Klimahuset – er dette god vitenskap?

Av Morten Jødal, biolog

Nylig åpnet Klimahuset ved De naturhistoriske museer på Tøyen. Det er altså en del av Universitetet i Oslo, og vi skal forvente vitenskapelig solid dokumentert informasjon. Én av tavlene forteller om store mengder døde lomvier som i perioden sommeren 2015 til våren 2016 drev i land på strender langs USAs vestkyst. Klimahuset hevder overopphetet sjøvann ligger bak, som har endret økosystemene. Anklagen mot menneskeskapte klimaendringer ligger snublende nær. Utvilsomt er varmere sjøvann forklaringen, hvor mekanismen er reduserte mengder næringssalter i overflatevannet. Det fører til sterkt redusert planteproduksjon (alger), og svekkelse av hele den marine produksjonskleden. Altså blir der mindre fisk, som er mat for disse lomviene. De sultet altså ihjel.

Men så er spørsmålet: Hvordan oppstod det sterkt varmere havvannet? Har dette noe som helst med mennesket å gjøre, eller skyldes det helt naturlige hendelser.

____________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Miljømytene
____________________________________________________________

Hendelsen er godt vitenskapelig dokumentert, blant annet gjennom denne og denne og denne vitenskapelige publikasjonen. De slår fast at dette handler om temperaturer, men i denne delen av Stillehavet er dette et helt naturlig fenomen.

Omtrent hvert 20. år endres marine økosystemer i Stillehavet på grunn av havstrømningssystemet som kalles Pacific Decadel Oscilation (PDO), fra en varm fase (El Niño – «gutten»), til en kald fase (La Niña – «jenta»). Konsekvensene for dette verdenshavet er store. I våre dager får som regel klimaendringer skylden for de vesentlige biologisk skiftene som følger dette øst-vest-mønsteret, med skiftende varmere og kaldere overflatevann. Men det har ingenting med karbondioksid å gjøre.

Avgjørende for livet i havet er tilgang til næringssalter. De er en mangelvare. Når de er tilstede, brukes de ganske raskt opp av havets primærprodusenter: algene. Disse går enten videre inn i næringskjeden, eller synker døde til bunns. Primærprodusentene må ha sollys til sin fotosyntese, som bare finnes i havets øverste vannlag. Og de er altså avhengige av næringssalter, som må fraktes opp fra dypere vann.

Under den kalde La Niña-fasen av PDO sørger de sterke passatvindene mot vest, som blåser mot det asiatiske kontinent, for at næringssalter bringes opp fra dyphavet (upwelling) utenfor Peru, Mexico og California. Det fører til store oppblomstringer av alger og dyreplankton, samt fisk. I denne fasen av PDO blir det mengder ansjos i disse havområdene. De spiser på konsentrerte planktonbestander, som er en konsekvens av upwellingen. Dette fant blant annet sted i siste halvdel på 1990-tallet; og når dette inntreffer får vi ett av de rikeste fiskeriene i verden. Når den varme fasen av PDO inntreffer (El Niño), blir det dannet et lag med varmt vann i overflaten, som stopper næringstransporten fra dypet. Da får ansjonsfiskeriene en brå slutt, og i stedet overtar sardiner. Denne fisken har en annen ernæringsbiologi. De forekommer imidlertid i mindre mengder, grunnet mindre næring. Dette skjedde i 1972, og førte til mange år med svært dårlig fiske. Den gang kjente man ikke til PDO, og forsto ikke hva slags fenomén som lå bak sammenbruddet i ansjosfisket.

Det var tilsvarende svingninger av laks som førte til oppdagelsen av PDO. I 1915 hadde laksefiskere i Alaska elendige fangster, men lengre sør – ved Columbiaelven på grensen mellom Washington og Oregon – var det store forekomster. I 1939 snudde dette rundt, med mye laks i Alaska, og elendig lengre sør. På 1970-tallet snudde det på nytt, og atter en gang rundt 1995. Svingningene i fisket kan bare forstås ved å se på de to havstrømsystemene, som bringer næringsstoffer til de to områdene. Gjennom La Niña-fasen (kald) av PDO kjøles det østlige Stillehavet ned, og sørger for at passatvindene og høytrykksystemet styrkes – hvilket setter opp hastigheten i Californiastrømmen. Mer kaldt vann kommer da inn i denne strømmen, og det gir upwelling i områdene utenfor Washington og Oregon. Motsatt blir det lengre nord, hvor Alaska-strømmen svekkes.

Det finnes mye interessant biologi knyttet til skiftene i PDO. Én av dem inspirerte Alfred Hitchcock til å lage filmen «Fuglene» (1963), basert på en novelle av Daphne du Maurier. Ingen hadde imidlertid den gang noen idé om at det som skjedde var knyttet til havstrømmer. Det hele handler om fuglen grålire, som først og fremst hekker i New Zealand, men innimellom trekker til nord i Stillehavet. Det gjør den for å spise der upwelling gir store mengder mat i havet. Når de ikke hekker, og i de tidene hvor PDO er varm, holder de seg nær Japan og Beringstredet.

Når tidene slår om, og La Niña bringer kaldt vann og enorme mengder ansjos og annen fisk til kystene utenfor California, trekker de dit. Det skjedde i 1961, da hundretusener grålire kom flyvende. Det er imidlertid slik at gruppen diatomeer (en alge) produserer et naturlig neurotoksin (domoic acid), som hoper seg opp i næringskjeden.

Til slutt ender dette giftstoffet opp i fisk, som lirene spiser. Det fører til en tilstand kalt amnesic shellfish poisoning (ASP; intet norsk navn), som fører til at fuglene desorienteres, og flyr mot land. Hundrevis av fugler fløy da inn i bygninger, krasjet i fortauer og fløy på mennesker. Disse kamikaze-fuglene fikk folk til å tro at naturen hadde gått amok. Hadde det skjedd etter opprettelsen av IPCC, ville anklagene blitt rettet mot klodens oppvarming. I 1961 var imidlertid forskningsverdenen overbevist om at jorda var i ferd med å gå mot en ny istid.

Frakt av næringsstoffer opp i vannmassene har dessuten en annen markant effekt. Det fører, som beskrevet, til stor oppblomstring av plante- og dyreliv i havoverflaten. Når disse dør, synker de. Billedlig fortalt regner det lik mot havbunnen. Der nede finnes bakterier i store mengder, som bryter ned de døde organismene. Slik nedbrytning krever store mengder oksygen, og konsentrasjonen av denne gassen kan derfor være svært lav på dyp mellom 300 og 900 meter under havoverflaten, under episoder med upwelling.

Når dette oksygenfattige vannet fraktes opp på kontinentalsokkelen, kan dyrelivet på slik grunnere bunn kveles. Svært mye liv nær overflaten kan altså ta livet av bunndyrene inne ved land. I 2002 skjedde dette utenfor kysten av Oregon. Bunnlevende fisk døde, og fiskere trakk opp teiner med døde krabber. Ettersom de hadde kommet seg inn i teinene, og disse ble tømt ofte, må det hele ha skjedd akutt.

Klimaalarmister pekte umiddelbart på at klimamodellene forteller at stigende nivåer av CO₂ vil føre til varmere vann, som inneholder mindre oksygen. Logikken skulle tilsi at varmere overflatevann skulle ligge som et lokk oppå kaldere næringsrikt vann – hvilket ville sørge for manglende sirkulasjon av oksygen ned mot bunnen. Teoretisk kan det tenkes å ha noe for seg, men mekanismen var forskjellig: Kvelningen av dyrelivet på bunnen på grunt vann skyldtes transport av oksygenfattig vann opp fra dypet.

En svært nærliggende forklaring på det varme havvannet

Det varme vannet i Stillehavet som lå til grunn for endringene i marint liv, blant annet massedød av lomvi, startet i 2013. I det nordlige Stillehav ga det overflatevann som lå omtrent 2,5 ^oC høyere enn normalt. Varmt vann er lettere enn kaldt, og hendelsen innebar at det ble dannet et lokk av varmere vann i de øvre vannmasser, som hindet omrøring med dypere vannmasser. Som beskrevet ovenfor senkes da den marine produksjonen, blant annet av fisk. Det førte til konsekvenser for dyrelivet, helt opp til de ulike hvalbestander.

Omtrent 71 prosent av jordens overflate er dekket av hav. Det som foregår på bunnen av dette havet, er i stor grad ukjent for oss mennesker. Vi kjenner faktisk bedre til månens overflate – også på baksiden – enn vi gjør til havets bunn.

Én av de naturprosesser vi kjenner svært dårlig til, er vulkanutbrudd under vann. De foregår kontinuerlig på land, og det samme er tilfelle marint. Enorme energimengder frigjøres da i vannmassene, og varmer opp vannet. Sent i 2013 fikk vi et stort undersjøisk vulkanutbrudd, som varte til tidlig i 2016. Det skjedde i havet omtrent 940 km sør for Tokyo. I november 2013 dannet dette en ny øy utenfor strendene på øya Nishino-shima, og litt senere smeltet de to øyene sammen. I desember var denne øya hele 2,3 km i diameter, og hele 110 meter høy.

Konsekvensene var dannelse av enorme mengder varm vann, som er observert både fra satellitt og bøyer i havet. Det drev nordover, og var i starten 800 kilometer bredt, og 91 meter dypt. Etterhvert strakk det seg hele 1600 km i bredde, og det samme i lengde. På engelsk brukes benevnelsen «Blob» på slike hendelser, men på norsk kaller vi det gjerne «en anomali», eller et unormalt varmeområde. Utenfor kysten av Nord-Amerika ble det registrert tre separate bølger av varmt vann, fra Alaska til Mexico. Disse kan alle knyttes til sterke pulser av erupsjon fra denne undersjøiske vulkanen.

Geotermisk varme som utløses gjennom undersjøiske vulkanutbrudd er kjent fra mange steder i verden. Se blant annet denne og denne publikasjonen. I kombinasjon med sola er disse i stand til å skape raske temperaturendringer i store marine havområder, med store marinbiologiske konsekvenser.

Konklusjon
Naturen opplever sammenhengende store svingninger, ikke minst i marine miljøer. Noen av dem er godt forstått og beskrevet, andre er ennå ikke oppdaget. Det kan godt være at massedøden av sjøfugl langs USAs vestkyst for fem år siden skyldtes nettopp slike forhold. Det er helt sentralt i formidling av all vitenskap, å bringe dette fram. Gjør man ikke det, svikter man forskningen, og risikerer å feilinformere publikum. Er det det Klimahuset her gjør?

Noen av bildene m/tekst er lagt til av Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Forsidebilde: Parsing Eye