Brått våkner Tyskland opp til en ubehagelig ny situasjon — i krigen igjen. Det skriver Wolfgang Streeck om i American Affairs i år. Tyskland var en sentral aktør i både første og andre verdenskrig, og presses nå særlig av USA for å underordne seg USA, tvert imot alt som gjort Tyskland til en økonomisk suksess i Europa. Tyskland prøver å innynde og underordne seg USA, idet ledelsen i Tyskland håper at Tyskland kan få opprettholde de økonomiske forbindelsene med Kina. Det blir fåfengt, mener Streeck. Tyskland går en svært krevende tid i møte, til en situasjon de ikke er forberedt på da strategisk tenking ikke har vært et tema i tysk etterkrigstid.
Innlegget er tillatt gjengitt på Politikus av Streeck. Streecks noter er markert i parenteser, og kommer etter teksten. 

Wolfgang Streeck:
En brutal vekking: Tyskland i krigen, igjen

Utdrag:
Tysklands framtid ligger et sted i det eksplosive minefeltet mellom USA og Kina, der også skjebnen til Russland, som har falt i unåde som verdensmakt, vil bli avgjort.
Tyskland er definert av sin geostrategiske plassering på østfronten av et USA-dominert transatlantisk statssystem.
Det sosialdemokratiske flertallet i den nåværende tyske regjeringa håper tydeligvis på å innynde seg hos USA ved å hjelpe landet med å begrense stedfortrederkrigen med Russland og unngå en tredje verdenskrig, ved å holde Russland i sjakk uten verken å beseire eller slutte fred med landet.
Til gjengjeld håper de at Tyskland delvis vil få lov til å opprettholde sine økonomiske forbindelser med Kina. [Neppe]

Krigen i Ukraina har tvunget Tyskland til å tenke alvorlig gjennom sin posisjon i verden og sine nasjonale interesser, og å legge bak seg Merkel-epokens unnvikende pragmatisme. Den russiske invasjonen av Ukraina tvang Tyskland til på kort varsel å kutte handelsforbindelsene med Russland og gi militær støtte til Ukraina, i tråd med USAs og NATOs politikk. Etter en periode med ubesluttsomhet valgte den tyske regjeringa, etter påtrykk fra USA, å søke en ledende rolle i den vesteuropeiske krigsinnsatsen og i Vest-Europa generelt. Håpet er at dette vil gjøre det mulig å påvirke amerikanske og NATO-strategiske beslutninger, spesielt for å forhindre at NATO blir direkte involvert i krigen.

Som aspirerende leder av EU står Tyskland overfor en djup splittelse mellom de nye medlemslanda som grenser til Russland, og de vesteuropeiske landa, inkludert Tyskland sjøl, som håper på en forhandlingsløsning med Russland framfor en militær seier. Også innad i Vest-Europa er det djuptgripende uenigheter om EUs framtidige rolle og forholdet til både medlemslanda og NATO. En annen stor utfordring i framtida vil være hvordan Tyskland og EU under Tysklands ledelse skal posisjonere seg i den voksende konflikten mellom USA og Kina. Begge er store handelspartnere for tysk industri. Et beslekta spørsmål vil være hvordan Tyskland skal forholde seg til USAs forsøk på å involvere NATO i en eventuell krig mot Kina i det nordlige Stillehavet.

Den negative pragmatismen

Angela Merkel gikk av for mindre enn to år sia, i desember 2021, etter 16 år som tysk forbundskansler. På slutten av perioden sin var hun i praksis også EUs uoffisielle president. Likevel er det knapt noe som huskes, for ikke å si gjentas, av hyllestene som ble gitt til henne den gangen, der hun ble feira som en av de store politiske skikkelsene i det ennå unge tjueførste århundret. Partiet hennes, den kristelig-demokratiske unionen (CDU), som hun lenge hadde vært den ubestridte lederen for, inviterer henne ikke lenger til møter og vil helst ikke snakke om henne av frykt for å skape splittelse i rekkene. Da hennes etterfølger som forbundskansler, sosialdemokraten Olaf Scholz, som lenge har vært hennes finansminister og stedfortreder, avslørte at han av og til snakker med henne på telefon for å få råd, ble dette oppfattet som bisart av mainstream-mediene. Det er ingen tvil om at Merkel-epoken er over. Arven etter henne har, i hvert fall foreløpig, forsvunnet fra historiebøkene (1). En lang periode med feil er i ferd med å viskes ut av minnet, og her som overalt ellers etter Zeitenwende (2) (Scholz’ betegnelse på vendepunktet som ble markert av invasjonen i Ukraina), er forholda ikke lenger som før.

Merkels skjebne
Hva har Merkel gjort, eller ikke gjort, for å fortjene en slik skjebne? Og hva mer kan komme når minnet om de panegyriske proklamasjonene fra partiet hennes og koalisjonspartnerne — for ikke å snakke om hennes legioner av hengivne mainstream-journalister — har bleikna ytterligere? Ifølge dagens bedrevitere, mange av dem inntil nylig lidenskapelige merkelianere, klarte ikke Merkel å møte utfordringene i en svart-hvitt verden der et godt imperium for alltid må eliminere nye onde imperier hvis det ikke sjøl vil bli eliminert. I en situasjon der det er nødvendig å ta et standpunkt og vise det; og å slutte de vestlige rekkene under ledelse av USA. Og å etablere ikke bare fred, men også rettferdighet, om nødvendig med våpen.

Det blir interessant å følge med på hvordan Merkel vil forsvare seg mot den nå dominerende anti-Merkel-fortellinga. (3) Hun har riktignok alltid holdt seg unna offentlige kontroverser – hun har ansett dem som unødvendige og i alle fall for politisk risikable. Dette var mulig i et samfunn som, i motsetning til Frankrike og USA, ikke er vant til strategiske diskusjoner om sin politiske skjebne. I det minste ikke kontroversielle diskusjoner. Den viktigste årsaken til dette kan være at det nødvendige forankringspunktet for en slik diskusjon — en forestilling om å ha nasjonale interesser og den beste måten å oppfylle dem på — var og fortsatt er fraværende i Tyskland. «Ideologi» anses også som foreldet; det som teller, er «pragmatisme», og under Merkel blei det overlatt til den store pragmatikeren i embetet å avgjøre hva pragmatismen krevde fra sak til sak (4). Når er ser på Merkels politiske arv, kan en komme til å tenke Max Webers kritikk av Bismarck i 1918, grunnleggeren av den tyske staten som han ellers beundret. Ifølge Weber hadde Bismarck etterlatt seg «en nasjon uten egen politisk vilje, som var vant til at den store statsmannen ved roret ville ta de nødvendige politiske beslutningene …  en nasjon som var vant til en skjebnebestemt aksept av alt som ble vedtatt» på dens vegne. Videre skreiv Weber, med klare paralleller til i dag:

Ignorert framtid: Tre områder

Energi
Hvordan Tyskland havna i den tilstanden landet nå er blitt så brutalt vekket av, kan illustreres ved å se på tre spørsmål: energi, Europa og nasjonal sikkerhet.

Den store statsmannen etterlot seg ingen politisk tradisjon. Han verken tiltrakk seg eller tålte selvstendige politiske tenkere, for ikke å snakke om sterke politiske personligheter. . . . Et fullstendig maktesløst parlament var det eneste negative resultatet av hans enorme prestisje. . . Denne maktesløsheten innebar også at parlamentets intellektuelle nivå blei kraftig senka. . . . Parlamentets nivå avhenger av om det ikke bare diskuterer store spørsmål, men også påvirker dem på en avgjørende måte; med andre ord, dets kvalitet avhenger av om det som skjer der, betyr noe, eller om parlamentet ikke er noe annet enn et ufrivillig godtatt kopieringskontor for et herskende byråkrati [utheva i originalen].(5)

Når det gjelder energi, er det i dag så godt som glemt med hvilken besluttsomhet Merkel, som kansler i en koalisjon med det liberale FDP (2009-13), gjennomførte sin første Energiewende («energiomlegging»): en vending bort fra utfasingen av atomkraft i 2000 under Schröder og De grønne og tilbake til atomkraft — som Merkel, med henvisning til sin autoritet som fysiker, erklærte som trygg. I mars 2011, da en tsunami oversvømte en av atomreaktorene ved Fukushima-kraftverket i Japan — på et tidspunkt da det var blitt sannsynlig at det behagelig lille FDP ikke ville overleve koalisjonen, og Merkel i neste valgperiode kanskje igjen måtte støtte seg på det ubehagelig store SPD — beordra hun stenging av alle tyske atomreaktorer i løpet av noen få dager, noe som resulterte i den samme utfasingen av atomkraft som Schröder-regjeringen hadde fått gjennomslag for.

Merkels andre atomdreining åpna døra for en første politisk dreining mot De grønne, som nå lå an til å bli store nok — men ikke for store — til en ny borgerlig sentrumskoalisjon leda av CDU. Dette ville utelukke SPD, som Merkels parti tradisjonelt har ansett som upålitelig i både innenriks- og utenrikspolitikken. Kort tid seinere gikk Merkel med på å fase ut også kull, noe som igjen gikk i favør av De grønne, men uten å kunne sørge for en kompenserende utbygging av fornybar energi. Sånn oppsto Tysklands avhengighet av russisk olje og naturgass, og i forlengelsen av dette også deler av Vest-Europas avhengighet av russisk olje og naturgass. Noe som alle beklager seg over etter februar 2022 —og som kristendemokratene og De grønne den dag i dag på en eller annen måte klarer å gi SPD skylda for fordi de mener SPD er prega av en sentimental russofili. Når Merkels utenrikspolitikk i åra etter hennes andre Energiewende kom i konflikt med Ukrainas, særlig i forbindelse med byggingen av Nord Stream 2, var det sikkerheten for de tyske gassforsyningene som var hennes altoverskyggende bekymring. Så lenge rørledningene gikk gjennom Ukraina, sto de alltid i fare for å bli avbrutt på grunn av konflikter om både prisen på den russiske gassen til Ukraina og ukrainske krav om høyere transittavgifter for den russiske gassen til Vest-Europa, slik det for eksempel skjedde i 2006.(6) Med Nord Stream 2, som blei antatt å bli satt i drift i nær framtid, syntes det ikke å være behov for en nøyaktig vurdering av når tysk fornybar elektrisitetsproduksjon ville dekke den forventa økninga i etterspørselen etter elektrisitet — sjøl om overgangen til batteridrevne biler gikk akkurat så raskt som den tyske regjeringa planla.

For det andre, når det gjelder Europa og EU, har den tyske politikken siden århundreskiftet vært sterkt fokusert på Den europeiske monetære union (ØMU), som ideologisk sett blei framstilt som et eksempel på like økonomiske fordeler for alle, men som i realiteten var en rein lykke for Tyskland og et tapsprosjekt for spesielt Middelhavslanda. (7) På 1980-tallet blei Italia og Frankrike pressa til å følge Tysklands inflasjonsdempende pengepolitikk, ettersom D-marken i et stadig mer internasjonalisert finanssystem de facto var blitt Europas felles valuta. Siden dette la sterke begrensninger på veksten i de nasjonale økonomiene, håpet de å erstatte de europeiske nasjonale valutaene med en felles valuta for hele Europa, en valuta som ville være mer politisk og mjukere. Dette mislyktes fordi Tyskland i de europeiske traktatene på 1990-tallet klarte å presse gjennom en felles valuta etter tysk mønster — euroen («der Euro, hart wie die Mark»).

Deretter forsøkte Tyskland med alle midler å forsvare valutaunionen og euroen i sin opprinnelige form, uavhengig av skadene det forårsaka i de sørlige medlemslanda. I stedet for å gjenåpne de relevante traktatene og reforhandle ØMU-en, konsentrerte den tyske europapolitikken seg om kortsiktige innrømmelser til de politiske elitene i Middelhavslandene, slik at de kunne overbevise velgerne sine om å bli værende i valutaunionen, uavhengig av de ugunstige institusjonelle forholdene.(8) For Tyskland, som Europas økonomiske hegemon, var det viktig at innrømmelsene til partnerne i sør var så lite synlige at tyske velgere ikke la merke til dem, samtidig som de proeuropeiske regjeringene i medlemslanda i sør kunne framstille dem som varige forbedringer oppnådd gjennom politisk press på det rike Tyskland.

Dette kunne ikke fortsette i det uendelige, og en kan anta at alle på innsida var klar over dette. Med tanke på at en grunnleggende reform av ØMU de facto var umulig, hadde europeiske regjeringer allerede før krigen basert seg på et felles håp om at syndfloden ville la vente på seg slik at de kunne overlate håndteringen av den til sine etterfølgere. Det såkalte Corona Recovery Fund, som ble lansert extra legem [utafor loven, mrkn overs] under betegnelsen Next Generation EU (NGEU) og feira som en siste redningsaksjon for «Europa» (9), viste seg snart ikke å være mer enn nok et nødplaster. Merkels siste trumfkort før sin avgang var innsettelsen av den monetære teknikeren Mario Draghi som italiensk statsminister og tysk-europeisk visekonge. Draghi skulle holde Italia i ro i noen år til ved hjelp av kreativt opplånt felleseuropeisk gjeld, men regjeringa hans varte bare kort. Et drøyt år etter at han overtok makta, kasta Draghi inn håndkleet og overlot gården til en outsider som av de høyreorienterte ble sett på som «postfascistisk». Den stadig mer reelle muligheten for at det som var nødvendig for å redde valutaunionen, ville bli for mye for Tyskland, blei aldri vurdert i Angela Merkels Tysklands «proeuropeiske» politiske «diskurs». Mens det Tyskland hadde råd til, ville bli for lite for Italia.

Nasjonal sikkerhet er et tredje nøkkeltema, og gir en forsmak på hva som venter Tyskland etter krigen i Ukraina. I løpet av sin tid som forbundskansler klarte Merkel nesten helt å unngå diskusjoner om dette temaet. Dette var i tråd med det faktum at Tysklands væpnede styrker i etterkrigstida alltid har vært i hendene på NATO, og dermed USA, siden «vestliggjøringa» av Forbundsrepublikken under den første kansleren, Konrad Adenauer (1949-63). Et uttrykk for landets manglende suverenitet i nasjonale sikkerhetsspørsmål er at det den dag i dag ikke har noe som likner på en generalstab eller for den saks skyld et nasjonalt sikkerhetsråd. Planlegginga av militæret, som er fullt integrert i NATOs kommandostruktur, er outsourcet til NATOs hovedkvarter i Brussel. Dessuten hadde Merkel arvet en stat fra Kohl og Schröder der USA har en av sine største baser i utlandet.(10) Tyskland har ikke egne atomvåpen, selv om landet er geostrategisk plassert mellom fire atommakter — Russland, Frankrike, Storbritannia og USA — og sistnevnte har et ukjent antall atomstridshoder på sin tyske base. I flere tiår måtte Tyskland passe seg for ikke å irritere USA på den ene sida og Frankrike på den andre ved å legge seg for tett opp til en av dem, eller gi inntrykk av det. En del av Merkels arv var også tysk deltaking i bombinga av Serbia (i 78 dager i 1999), den globale utvidelsen av NATOs operasjonsområde (formelt vedtatt i 1999), krigen i Afghanistan (starta i 2001) og den amerikanske invasjonen av Irak (2003). I løpet av denne perioden blei oppbygginga av en ny amerikansk verdensorden ved «historias slutt» kombinert med en opprustning uten historisk sidestykke i forbindelse med USAs krig mot terror, (11) ledsaget av presserende krav om at de europeiske allierte, særlig Tyskland, skulle øke sine militærutgifter til 2 prosent av sine respektive nasjonalprodukter innen 2024.

Som forbundskansler motsatte Merkel seg aldri 2-prosentmålet; ikke i NATOs råd, så vidt vi vet, og i hvert fall ikke offentlig. Samtidig gjorde hun heller ikke noe for å nå dette målet, kanskje i håp om at seinere amerikanske regjeringer på en eller annen måte ville glemme det. (13) Frankrike pressa også på for å øke de tyske rustningsutgiftene, sannsynligvis fordi de franske atomvåpenstyrkene er så dyre å vedlikeholde og modernisere at det franske militærets konvensjonelle kapasiteter svekkes. Ikke minst med tanke på den «europeiske strategiske suvereniteten» Frankrike ønsker seg, ikke minst i Afrika, vil de foretrekke at atomstyrken suppleres med konvensjonelle tyske styrker. Merkel klarte å utsette både USA og Frankrike til et udefinert tidspunkt i framtida, og unngikk dermed et valg mellom NATO på den ene sida og Europa — nærmere bestemt en europeisk hær først innenfor NATO, deretter kanskje i økende grad utafor — på den andre sida. Merkel lovet Frankrike kostbare felles rustningsprosjekter i framtida, men fortsatte gladelig å kjøpe våpen fra USA. Sammen med Sarkozy blokkerte hun opptaket av Ukraina i NATO i 2008, som USA hadde pressa på for. Fra midten av 2010-tallet, mens hun fortsatt ikke nådde 2-prosentmålet, sendte hun på fransk anmodning tyske tropper på det som snart viste seg å

være håpløse oppdrag i ulike Sahel-stater. Delvis kan dette ha vært en kompensasjon for at Merkel i 2011 ikke hadde vært i stand til eller villig til å overtale sin daværende koalisjonspartner FDP og utenriksminister Guido Westerwelle til å delta i den militære intervensjonen i Libya, initiert av den filosofen Bernard-Henri Lévy fra gruppa Nye franske filosofer og seinere støtta av britene og amerikanerne. Eventyret endte med at president Gaddafi, en av Sarkozys personlige venner, blei drept, og landet kollapsa i en tilstand av anarki som har fortsatt fram til i dag.

Nytt Tyskland, Gamle Tyskland

Ukrainakrigen satte en stopper for 
en uavhengig tysk utenrikspolitikk
Hvorvidt Ukraina-krigen virkelig markerte ei Zeitenwende [tidsskille], slik Scholz hevda 27. februar 2022, tre dager etter at den starta, er et åpent spørsmål. Mer realistisk er det kanskje at den var kulminasjonen på en lengre utvikling som Tyskland, fanget i Merkels geopolitiske narkose, ikke klarte å forstå. Det som skjedde, var ikke så mye et historisk brudd i verden som en brå oppvåkning i Tyskland, da den tyske utenrikspolitikkens selvbedrag og fornektede selvmotsigelser, som Merkel og hennes politiske familie hadde dyrket fram, fikk en brå slutt på grunn av et USA med ny besluttsomhet, en verdensmakt i tilbakegang som forsøkte å forsvare sin status med militære midler. Krigen ga USA en kjærkommen mulighet til å styrke sin kontroll over Tyskland;

• den satte en stopper for tyske regjeringers undergravende forsøk på å gjøre tysk utenrikspolitikk mer uavhengig;
  – den løste den tyske utenrikspolitikkens ubesluttsomhet mellom fransk-europeiske og transatlantiske krav til fordel for sistnevnte;
  – den fratok Tyskland enhver mulighet til å spille Frankrike og USA ut mot hverandre i jakten på tysk selvstendighet;
  – den forvandla EU til et økonomisk-politisk hjelpemiddel for NATO;
  styrka Polens og Baltikums innflytelse i Europa på bekostning av Tyskland og Frankrike;
  – tvang Tyskland til å delta i vestlig økonomisk krigføring, først mot Russland og i økende grad også mot Kina – en økonomisk krig som til en viss grad også er en krig mot Tyskland selv;
  – og gjort Tysklands skjebne som industriland mer enn noensinne avhengig av forløpet og utfallet av den eskalerende konflikten mellom USA og Kina, drivi fram av en amerikansk interesse i å redusere Kina før det er for seint, for å opprettholde en amerikanskdominert verdensorden.

I det følgende vil jeg komme med noen utvalgte punkter om hva Ukraina-krigen kan komme til å bety for Tyskland som land:

(1) Halvsuverenitet gjenoppretta (14)
Sett fra tysk side føyer krigen i Ukraina seg inn i en lang historie med for det meste skjulte styrkeprøver med USA om i hvilken grad den tyske staten skal ha rett til noe som likner nasjonal suverenitet etter den betingelsesløse kapitulasjonen i 1945. Dette inkluderer

• den tyske undertegninga av ikkespredningsavtalen (1969, rett etter at Willy Brandt tiltrådte, ratifisert i 1975 under Helmut Schmidt) og den amerikanske forsikringen om at USA ville forsvare Tyskland med atomvåpen om nødvendig, til tross for tvil på tysk side som aldri helt ble overvunnet;
  – den amerikanske mistenksomheten overfor Willy Brandts Ostpolitik og mulige vesttyske ambisjoner om større nasjonal uavhengighet som kunne ha vært forbundet med den;
  – den amerikanske mobiliseringen mot «Genscherismen» (15) , som en mente spilte USA og Sovjetunionen ut mot hverandre, i årene før østblokkens sammenbrudd;
  – Forbundsrepublikkens samtykke til permanent stasjonering av amerikanske tropper på tysk territorium som motytelse for gjenforeningan i 1990, til tross for slutten på Sovjetunionen og den kalde krigen;
  – det amerikanske kravet om at et gjenforent Tyskland skulle delta i krigene på Balkan på 1990-tallet, spesielt bombingen av Beograd (Operation Allied Force i mai 1999) og løsrivelsen av Kosovo fra Serbia;
  – utvidelsen av NATOs jurisdiksjon i 1999 utover alliansens territorium til å omfatte såkalte «out-of-area»-oppdrag, osv.

Krigen i Ukraina ga USA en mulighet til å stramme tøylene ytterligere på Tyskland (og europeerne som følger Tysklands eksempel) og utelukke Schröder- og Merkel-lignende ulydighet i overskuelig framtid, om ikke for alltid. Seinest sia 2014 hadde NATO, under amerikansk ledelse, arbeida for å omdanne og transformere Ukrainas militære for å oppnå felles operasjoner mellom NATOs og Ukrainas styrker. I 2020 blei Ukraina offisielt assosiert medlem av NATOs Multilateral Interoperability Program. (16) Hvilke våpen spesielt Tyskland skulle levere til Ukraina — der militæret hadde blitt oppgradert av USA raskere enn i noe annet land i åra før 2021 (17) — og til hvilket formål, blei ikke bestemt av den (i utgangspunktet motvillige) tyske regjeringa, men av USA. Det faktum at den gradvise overgangen til såkalte tunge våpen, som fant sted i løpet av 2022, påfallende nok ikke var SPDs (kansler Scholz’ parti), sin idé. Det demonstrerte at USA, i samarbeid med De grønne og FDP, bestemte over tysk forsvarspolitikk. Spesielt SPD hadde lenge vært mistenkt for å være preget av etterkrigstidas pasifisme. Og etter hvert som krigen i Ukraina fortsatte, blei partilederne utsatt for et tilsynelatende uimotståelig press til å gjennomføre en endeløs rekke av offentlige tilståelser av mea culpa [min feil/skyld] og mea maxima culpa [min store feil/skyld, overs mkn]. Dette for å glemme sitt samarbeid med Merkels stille sabotasje av målet om forsvarsutgifter på 2 prosent av BNP og utvidelsen av NATO til Ukraina.

(2) Tyskland og USA.
At USAs forlot «end of history»-globalismen kom som en overraskelse på Tyskland, som i sin ønsketenkning mye lengre enn USA sjøl hadde trodd på en «regelbasert» eliminering av nasjonalstatlige interesser og maktpolitikk. Russland og Kina hadde lenge vært ukomfortable med den statusen USA tildelte dem etter 1990. Da de i løpet av det påfølgende tiåret, etter flere år med økonomisk vekst, følte at de hadde tilstrekkelig med ressurser til å oppnå noe som likna på strategisk politisk sjølstyre, blei prisen for å underordne seg USAs hegemoni for høy for dem. Tyskland, som ikke hadde atomvåpen, var for lite til å ha noe å si på globalt nivå. Landet hadde også hatt stor nytte av grenseløse markeder under amerikansk lov og med amerikanske penger. Tysk industri tjente godt på å kjøpe billige innsatsvarer i Kina til dyre sluttprodukter som blei solgt i Tyskland, samtidig som de kjøpte en god del av energien som trengtes til produksjonen, fra Russland. Dette hadde lenge vakt misnøye hos amerikanske merkantilister, noe Tyskland fikk merke i økende grad etter hvert som den amerikanske industrien gikk tilbake og spenningen med de to utbryterne fra den amerikanske nye verdensordenen, Russland og Kina, økte.

I tillegg hadde USA innsett at økonomiske sanksjoner kunne være et effektivt første maktmiddel mellom stater under den globale økonomiske og finansielle avhengigheten som hadde vokst fram i den nyliberale epoken. Dette gjaldt spesielt for et land av kontinental størrelse som USA, som på mange måter har mulighet til å oppnå noe som likner økonomisk enevelde. For at sanksjonene skal være effektive, krever de imidlertid deltaking fra andre stater, som må overtales eller tvinges til å slutte seg til dem. Tyskland, med sin unikt omfattende og mangfoldige utenrikshandel, spiller en avgjørende rolle. Men Tyskland må nødvendigvis regne med å bli skadelidende når nyliberalismens grenseløse økonomiske verden splittes opp i geopolitiske allianser. Fra et amerikansk synspunkt vil dette bare være en utilsikta skade, med positive bieffekter for den amerikanske handelsbalansen. Men sett fra Tysklands side kan det bety slutten på landets forretningsmodell. I så måte vil Ukraina-krigen skape akutte økonomiske spenninger mellom USA og Tyskland og muligens sette en stopper for den tyske produksjons- og velstandsmodellen som følge av politiske forstyrrelser i globale forsyningskjeder, energikilder og eksportmarkeder. (18).

I noen år under Trumps presidentperiode så det ut som om USA ville overlate Europa til seg sjøl i verdenshistorias kjølvann. For noen i Tyskland framstod «America first» som et slagord for en amerikansk isolasjonisme som ville gjøre det mulig for landet deres å fortsette å dra gratis med på den amerikanske kapitalismens lass, i Merkel-stil, til en pris av sporadisk å snakke amerikanerne sporadisk etter munnen. Sjøl under Trump var det imidlertid ingen reell grunn til slike forhåpninger. Riktignok forsøkte Trump å få slutt på fiendtlighetene med Russland, og til skrekk og advarsel for landets militærpolitiske kompleks nektet han å forstå hvorfor NATO fortsatt var nødvendig etter Sovjetunionens fall, for ikke å snakke om hvorfor Ukraina måtte være NATO-medlem. Men dette påvirket åpenbart ikke den langsiktige strategiske planleggingen i djupet av USAs nasjonale sikkerhetsapparat, med Ukraina som krumtappen i en politikk for fullstendig NATO-isering av Europa vest for den russiske grensa. Tvert imot lyktes de amerikanske demokratene med å forgifte Trumps «avspenning» med Russland med påstanden om at han skyldte valgseieren over Hillary Clinton i 2016 på grunn av russisk innblanding i valgkampen (et «stjålet valg»-narrativ som gikk forut for det Trump spredte fire år seinere).

I tillegg til Russland hadde Trump en egen høne å plukke med Tyskland, som han gjentatte ganger beskyldte for ikke å oppfylle sine 2-prosentforpliktelser og for å snylte på USA. Nord Stream 2 spilte også tidlig en rolle i den forstand at det amerikanske senatet, men også Det hvite hus under Trump og deretter Biden, fortsatte å kreve at rørledningen ikke blei satt i drift. I Tyskland fikk de støtte fra de grønne karbon- og atomkraftmotstanderne og fra USA- og Ukraina-vennene i CDU (19). Også her var det umulig å skille mellom politisk-imperialistiske og privatøkonomiske amerikanske interesser. Det faktum at oppfinnelsen av fracking og den utbredte bruken av denne teknologien mot slutten av Obamas presidentperiode gjorde USA sjølforsynt med energi og potensielt til og med en energieksportør, kan ha spilt en rolle i bakgrunnen (20).

I motsetning til hva Merkel kanskje hadde håpa på, unnlot ikke Biden-administrasjonen å utnytte de strategiske mulighetene som oppsto med denne siutuasjonen. For Biden er statene i Europa, og særlig Tyskland, allierte som skal reaktiveres strategisk og kontrolleres med et kort tau. Ikke minst må de forstå at USAs tilbaketrekning fra Afghanistan sommeren 2021 ikke var en Trump-aktig avskjed med verdenspolitikken, men snarere en global oppstramming av fronten til fordel for et langt viktigere mål som må forfølges i fellesskap, men desto mer resolutt: Gjenopprettinga av USAs makt før det er for seint.

I de uformelle forhandlingene mellom Russland og USA om Ukraina som fulgte på høsten samme år, spilte Tyskland og EU overhodet ikke noen rolle. Biden og hans utenriksminister Antony Blinken holdt kortene tett til brystet. Kort tid før — og i enda større grad etter — krigsutbruddet blei dette etterfulgt av krav om betingelsesløs tysk og europeisk lojalitet til de «vestlige» krigsmåla, slik de blei bestemt av USA og Ukraina, og ingen andre. Deretter fulgte en lang rekke stadig nye symbolske ydmykelser av Tyskland fra begge land, på en svært synlig måte av den ukrainske ambassadøren i Tyskland, som spydde ut fornærmelser mot ledende tyske politikere via Twitter. Svaret var en strøm av tysk selvpisking for å ha «tatt feil av Putin» og for å ha unnlatt å forberede Bundeswehr på frigjøringa av Ukraina fra Russland, seinest etter den russiske okkupasjonen av Krim. For å gjøre det godt igjen kunngjorde forbundskansleren på krigens tredje dag, i en dramatisk tale til Forbundsdagen søndag morgen, et gjeldsfinansiert spesialfond på 100 milliarder euro utenom statsbudsjettet for å «oppgradere» Bundeswehr. En økning i forsvarsutgiftene som det imidlertid vil ta tid før den gjør seg gjeldende på slagmarka, sannsynligvis mer tid enn krigen i Ukraina. Til våpenlobbyistenes store fortvilelse gikk den praktiske gjennomføringa av dette raskt i stå. (21)

USA gjorde også sitt for å kunngjøre offentlig at alliansedisiplinen var gjenopprettet. Tidlig i februar 2022, tre uker før krigen startet, lot Biden, på en etter hvert berømt felles pressekonferanse med Scholz i Washington, forstå at USA visste hvordan Nord Stream 2 skulle håndteres: «Hvis Russland invaderer, vil det ikke lenger være noen Nord Stream 2. Vi vil sette en stopper for det. . . . Jeg lover at vi skal klare det.» Noen uker senere inviterte USAs forsvarsminister en forsamling på rundt førti Ukraina-støttende land, ikke til Washington eller NATO-hovedkvarteret i Brussel, men til Ramstein, den gigantiske amerikanske flybasen i Rheinland-Pfalz, for å organisere bevæpning av Ukraina under hans ledelse og under amerikansk flagg. Noen måneder seinere blei rørledningene Nord Stream 1 og 2 i Østersjøen sprengt. Sprengninga — som ikke ville ha vært mulig uten betydelige militære midler, og som den tyske regjeringen hevder både å ikke vite noe om og ikke ha lov til å si noe om (22) — sikra at gassleveransene fra Russland til Tyskland og Vest-Europa må gå gjennom Ukraina i overskuelig framtid. Dette vil gjøre det mulig for den ukrainske regjeringa, og for USA, å avbryte enhver framtidig gassleveranse når som helst. Som et resultat av dette må Tyskland, som har slått av sine atomkraftverk, sikre seg en pålitelig og langsiktig forsyning av flytende naturgass, noe USA selvsagt gjerne bidrar med.

(3) Tyskland og Frankrike.
USAs omdefinering av grensene for tysk suverenitet satte en stopper for det gamle franske prosjektet om å gjøre et politisk og militært halvsuverent Tyskland til det økonomiske maskinrommet i en franskdefinert europeisk suverenitet. Spørsmålet om hvorvidt det som var igjen av Tyskland etter 1945 først og fremst skulle være et transatlantisk avhengighetsforhold til USA eller en juniorpartner for en uavhengig fransk verdensmakt, hadde tidlig vært gjenstand for strid i Vest-Tyskland mellom to motstridende utenrikspolitiske retninger, «atlantister» og «gaullister». Det var imidlertid aldri noen tvil om utfallet: Bare USA og, under USAs kommando, NATO, kunne tilby Tyskland noe som likna en noenlunde pålitelig atomparaply. Frankrike var likevel nødvendig for tysk utenrikspolitikk, spesielt i EU, som en partner (senior, ifølge fransk tro og tysk diplomatisk protokoll, og junior i økende grad i realiteten) i en «tandem» som skulle fremme det «europeiske prosjektet» og dermed tjene grunnleggende vesttyske etterkrigsinteresser i regional politisk og økonomisk inkludering. I Merkel-epoken blei det fransk-tyske forholdet gjenstand for en slags vippepolitikk der Merkel på opportunistisk vis kunne signalisere til USA ved én anledning og til Frankrike ved en annen at deres ønsker dessverre ikke kunne oppfylles fullt ut…

I realiteten var forholdet alltid mindre enn symmetrisk, og det ble stadig mindre symmetrisk. Mens Frankrike ble pasifisert med stadig nye vennskapserklæringer, som Aachen-traktaten, brukte USA de tyske militærbasene etter eget forgodtbefinnende til sine ekspedisjoner i Midtøsten, med rettigheter helt tilbake til den betingelsesløse kapitulasjonen og okkupasjonen i 1945. Det som også sto i veien for det franske håpet om et privilegert dobbelthegemonisk forhold til Tyskland, var det faktum at Frankrike ikke var og ikke er villig til å «europeisere», det vil si dele både sine atomvåpen og sin faste plass i FNs sikkerhetsråd med Tyskland (etter Brexit er Frankrike det eneste EU-medlemslandet med atomvåpen og fast plass i Sikkerhetsrådet). Som en konsekvens av dette har Frankrike egentlig ingenting å tilby som kan overtale Tyskland til å løsrive seg fra amerikansk overformynderi. Dermed har franskmennene kun trøstepremier å tilby, og det tyske diplomatiet utvikler en viss rutine i å finne på stadig nye symbolske gaver for å blidgjøre sin tandempartner, mens Macrons store taler om en fransk-tysk «gjenreisning» av Europa blir mottatt med høflig taushet.

Krigen i Ukraina og den amerikanske hegemonens tilbakekomst i Vest-Europa har mer enn noensinne gjort tysk utenrikspolitikk transatlantisk og satt en stopper for Merkels forvirringsspill. Et resultat av dette er at Macron, hvis han ikke vil bli akterutseilt på den diplomatiske slagmarka, ser seg nødt til å glemme sitt opprinnelige krav om at Vesten skulle unngå å beseire Russland og la Putin redde ansikt. Etter hvert som krigen trekker ut i tid, har Macrons offentlige holdninger blitt stadig mer atlantiske, avbrutt av sporadiske utbrudd av misnøye, slik som hans tidligere diagnose av NATO som «hjernedød». Gitt den tyske utenrikspolitikkens fornyede babylonske fangenskap i Washington, må Frankrikes europapolitikk, som tar sikte på fransk-europeisk «strategisk suverenitet», omformuleres på en eller annen måte. For å dempe skuffelsen åpnet Berlin i november 2022 raskt for tysk deltaking i det omstridte fransk-tysk-spanske FCAS-kampflyprosjektet, det desidert dyreste våpensystemet i menneskehetens historie, og som drives fram av Frankrike og flyprodusenten Dassault i allianse med Airbus. (23)

(4) Tyskland og EU.(24)
USAs disiplinering av Tyskland innafor ramma av NATO og den etterfølgende strategiske svekkelsen av Frankrike fører til djuptgripende endringer i EUs politikk. Tysk lederskap, som blei nedtona under Merkel, hevdes nå åpent som en del av Scholz’ Zeitenwende, (25) sjøl om — eller kanskje fordi — det under de nye forholda bare kan utøves med amerikansk autoritet. Framtidas EU vil i lang tid bli forma av de oppgavene som USA og NATO påla EU i Ukraina-krigen. Blant disse oppgavene er utforminga og innføringa av et sanksjonsregime mot Russland og, i økende grad Kina. Samt intern rasjonering som svar på forstyrrelser i forsyningskjeden, enten de er forårsaka av EU sjøl, av USA eller av en fiende, hvem det nå måtte være. I tillegg er det sannsynlig at det vil skje endringer i EUs opptakspolitikk, særlig for Øst-Europa, som lenge har vært et krav fra USA og like lenge har vært motarbeida av Frankrike, ikke minst for å skyve kostnadene ved gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen over på Europa, først og fremst Tyskland. Sjøl om Ukraina skulle bli nekta EU-medlemskap før krigen er over, og må nøye seg med en slags tidsplan, kan ikke landa på Vest-Balkan nektes medlemskap for lenge. Dette vil kreve at den strengt regelbundne opptaksprosessen blir radikalt forenkla og enda mer politisert enn den allerede er. For å unngå dette går Frankrike inn for et annenrangs medlemskap for land som ønsker å bli medlem, men som må sosialiseres inn i EU. Samtidig foreslår Tyskland å gjøre opptaket av nye medlemmer avhengig av at Det europeiske råd innfører flertallsstyre i utenrikspolitikken, tilsynelatende for sammen med Frankrike å kunne nekte land som Polen og seinere Ukraina vetorett i utenrikspolitiske spørsmål.

Likevel vil det skje en klar forskyvning av EUs tyngdepunkt mot øst, spesielt til fordel for de amerikanske favorittene, Polen og Baltikum, ikke bare som et resultat av den kommende bølgen av opptak. Etter krigen vil EU bli strengt avgrensa fra Russland, både gjennom fortsatte økonomiske sanksjoner og en koordinert opprustning av EUs medlemsland ved Russlands vestgrense under NATOs veiledning og oppsyn. Innenfor EU vil særlig Polen, de baltiske statene og Ukraina være påpasselige med å sikre at eventuelle tendenser i Tyskland i retning av en ny østpolitikk ikke setter spørsmålstegn ved EUs geostrategiske bånd til Vesten. Når det gjelder unionens framtidige karakter, vil den i de nye mektige østlige medlemslandenes øyne først og fremst være en bekvemmelighetsallianse for økonomisk og, under NATOs ledelse, militær støtte til de landene som grenser til Russland. For dem er EU definitivt ikke et redskap for overnasjonal avvikling av nasjonalstatene eller for å erstatte nasjonale valutaer med euro. De ser heller ikke på EU som en politisk opplæringsinstitusjon som skal spre liberalt demokrati og en frihetlig livsstil i kulturelt tilbakeliggende samfunn i øst. I denne sammenhengen er det sannsynlig at EU-kommisjonen i løpet av en ikke altfor fjern framtid vil finne måter å løse de rettslige prosessene som først og fremst er satt i gang etter tysk-grønt press. Med sikte på å kutte EUs økonomiske støtte til land som Polen, som straff for brudd på vestlig definerte demokratiske prinsipper, europeiske «verdier» eller rettsstatsprinsipper — forutsatt at de, i motsetning til Ungarn, forblir på linje med NATOs og EU-kommisjonens utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Særlig Tyskland vil stå overfor problemet med å bevare den europeiske monetære unionen. Landet må i mye større grad enn før gi materiell støtte til Ukraina og unionens østlige frontlinjestater, det må øke forsvarsbudsjettet til mer enn 2 prosent av nasjonalproduktet etter krav fra NATO og USA, og det må på en eller annen måte kompensere sin egen befolkning for velstandstapet som følge av den kommende innstrammingen i verdenshandelen. Hittil har et land som Italia blitt holdt lojalt mot «det europeiske prosjektet» på grunn av — sannsynligvis illusoriske — utsikter til økonomisk forbedring i en ikke altfor fjern framtid, gjennom europeiske ekstratilskudd under programmer som NGEU Corona Recovery Fund. Dette kan imidlertid bli vanskeligere hvis velgerne i Tyskland — og andre nordvesteuropeiske land — begynner å føle seg overbeskatta av de samla europeiske forpliktelsene. I så fall vil det først og fremst være opp til Tyskland, i sin nye lederrolle, å ta på seg de sterkt økende kostnadene ved å holde sammen det europeiske statssystemet, enten med finanspolitiske eller monetære midler, enten ved hjelp av EU-budsjettet eller ECBs kasse med triks, eller begge deler. Det er tvilsomt om EU vil ha kapasitet til å gjøre dette, gitt den forestående krisen i produksjonsmodellen.

(5) Tyskland, USA og Kina.
Mye vil avhenge av hvordan Kina opptrer i den russisk-amerikanske konflikten om Ukraina og hva dette betyr for den truende amerikansk-kinesiske konflikten. Trump har allerede sett på Kina som USAs egentlige motstander og var opptatt av å forberede USA på en militær konfrontasjon med den voksende asiatiske supermakten. Bidens linje skiller seg bare fra Trumps og republikanernes linje ved at den anser europeisk assistanse i den kommende globale konflikten som ønskelig. Ukraina-krigen er i så måte en mulighet til å gjøre vesteuropeerne til USAs geopolitiske medhjelper. I så fall må Tyskland gi avkall på produksjonsanlegg, forsyningskjeder og salgsmarkeder i Kina som landet har bygd opp gjennom flere tiår, og i stedet satse på handel og økonomiske forbindelser med USA — et land som i økende grad er like i stand til og villig som Kina til å utøve økonomisk press for å nå politiske mål.

Den politiske dynamikken som utspiller seg mellom USA, Kina og Tyskland i forbindelse med krigen i Ukraina, ser ut til å være av grunnleggende betydning for den globale politiske økonomiens framtid og for samspillet mellom de tre moderne «kapitalismevariantene» — den liberal-demokratiske, den kommunistisk-nasjonalistiske og den autoritært-oligarkiske. Når det gjelder mellomstatlige relasjoner, ser det ut til at Kina tilbyr USA hjelp til å redde ansikt dersom landet skulle være interessert i å fryse ned eller løse konflikten i Ukraina (i stedet for å gå seirende ut av den). Gjentatte uttalelser fra den kinesiske statslederen om at Kina ikke vil godkjenne bruk av atomvåpen, uansett hvem som bruker dem, peker i denne retningen, og det samme gjør Kinas politikk om ikke å levere våpen til land i krig, inkludert Russland. Det kan ikke utelukkes at USA, som motytelse for at Kina holder fast ved dette standpunktet, på en eller annen måte har lovet ikke å utstyre Ukraina med våpen som er så overlegne Russlands at Russland, begrenset til konvensjonelle midler, ville måtte bekjempe den ukrainske hæren på russisk jord eller til og med risikere å bli nedkjempa. I så fall ville bruk av taktiske atomvåpen være uunngåelig.

Tyskland må ha en interesse, og ikke bare en økonomisk interesse, i en nedkjøling av konflikten mellom USA og Kina. Scholz’ lettelse etter et kort besøk i Beijing, der president Xi nok en gang offentlig fordømte bruken av atomvåpen, (26) peker i denne retninga. Kina, og sannsynligvis ingen andre, vil ha mulighet til å presse Russland tilbake. Siden Kinas utenrikspolitikk er like lite ideologisk som den er langsiktig, kan man tenke seg en diskret avtale mellom Kina og USA om å hjelpe USA med å trekke seg ut av Ukraina hvis landet skulle føle behov for det. Til gjengjeld kan USA avstå fra å innføre ytterligere eksportkontroll og andre økonomiske restriksjoner mot Kina. Dette ville bane vei for en fortsettelse av de tysk-kinesiske økonomiske forbindelsene, antakelig mer selektivt enn tidligere.

En krig med USA vil komme tidlig for Kina, sannsynligvis for tidlig, og nettopp derfor er det fraksjoner i USA som ønsker en slik krig nå. Blant dem i amerikansk politikk og i den amerikanske djupstaten som ønsker å angripe Kina heller før enn seinere, ser det ut til å være en gjenklang av Thukydides’ lærdom fra Peloponneserkrigen, som sier at en sittende hegemon som står overfor en oppstigende rival, bør slå til først så lenge den fortsatt kan vinne en krig med en viss grad av sikkerhet. (27) (Kriger er selvfølgelig alltid uforutsigbare, og på Clausewitz’ tåkete slagmarker, som i retten og på åpent hav, er man i Guds hender). Athen slo til for seint mot Sparta, og blei straffa for det av historia. Situasjonen kan for øvrig ha vært tilsvarende for Putin, som ser ut til å ha gått glipp av muligheten til å beseire Ukraina ved å innta hovedstaden, før USA hadde oppgradert det ukrainske militæret. Ifølge en vestlig stereotypi har Kina en lengre tidshorisont enn den historisk sett yngre europeiske verden, og derfor kan Xis motto i dag være det samme som hans store forgjenger Deng Xiaopings: «Hold hodet kaldt og hold en lav profil. Ta aldri ledelsen – men sikt mot å gjøre noe stort.» Hvis amerikanerne, i lys av kaoset de har etterlatt seg i Irak, Libya, Syria, Afghanistan og kanskje snart Ukraina, likevel skulle gå inn for et forlik med Kina, og hvis Kina ville kjøpe seg tid til å bli uangripelig, ville Tyskland og Europa kanskje få et pusterom.

Eller kanskje ikke. Krigen i Ukraina kan komme til å fortsette en stund til, mer eller mindre fastfrosset langs de nåværende frontene, noe som ikke gir rom for en ny etterkrigspasifisme, i hvert fall ikke i Tyskland. For å unngå å bli skjøvet rundt av sine allierte på ubestemt tid, som i krigens første måneder, har Tyskland etter lang tids nøling erklært seg klar til å spille en ledende rolle i Europa, med mandat fra USA og NATO til å holde den europeiske antirussiske alliansen sammen i et samla Vest. Til gjengjeld håper Tyskland å få lov til å fortsette de lønnsomme økonomiske forbindelsene med Kina, så lenge dette ikke står i veien for den amerikanske politikken i Stillehavet, som det er vanskelig å forutsi hvordan vil utvikle seg. Når det gjelder EU, blir Tysklands overtakelse av lederskapet hilst velkommen av USA, som tradisjonelt er enda mer skeptisk til franske enn til tyske politiske intensjoner. Samtidig forskyves imidlertid EUs maktsentrum østover, til Polen og Baltikum, med støtte fra USA og, ikke minst, Storbritannia. Dermed underordnes EU i praksis NATO og blir NATOs instrument for økonomisk krigføring og for å mobilisere militær og økonomisk støtte til USAs anti-russiske klientell i Øst-Europa.

Ingen ny etterkrigstid

Krigen har rivi i stykker det intrikate nettverket av Merkels ikke-beslutninger og uforpliktende forpliktelser, og etterlater den tyske staten forsvarsløs mot den geopolitiske tyfonen som markerer slutten på Den nye verdensordenen [New World Order]. Den pågående omorganiseringa av verdensøkonomien under geopolitikkens forrang — oppløsninga av de økonomiske avhengighetene fra globalismens storhetstid og omdanninga av dem til våpen i internasjonal økonomisk krigføring — har gjort det umulig for Tyskland å fortsette å dyrke og utnytte sin nasjonale forretningsmodell til egen fordel. Tyskland var ikke forberedt på en Zeitenwende. «Europa», slik det er organisert i EU, blir i økende grad brukt av de politiske klassene i medlemslanda som en søppelbøtte for problemer som de synes er for vanskelige å ta tak i. Det finnes ikke et svar eller et alternativ til det amerikanske hegemoniet. Realistiske ideer om et uavhengig europeisk statssystem, som en tredje pol i en ny multipolar verden, som kan skjerme kontinentet fra uforutsigbarheten i amerikansk politikk, er ikke lagt fram, sjøl ikke under Trumps presidentperiode.

Tysklands framtid ligger et sted i det eksplosive minefeltet mellom USA og Kina, der også skjebnen til Russland, som har falt i unåde som verdensmakt, vil bli avgjort. I motsetning til land som India og Brasil er Tyskland definert av sin geostrategiske plassering på østfronten av et USA-dominert transatlantisk statssystem. Derfor vil det være vanskelig for Tyskland å finne en posisjon i den amerikansk-kinesiske bipolariteten der det alene eller innafor ei blokk av europeiske stater kan etablere en slags likevekt mellom de to stormaktssentrene i den nye verdensordenen som er i ferd med å vokse fram. (28) Det sosialdemokratiske flertallet i den nåværende tyske regjeringa håper tydeligvis på å innynde seg hos USA ved å hjelpe landet med å begrense stedfortrederkrigen med Russland og unngå en tredje verdenskrig, ved å holde Russland i sjakk uten verken å beseire eller slutte fred med landet. (Om USA til syvende og sist vil honorere en slik hjelp, er en annen sak). Til gjengjeld håper de at Tyskland delvis vil få lov til å opprettholde sine økonomiske forbindelser med Kina, så lenge de anses som forenlige med USAs strategiske behov i konfrontasjonen med Kina. Dette ser ikke ut til å være noe stort handlingsrom, sjøl ikke for en virtuos i politisk ambivalens som Angela Merkel.

Noter [Streecks]:

1
Det finnes imidlertid noen interessante unntak fra Merkels damnatio memoriae. Den 17. april 2023 tildelte Frank-Walter Steinmeier, Forbundsrepublikkens president, til alles overraskelse Merkel den høyeste tyske utmerkelsen, Großkreuz des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland in besonderer Ausführung, som bare Adenauer og Kohl hadde fått før henne. Sosialdemokraten Steinmeier, som en gang i tiden var Gerhard Schröders nærmeste medarbeider, hadde vært Merkels lojale utenriksminister, seinere hennes like lojale opposisjonsleder, og som forbundspresident (fra 2017) var han arkitekten bak Merkels siste storkoalisjonsregjering (som ble innsatt i mars 2018). I enda større grad enn Merkel blei Steinmeier i krigens første måneder angrepet for sin rolle som utenriksminister under Minsk I- og Minsk II-forsøkene på å få til noe som lignet en fredsløsning i Ukraina. Mens Steinmeier gang på gang offentlig ba om unnskyldning og tilgivelse, og ikke minst ydmyka seg sjøl overfor den ukrainske ambassadøren helt til han til slutt blei ansett som verdt å invitere til Kiev, var og er Merkel langt mindre angrende. Tildelinga, som forente de to tyske politikerne som er mest forhatt av den ukrainske regjeringen, blei av mange oppfatta, og fordømt, som et forsøk fra Steinmeiers side på å få sine politiske synder glemt. Ti dager etter Steinmeier-arrangementet tildelte den nye CDU-statsministeren i delstaten Nordrhein-Westfalen (NRW), Hendrik Wüst, som regjerer i en koalisjon med De grønne, Merkel delstatsprisen. Wüst omtales som en mulig kanslerkandidat i 2025, og da må han samle CDU bak seg, særlig de stadig mer innflytelsesrike kvinnene. Han må også utmanøvrere den nåværende CDU-lederen, Merkels gamle fiende Friedrich Merz, som tilfeldigvis også har sin politiske base i NRW. Merz var ikke til stede ved noen av seremoniene og gratulerte heller ikke Merkel.

2
Ordet Zeitenwende står for et historisk vendepunkt. Scholz brukte det i en tale til Forbundsdagen to dager etter den russiske invasjonen av Ukraina for å understreke dens betydning. En kan undre seg over hvem som skreiv talen, og dermed vekka et gammeldags ord til live igjen, både i og utafor Tyskland.

3
Uttalelser fra Merkel høsten 2022, som hun blei kritisert for i tysk presse, gikk ut på at hun ikke hadde noe å beklage fordi hun hadde forsøkt å sikre fred, men at hun til slutt ikke hadde krefter til å få gjennomslag for sin politikk internasjonalt, blant annet på grunn av at hennes embedsperiode nærmet seg slutten. Ved en annen anledning hevda Merkel at Minsk I- og Minsk II-forhandlingene kun hadde blitt gjennomført for å vinne tid til at Ukraina skulle bli skikkelig bevæpna og integrert i NATOs kommandostruktur, et triks som hun selv og Frankrikes daværende president François Hollande hadde spilt Putin. Dette gjorde henne til en del av krigsteamet snarere enn fredsteamet. (Hollande bekrefta seinere historia, men insisterte på at det var han og ikke Merkel som hadde vært drivkraften bak trikset). Merkel kom aldri tilbake til historien om at hun lurte Putin, i hvert fall ikke offentlig. Nå er hun opptatt med å skrive sine memoarer, som forventes å komme ut i andre halvdel av 2024.

4
For denne forfatterens tidligere forsøk på å forklare Merkels politiske stil, se Wolfgang Streeck, «Angela Merkel’s Empty Leadership», UnHerd, 23. desember 2021; se også Wolfgang Streeck, «Why Angela Merkel Has Lasted So Long», Spiked, juli 2021.

5
Max Weber, «Parliament and Government in a Reconstructed Germany [1918],» Economy and Society: An Outline of Interpretive Sociology, vol. 2, red. Günther Roth og Claus Wittich (Berkeley: University of California Press, 1978), 1381-92.

6
Se for eksempel Jonathan Stern, «The Russian-Ukrainian Gas Crisis of 2006», Oxford Institute for Energy Studies, 16. januar 2006.

7
For forløp og utfall, se Ashoka Mody, EuroTragedy: A Drama in Nine Acts (New York: Oxford University Press, 2018).

8
Se Wolfgang Streeck, Zwischen Globalismus und Demokratie: Politische Ökonomie im ausgehenden Neoliberalismus (Berlin: Suhrkamp, 2021), 338 f., passim.)

9
Sammen med Luuk van Middelaar, Pandemonium: Saving Europe (Newcastle upon Tyne: Agenda Publishing, 2021).

10
For tiden er det rundt 38 000 amerikanske soldater stasjonert i Tyskland; i tillegg kommer rundt 25 000 familiemedlemmer og 17 000 sivilt ansatte, de fleste tyskere.

11
I 2010, kort tid etter at Merkels andre periode starta, nådde USAs forsvarsutgifter en midlertidig topp etter en bratt økning som begynte i 2000, og utgjorde omtrent halvannen gang det amerikanske militærbudsjettet på høyden av den kalde krigen. Dette tilsvarte 19 ganger det russiske og 6,6 ganger det kinesiske forsvarsbudsjettet.

12
Målet om 2 prosent forsvarsutgifter blei første gang vedtatt i 2002 på NATO-toppmøtet i Praha, og i Merkels tid igjen i 2014 i Wales under Obama.

13
Merkels politikk kan også ha gjenspeilet det faktum at Tyskland, Frankrike og Storbritannia til sammen brukte mer enn tre ganger så mye på opprustning i Vest-Europa som den utpekte fienden Russland.

14
Begrepet nasjonal halvsuverenitet, anvendt på det tidligere Vest-Tyskland, er henta fra Peter Katzenstein, Policy and Politics in West Germany: The Growth of a Semisovereign State (Philadelphia: Temple University Press, 1987).

15
Oppkalt etter Hans-Dietrich Genscher, utenriksminister fra 1974 til 1992, først under Schmidt og deretter under Kohl, og leder for Schmidts og Kohls koalisjonspartner, det frie demokratiske partiet (FDP).

16
Se den relevante pressemeldingen fra NATO: «NATO Recognises Ukraine as Enhanced Opportunities Partner», NATO, 12. juni 2020.

17
Fra 2012 til 2021 økte Ukrainas forsvarsutgifter med 142 prosent, fra 1,6 til 3,2 prosent av nasjonalproduktet. Av de førti landa med høyest forsvarsutgifter var det bare Romania som hadde høyere vekst (161 prosent). De nest høyeste vekstratene lå mellom 60 og 70 prosent. Stockholm International Peace Research Institute, «Trends in World Military Expenditure, 2021», april 2022.

18
Mye tyder på at en slags amerikansk økonomisk krig mot Tyskland var i gang allerede før Ukraina-krigen, og at dette kan ha blitt et sekundært motiv for USAs og NATOs strategi i Ukraina. Se German Council on Foreign Relations, «Nord Stream 2: The Dead-End of Germany’s Ostpolitik», 20. februar 2019; fra et annet perspektiv, Thomas Fazi, «Did America Cause Europe’s Energy War? Biden Doesn’t Just Want to Weaken Russia», UnHerd, 11. oktober 2022; se også «Columbia Professor Jeffrey Sachs Yanked off Air after Accusing U.S. of Sabotaging Nord Stream Pipeline», New York Post, 4. oktober 2022. Her er det et breitt felt for forskning, men neppe for mainstreampressen.

19
USA begynte å true med sanksjoner allerede i 2017, og vedtok blant annet den såkalte Countering America’s Adversaries through Sanctions Act. For utviklinga av konflikten fram til 2020, se en artikkel av Atlantikbrücke, «Die Sanktionssspirale der USA gegen Nord Stream: Problemstellung, Positionen, Konsequenzen», 2020.

20
Grunnlaget for USAs energiautarki går tilbake til senest 2010-tallet. Under Obama ble det satt i gang infrastrukturprosjekter verdt milliarder av dollar for å gjøre USA til nettoeksportør av flytende naturgass, selv om USAs utenrikspolitikere først begynte å innse potensialet i disse prosjektene i forbindelse med Ukraina-konflikten i 2015.

21
I mai 2023 hadde ikke en eneste euro av det nye fondet blitt brukt. I mellomtida tok flere sosialdemokrater til orde for å øke fondet til 300 milliarder euro, som et bevis på at de nylig har konvertert til et militarisert verdensbilde. Scholz’ nye forsvarsminister, Boris Pistorius, erklærte dessuten Tysklands støtte til NATOs nye krav om at 2 prosent av BNP til forsvar bare skal være den nedre grensen, og at medlemslanda bør streve etter å bruke betydelig mer enn dette på militæret. Dessuten hadde den tyske regjeringen en stund antyda at det spesielle fondet skulle komme i tillegg til de 2 prosentene. I den seinere tida har forsvarsdepartementet gitt beskjed om at det vil være umulig å øke det regulære forsvarsbudsjettet til 2 prosent av BNP på flere år, og at det derfor bare er mulig å nå de 2 prosentene ved å supplere de regulære utgiftene i flere år med midler fra spesialfondet på 100 milliarder euro.

22
For flere detaljer, se Wolfgang Streeck «Getting Closer», Sidecar (New Left Review), 7. november 2022.

23
FCAS, Future Combat Air System, skal knytte sammen en ny generasjon kampfly med drone- og satellittsvermer, bakkestasjoner, kunstig intelligens og flygende tankfly, for operasjoner over hele verden. I 2021 ble totalkostnadene fram til 2040 anslått til 300 milliarder euro – svært konservativt anslått.

24
Mer, på et tidligere tidspunkt, i Wolfgang Streeck, «The EU after Ukraine», American Affairs 6, nr. 2 (sommeren 2022): 107-24.

25
Se Scholz’ intervju med den spanske avisa El País, 5. oktober 2022. Tidligere, i juni samme år, SPD-formann Lars Klingbeil: «Der schüchterne Leader», TAZ, 24. juni 2022.

26
Jochen Stahnke og Friederike Böge, «Zwölf Stunden China und zurück», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 4. november 2022.

27
Ideen har nylig gjort karriere i amerikanske strategiske diskusjoner, først fremma av statsviteren Graham T. Allison.

28
I motsetning til hva Polanyi hadde håp på ved slutten av andre verdenskrig. Se Karl Polanyi, «Universal Capitalism or Regional Planning?», London Quarterly of World Affairs 3, nr. 1 (1945): 1-6. Om dette, Streeck, Zwischen Globalismus und Demokratie, 202-12.

Ansvarlig for oversettelsen: Ove Bengt Berg

Framheva bilde:
Den amerikanske ambassaden i Berlin.
Tysklands egentlige regjeringsbygning?
Foto: OBB/Politikus.