POSTED IN Media, Russland

Partiske medier later som at de er objektive.

Vestlig mediedekning av Russland er utrolig farlig, og det blir verre.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Glenn Diesen

Selvbedraget som praktiseres av journalister som skriver om landet, fører til alvorlige konsekvenser.

Vestlig mediedekning av ethvert russisk valg er dårlig. Men denne gangen var det enda verre enn vanlig.

I stedet for å lange ut mot inkompetansen som vises, er det mer konstruktivt å utforske hvorfor rasjonelle diskusjoner om landet fortsetter å virke umulige.

For ikke å snakke om de alvorlige konsekvensene av det pågående selvbedraget.

En av de første tingene vi lærer i sosiologi er at mennesker er i en konstant kamp mellom instinkter og fornuft. Gjennom titusener av år har vi utviklet instinktet til å organisere oss i grupper som en kilde til trygghet. Dette er resultatet av evolusjonsbiologien da overlevelse krever at vi organiserer oss i «oss» versus «dem». Lojalitet i gruppen forsterkes ved å tildele kontrasterende identiteter til det dydige «oss» versus det onde «andre», noe som bidrar til å stoppe et individ fra å avvike for langt fra flokken.

Likevel er mennesker også utstyrt med fornuft og dermed evnen til å vurdere objektiv virkelighet uavhengig av deres nærmeste krets. I internasjonale relasjoner er det viktig å plassere deg selv i motstanderens sko. Rasjonaliteten som kreves for å se verden gjennom perspektivet til den «andre» er avgjørende for å nå gjensidig forståelse, redusere spenninger og forfølge en fungerende fred.

Alle vellykkede fredsprosesser og forsoninger i historien – fra Nord-Irland til forhandlinger for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika – har vært basert på dette.

Vi forventer at journalister er objektive i sin rapportering av virkeligheten, noe som er spesielt viktig i krig. Men dette synes å være nesten umulig, spesielt under konflikter. Når mennesker opplever ytre trusler, utløses flokkinstinktene deres når samfunnet krever gruppelojalitet og vi straffer dem som avviker. Den politiske lydigheten som kreves i krigstid, resulterer vanligvis i svekkelse av ytringsfriheten, journalistikkens rolle og demokrati.

Så hvordan kan vi forstå årsakene til president Vladimir Putins enorme popularitet i Russland og hans valgskredseier?

Hvis vi bruker vår fornuft og motstår våre stammeinstinkter, bør det ikke være vanskelig å forstå populariteten til Putin. Mens 1990-tallet var en gylden periode for Vesten, var det et mareritt for russerne. Økonomien kollapset, og samfunnet gikk i oppløsning med virkelig forferdelige konsekvenser.

Landets sikkerhet kollapset også, da NATOs utvidelse betydde at det ikke var noen sjanse til å bli enige om en inkluderende europeisk sikkerhetsarkitektur. Dette hadde blitt skissert i Paris-charteret for et nytt Europa i 1990 og OSSEs grunnlagsdokumenter.

Et svekket Russland betydde at landets interesser kunne ignoreres, og NATO var i stand til å invadere Moskvas allierte Jugoslavia, i strid med folkeretten.

Da Putin overtok presidentskapet 31. desember 1999, var det vanlig i Vesten å spå at Russland ville dele Sovjetunionens skjebne. Det er en eventuell kollaps.

Imidlertid har Russland i stedet blitt den største økonomien i Europa (i henhold til PPP, kjøpekraftsparitet), samfunnet har restituert seg fra de katastrofale 1990-årene, dets militære makt har blitt gjenopprettet, og nye internasjonale partnere har blitt funnet i øst og det globale sør, som det fremgår av den voksende rollen til BRICS.

Videre mener de fleste russere at det ikke er en god idé å ha store forstyrrelser i lederskapet midt i en stedfortrederkrig mellom NATO og Russland i Ukraina som anses som en eksistensiell trussel. ‘Ikke bytt hest midtstrøms’ som det amerikanske ordtaket, ofte tilskrevet Abraham Lincoln, anbefaler.

Apropos USA, avdøde Mikhail Gorbatsjov – som var umåtelig populær der – vek ikke tilbake for å kritisere Putin, mens han fortsatt var blant oss. Han hevdet likevel at Putin «reddet Russland fra begynnelsen av en kollaps».

I dag vil enhver vestlig journalist som gjentar dette umiddelbart bli stemplet som en «putinist» – noe som impliserer et svik mot «oss». Vestlige journalister kan ikke anerkjenne Russlands enorme prestasjoner siden 1999, da det kan tolkes som å gi legitimitet og signalisere støtte til den «dårlige» siden.

Prisen for selvbedrag

Argumenter blir ikke bedømt av i den grad de reflekterer en objektiv virkelighet, snarere vurderes de etter hvordan de blir sett på for å uttrykke støtte eller fordømmelse av Russland. Konformitet til et narrativ signaliserer lojalitet i gruppen, og ønsket om å frata motstandere legitimitet begrenser hva som er tillatt å diskutere.

Å anerkjenne Putins prestasjoner de siste 25 årene blir behandlet som å uttrykke støtte til ham, noe som er ensbetydende med forræderi.

I mellomtiden diskuterer journalister nesten aldri Moskvas sikkerhetsbekymringer og i hvilken grad våre konkurrerende interesser kan harmoniseres. I stedet formidles russisk politikk ved å vise til nedsettende beskrivelser av Putins karakter.

Som i våre andre kriger forklares konflikter med tilstedeværelsen av en dårlig mann, og hvis vi bare kunne få ham til å gå bort, ville den naturlige fredens orden bli gjenopprettet. Fortellingen hevder at Putin er vår siste reinkarnasjon av Hitler, og vi lever stadig på 1940-tallet der en motstander må beseires og ikke blidgjøres.

Hvordan kan journalister da forklare sitt publikum Putins popularitet og årsakene til hans enorme personlige stemme når det ikke er lov å si noe positivt om den russiske presidenten? Ute av stand til å leve i virkeligheten og ute av stand til å plassere oss i motstanderens sko – hvordan skal vi ha fornuftig analyse og politikk? Som jeg alltid advarte mine studenter om internasjonale relasjoner: Ikke hat dine rivaler, det produserer dårlig og farlig analyse!

Å gjøre selvbedraget dydig kommer til en høy pris. Hvordan kan Vesten drive diplomati og samarbeide med Putin når han blir presentert som legemliggjørelsen av ondskap og en illegitim leder? Selv å forklare russisk politikk fordømmes som legitimering av russisk politikk, som anses å være propaganda som ikke må gis en plattform. Folk samsvarer med mantraet om godt mot ondt, da det føles dydig og patriotisk å signalisere at de støtter gruppen og avskyr utgruppen. Men hvordan kan vi forfølge våre interesser når vi har forpliktet oss til selvbedrag og har utestengt virkeligheten fra vår analyse?

Jeg har forsøkt å forklare i to år hvorfor de anti-russiske sanksjonene var dømt til å mislykkes og hvorfor Russland vil vinne krigen, bare for å bli fortalt at det er russisk propaganda for å undergrave støtten til sanksjoner og å utfordre narrativet om en ventende ukrainsk seier. Virkeligheten være forbannet! Å ignorere virkeligheten resulterer i et forvrengt bilde av Russland som forutsigbart fører til feilberegninger. Hvordan kunne Russland som en «bensinstasjon maskert som et land» beseire de mest drakoniske vestlige sanksjonene og se økonomien ikke bare overleve, men til og med blomstre? Hvorfor skulle russerne forene seg under en eksistensiell trussel når vi ikke kan anerkjenne den rollen NATO spiller i den forbindelse?

Sigmund Freud utforsket i hvilken grad instinktiv gruppepsykologi kunne redusere individets rasjonalitet. Freuds ideer ble videreutviklet av nevøen hans, Edward Bernays, som ble far til moderne politisk propaganda. For over hundre år siden advarte Walter Lippman gruppepsykologi, administrert med propaganda, da det kom med en høy pris. Å gi etter for instinktet om å se konflikt som en kamp mellom det dydige «oss» versus det onde «andre» innebærer at fred krever å beseire motstanderen, mens en brukbar løsning blir ensbetydende med ettergivenhet.

Hva forklarer bedre den nåværende svikten i rasjonell analyse og det resulterende sammenbruddet av diplomati?


Ansvarlig for oversettelse og illustrasjon:Terje Sørensen
Publisert i RT, 20. mars 2024.
Originalartikkel: Western media ‘coverage’ of Russia is incredibly dangerous, and it’s getting worse

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • «Vi forventer at journalister er objektive i sin rapportering av virkeligheten, noe som er spesielt viktig i krig. Men dette synes å være nesten umulig, spesielt under konflikter.
    …..Å anerkjenne Putins prestasjoner de siste 25 årene blir behandlet som å uttrykke støtte til ham, noe som er ensbetydende med forræderi.»

    Men Norge er (var) jo ikke i konflikt med Russland, vårt naboland !
    Norge, politikere og deres unisone media hadde INGENTING å tape.
    – Men informasjon og lærdom å VINNE.
    HVIS analysene og rapportene hadde vært objektive, og/eller tatt med begge sider av saken.

    Men det er vel som å tro på julenissen, – når Natosekretæren har vært statsminister for norske Ap tidligere.

    Svar
  • Eric Kamov
    22 mars 2024 21:37

    Når jeg på bakgrunn av nesten 70 års akkumulert fartstid, leser eller lytter til Glenn Diesen’s oppsiktsvekkende jordnære, logiske og rasjonelle ressonementer hva angår internasjonal politikk generelt, men ikke minst når det gjelder den fullstendig absurde og YTTERST BEVISSTE, FORSETTELIG TILSIKTEDE og politisk FRAMPROVOSERTE politiske situasjonen i Øst-Europa – som i sin kritiske realitet MINST er å sammenligne med den s.k. ‘Cuba-crisis’ i 1962 med hensyn til en potensiell og stadig mer overhengende fare for aktuell bruk av det mest skrekkinngytende våpen menneskeheten hittil har pønsket ut: ATOMVÅPEN, med påfølgende uhyrlige konsekvenser! . . .

    Når jeg ser på de uttalelsene [og det politiske ‘håndtverket’] som kommer fra det som tilsynelatende skal forestille å være vårt lands aller fremste politiske ‘representant’, den »folkevalgte» statsministeren (fra det politiske partiet som FREMFOR NOE skulle reflektere den vanlige norske mann og kvinne, norske barn og deres familier – deres sikkerhet, frihet og trygghet!), en mangemillionær med opprinnelse i hovedstadens bedrestillte sfærer, en mangemillionær som aldri har gjort et skikkelig dagsverk [posisjon som ‘veskebærer’ (for skattesnyteren og »verdensborgeren» som MOT FOLKETS VILJE – SKAMLØST fikk jukset Norge inn i den IKKE-folkevalgte CIA-støttede EU-kabalen i Brussel via bakdøra) teller overhodet ikke!], fortoner det hele seg som om ‘stasminister’ Jonas Gahr Støre til sammenligning med professor Glenn Diesen SKULLE KOMME FRA TO HELT ULIKE PLANETER! . . .

    Det kan dessverre bare gjentas til det kjedsommelige:

    – Et folk får de politiske representantene det så INDERLIG fortjener – til enhver tid! . . .

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Den lille hunden bjeffer og reiser bust:

Frankrike vil sende tropper til Ukraina.

Forrige innlegg

Uten atomvåpen.

Nato er en papirtiger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.