I en artikkel fra John Helmer hentet fra hans nettside «Dances with Bears» trekker han frem en viktig nyhet som går under radaren for de fleste. Barclays Bank trekker seg fra finansiering av israelsk statsgjeld. Artikkelen kan leses i sin helhet her.

En skal alltid følge pengene for de flyter alltid dit det er fortjeneste og bort fra der det ikke er fortjeneste. Dette er i virkeligheten et lydløst trompetsignal om en viktige endring.

Knut Lindtner
Redaktør

Sammendrag:

Barclays’ tilbaketrekning fra israelske statsobligasjoner

En ny granskning viser at Barclays Bank, en av Israels tolv primærforhandlere av statsobligasjoner, har trukket seg betydelig tilbake fra å kjøpe og markedsføre israelsk statsgjeld i 2025. Dette skjer midt i en global fordømmelse av krigen i Gaza, inkludert anklager om bruk av sult som våpen. Barclays, tidligere en viktig kanal for internasjonal finansiering til Israel, har i 2025 falt til 11. plass av 12 banker i forhandler-rangeringene – et tydelig tegn på redusert aktivitet.

Dette er ikke en tilfeldighet, men en strategisk beslutning drevet av:

• Omdømmerisiko, grunnet økt press fra pro-palestinske aktivister,
• ESG-hensyn (miljø, sosialt ansvar og selskapsstyring),
• Økt finansiell risiko knyttet til Israels krigføring og geopolitiske isolasjon.

Barclays har etter alt å dømme redusert sine kjøp av israelske obligasjoner til under 1 % av total utstedelse for året – anslått til £200–250 millioner i 2025, ned fra tidligere nivåer. Dette har blitt bekreftet gjennom analyser av kvartalsrapporter fra Israels regnskapsgeneral, og fanget opp av det uavhengige magasinet Private Eye – i kontrast til Financial Times, som har nedtonet saken.

Hovedbeslutningstakere i Barclays inkluderer toppsjef C.S. Venkatakrishnan, risikodirektør Tushar Morzaria, og compliance- og markedsledere. Beslutningen fremstår som kommersiell og risikobasert, ikke politisk eller ideologisk motivert. Barclays har vært primærforhandler for Israel siden 1990-tallet, og derfor er denne plutselige nedtrappingen et kraftig signal til markedet og israelske myndigheter om de økende kostnadene ved å være internasjonalt isolert.

Kort sagt: Israel mister finansieringsstøtte – ikke med et politisk brak, men med en bankers hvisken.

Forsidebilde: Hentet fra Helmers artikkel