutnings-prosesser ved å tilby ekspertise, representere ulike interesser og promotere spesifikke saker. Ettersom verden blir stadig mer kompleks, må politikere ta beslutninger om en lang rekke kompliserte temaer, som de ofte har begrenset kunnskap om. Det er rett og slett urealistisk å forvente at valgte ledere vil ha tilstrekkelig ekspertise, og inngående forståelse på alle områder.
Men ved å stole stadig mer på ekspertisen til tenketanker og frivillige organisasjoner, overføres makten fra folkevalgte til det som kan betraktes som lobbyister og påvirknings-grupper. Ettersom EU etterligner den anglo-amerikanske modellen for styring fra tenketanker, er det også nødvendig å utforske svakhetene og konsekvensene.
I USA har tenketanker fått en enorm innflytelse over beslutningstakere og offentligheten. De leverer forskningsrapporter og analyser, som brukes som beslutningsgrunnlag av politikerne. Tenketanker gir også analyser til kongresshøringer og dominerer i media som en kilde til ekspertuttalelser. Som et resultat har de blitt et viktig politisk maktsenter.
Ettersom makten til tenketanker øker, reiser det spørsmålet: hvem finansierer dem – og hvorfor? I overveldende grad er både liberale og konservative tenketanker i USA finansiert av våpenindustrien. Dette er relatert til den rene makten til det militær-industrielle komplekset. Som en konsekvens, selv med den ekstreme politiske polariseringen i Washington, er pålitelig støtte til krigføring fra begge partier løsningen på de fleste problemer, ettersom tenketankene satser på begge partier.
Muligheten for å demilitarisere amerikansk utenrikspolitikk og redusere militærbudsjettet er dermed i økende grad utenfor demokratisk kontroll. President Eisenhower advarte mot den store innflytelsen fra det «militær-industrielle komplekset» under sin avskjedstale i januar 1961. Han brukte opprinnelig begrepet «militær-industrielt-kongresskompleks», han reviderte det for å unngå å provosere Kongressen.
New York Times avslørte at tenketankindustrien har vokst enormt de siste tiårene, og har korrumpert politikken med en forretnings-modell som selger tilgang og innflytelse. Tenketanker har blitt et symptom på hyperkapitalisme der alle aspekter av samfunnet har blitt et del av markedet. I våre dager er selv politisk innflytelse regulert på denne måten og tenketanker er en viktig komponent.
Europas sikkerhet og hvordan styringen overlates til tenketanker.
De militær-finansierte tenketankene har også gjort et mektig inntog i EU, der frivillige organisasjoner tradisjonelt sett har vært mer avhengig av statlig finansiering enn sine amerikanske kolleger. Men med den økende relevansen av sikkerhets- og militære spørsmål i Europa, har våpenindustrien fått en plass ved bordet. I årene med Russiagate styrket NATO- tenketanker sin innflytelse i EU under dekke av å motvirke russisk innblanding.
Når EU forbereder seg på langvarige militære spenninger med Russland, vil mer politisk makt overføres til tenketanker. Bekymringer om fravær av politisk ledelse i EU vil dermed bli et mer vanlig tema i årene som kommer.
Fra RT, publisert 1 juni 2023. Glenn Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og redaktør av tidsskriftet Russia in Global Affairs.
Oversatt fra engelsk, noe forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Glenn Diesen: How the US military-industrial complex has used think tanks to hijack EU policymaking.
Så en kommentar på TG: for å angripe må Ukraina først rydde sitt eget minefelt, deretter det russiske. Blir nok avlyst slik som den russiske vinter offensiven.