HADDE THOR HEYERDAHL RETT?

Av Steinar Åge Brenden

Thor Heyerdahl (1914-2002) var født i Larvik. Hans mor gjorde ham interessert i vitenskap. Han begynte å studere realfag. Et studium han aldri fullførte. Den akademiske tvangstrøye passet ikke ham. Dette bidro sjølsagt til at han ble uglesett og hetset fra flere hold, fra akademia ikke minst. 

Thor Heyerdahl utformet teorier. Deretter utførte han praktiske eksperimenter, for å teste teorien. Dette er i samsvar med god vitenskapelig metode. Utfra sitt arbeid utformet han teorier for migrasjoner over verdenshavene i tidligere tider.    

Heyerdahl forlot lesesalene og reiste tiløya Fatuhiva i Stillehavet.Der observerte han naturen, havet og menneskene. Under oppholdet unnfanget han ideen om at Polynesia var blitt befolket av mennesker fra Sør-Amerika, ikke fra Asia. Dette måtte ha foregått over havet på primitive farkoster. Han bygde på at vindene og havstrømmene kom fra øst. Om dette skrev han en vitenskapelig avhandling som ingen tok notis av.                                                 

Dermed fant han ut at han ville utføre et eksperiment. Han ville selv drive over Stillehavet. Han reiste til Peru, der bygde han en balsaflåte. Flåten ble døpt Kon-Tiki, dette var navnet på solguden i Inkariket i Sør-Amerika. Ekspedisjonen la ut fra Callao i Peru 28.april 1947. Om bord på flåten var det 6 mann, 5 nordmenn og 1 svenske. Eksperter av ulikt slag hadde dømt ferden nord og ned, flåten ville trekke sjøvann og synke. Disse spådommene brydde ikke Heyerdahl seg noe om. Det viste seg å stemme, Kon-Tiki fløt bedre og bedre. Etter 101 døgn og 8000 km strandet flåten på øya Raroia i Tuamotu-øygruppen 7.august 1947. Ferden var en stor suksess. Heyerdahl hadde vist at reiser med primitive farkoster over lange havstrekninger var mulig. 

I 1955-56 utforsket Heyerdahl Påskeøya i Stillehavet. 

I 1969 og 1970 drev han med sivbåtene Ra 1 og Ra 2 fra Afrika over Atlanterhavet i retning Amerika. Igjen utnyttet Heyerdahl passatvindene. Stabile vinder som blåser fra øst mot vest, på begge sider av ekvator. Ra 1 forliste og måtte forlates i havet. Derfor bygde Heyerdahl Ra 2 og gjentok ferden. Denne gangen lyktes han. Etter en ferd på 57 døgn fra Safi i Marokko, nådde man Bridgetown på øya Barbados i Vestindia. Driften var på hele 6100 km. Med båtene «Ra»,  forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Ra 1 var bygd av båtbyggere fra Tsjadsjøen i Afrika. Ra 2 hentet inn båtbyggere fra Titicaca-sjøen i Sør-Amerika. Båtene hadde internasjonal besetning og seilte under FNs flagg. Heyerdahl ville gjerne ha folk fra alle jordas kontinenter. 

I 1977 bygde Heyerdahl en ny sivbåt, Tigris. Byggingen skjedde i Sør-Irak. Det ble nyttet berdi-siv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde bygd Ra 2. Ekspedisjonen la ut i Persiabukta og videre ut i Det indiske hav. Besetningen var igjen internasjonal, og man seilte under FNs flagg. Ett av målene denne gang å manøvrere båten til mål bestemt på forhånd, Altså ikke bare flyte med havstrømmene og ende opp der vinden tok dem. Eksperimentene lyktes. Ferden varte i over 4 måneder, fra 24.11.1977-3.4.1978.  Og man krysset frem og tilbake over Det indiske Hav. Ferden endte i Djibouti. Thor Heyerdahl kan ha hatt større mål med denne ferden. I sin 3. binds biografi om Heyerdahl hevder Ragnar Kvam jr. at målet var å seile rundt Kapp det gode håp og videre ut i Atlanterhavet. For å finne støtte for teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet og kanskje videre til Amerika. 

Thor Heyerdahl drev forskning og arkeologiske studier på Påskeøya (i flere omganger), Bella Coola (Canada), Galapagos, Maldivene, Peru, Kanariøyene og Azov i Russland. Alle steder for å studere migrasjoner og diffusjon, kulturpåvirkninger mellom folk og kontinenter. Gjerne påvirkninger over store avstander. Han skrev populære bøker, avhandlinger og laget filmer. Bøkene skapte umåtelig interesse. Heyerdahl finansierte sine ekspedisjoner med dette. 

Vitenskapen går videre. Blant annet har DNA-vitenskapen, og forskningen rundt den, gjort store fremskritt. Dette gjør at teorier må modifiseres. Men det er teoriene som driver vitenskapen fremover, de har gjort sin misjon. Dette sjøl om de må modifiseres eller endog forkastes helt.

I februar 2002 ble det arrangert et møte på universitetet i Oslo. Der møtte Heyerdahl opp for å snakke om sitt arbeid. Akademia stilte mannsterkt opp for å ta rotta på «amatøren» og «eventyreren» Heyerdahl. Folk som dyrker sine akademiske titler, fikk dominere. Hele møtet kan kalles for en skandale. Dette tålte nok Heyerdahl, vant med kritikk av sitt arbeid og sine teorier gjennom hele karrieren. Motstand fra «fagmiljøene» hindret aldri Heyerdahl i hans forskning. Han ble tildelt høye ordener og flere steder ble han utnevnt til æresdoktor.                                                                                                                                                                              

Fra Oslo vinteren 2002, reiste Thor Heyerdahl til Tenerife på Kanariøyene. Der arbeidet han videre med forhold knyttet til Kon-Tiki ferden. Derfra reiste han til sitt hjem ved Colla Micheri i Italia. Der forverret kreftsykdommen seg. Han døde i sitt hjem 18. april 2002, 87 år gammel. Det var gått nær 55 år siden han la ut med Kon-Tiki flåten fra Peru. 

Thor Heyerdahl var vitenskapsmann, internasjonalist og ikke minst en fredens mann. Han arbeidet for forståelse mellom jordas folk.     

Hadde så Thor Heyerdahl rett? Beviste han noe? Nei. Men han viste at slik kunne det ha foregått. I denne sammenheng spiller beviser ikke den viktigste rollen. 

Forsidebilde av Kon Tiki som Thor Heyerdahl seilte over Stillehavet med.