Kinas spektakulære gjenreisning viser hva et nasjonalt økonomisk system kan utrette. Landets utvikling står i skarp kontrast til det vestlige frihandelssystemets forfall.

To verdenssystemer å velge mellom, del 3 av 3.

Kinas sivilisasjonsrenessanse gjør bevisene ubestridelige.

Av Alex Krainer

I min forrige reportasje hevdet jeg at konfliktene vi er vitne til i verden i dag stammer fra sammenstøtet mellom to styringssystemer. Vanligvis presenteres dette som sammenstøtet mellom demokratier og autokratier, men i virkeligheten er det mellom det vestlige kolonialistiske systemet og alle som avviser dets krav om undertrykkelse, det være seg Cuba, Venezuela, Russland, Kina, Nord-Korea, Jemen eller Iran.

De geopolitiske manifestasjonene av denne konflikten er lettere å se, men dens røtter stammer fra de to alternative systemenes økonomiske grunnlag, som bestemmer arten og oppførselen til de motstridende systemene. Vestlig kolonialisme favoriserer og søker å påtvinge det britiske frihandelssystemet. Nasjoner som foretrekker uavhengighet og ønsker å kartlegge en suveren vei for sin utvikling, foretrekker det nasjonale systemet for politisk økonomi, også kjent som det amerikanske systemet.

Det nasjonale systemet søker å stimulere innenlandsk produksjon, akkumulere kapital hjemme og investere den i samfunnets egen utvikling, infrastruktur, utdanning, forskning, innovasjon, kultur og andre bruksområder som hever landets levestandard og livskvalitet.

I motsetning til dette utvinner det britiske frihandelssystemet rikdom og konsentrerer den i hendene på et finansoligarki og deres største forretningsklienter. Frihandel innebærer å fjerne alle barrierer for uhindret global kapitalstrøm, alltid i jakten på høyest mulig avkastning. Alle kostnader som reduserer avkastningen på kapital må kuttes, inkludert sosiale utgifter og miljøvern.

Under frihandelssystemet er nasjoner forpliktet til å konkurrere om investeringskapital ved systematisk å senke lønninger, jobbsikkerhet, pensjoner, helsetjenester og utdanning. Derfor tilsvarer det britiske frihandelssystemet et konkurransepreget kappløp mot bunnen.

I del 1 av denne reportasjeserien  så vi på effektene av frihandelssystemet i Storbritannia og hvordan det nesten ødela økonomien deres. I del 2  så vi også på eksemplene fra USA, Tyskland og Italia da de implementerte det nasjonale systemet, og hvordan det styrket deres økonomiske utvikling og hevet levestandarden deres på ganske spektakulære måter. Men det landet som har brukt det nasjonale systemet for politisk økonomi på beste mulige måte, har vært Kina de siste tiårene.

Kinas forbløffende fremgang

På 1970-tallet var Kina blant de aller fattigste nasjonene i verden. Tidlig på 1970-tallet var BNP per innbygger rett over 100 dollar. I dag nærmer Kinas BNP per innbygger seg 15 000 dollar. Målt i kjøpekraftsparitet tilsvarer dette tallet over 31 000 dollar per innbygger, et massivt hopp fra 100-dollarområdet, hvor det var for bare 50 år siden.

Det er viktig å merke seg at Kinas økonomiske utvikling har vært svært bredt anlagt. Etter å ha fullført 14 påfølgende nasjonale, regjeringsstyrte femårsplaner for den økonomiske og sosiale utvikling, har Kina løftet rundt 800 millioner av sine innbyggere ut av fattigdom, og denne oppblomstringen av Kina har vært intet mindre enn spektakulær. Selv om det ville være umulig å dekke alle aspekter av Kinas utvikling i denne perioden, er det verdt å se på noen av landets mest bemerkelsesverdige prestasjoner i implementeringen av det nasjonale systemet for politisk økonomi.

Fra nesten ingenting i 2008 har Kina for eksempel bygget verdens største nettverk for høyhastighetstog. På mindre enn 20 år har landet fullført hele 50 000 kilometer med høyhastighetsbaner. Det utgjør over 70 prosent av verdens samlede høyhastighetsnett og er mer enn alle andre lands nett til sammen.

Dette ble ledsaget av byggingen av fantastiske jernbanestasjoner og nettverksknutepunkter over hele Kina. Nylig ble en hel togstasjon i Fuzhou City i Fujian-provinsen bygget på bare 9 timer. I år fullførte de byggingen av et massivt høyhastighetsjernbaneknutepunkt i Chongqing som dekker 1,22 millioner kvadratmeter på et sted som bare 38 måneder tidligere var et fjell. Hele strukturen er et imponerende arkitektonisk mesterverk i skalaen til egyptiske pyramider (her er en 5-minutters dokumentar om byggingen av stasjonen  og en 2-minutters drone-gjennomgang). Byggekostnaden: 7,8 milliarder dollar.

I løpet av de siste to tiårene har Kina også gått fra nesten ingenting til å bli verdens ledende bilprodusent. I år 2000 sto kinesiske bilprodusenter for omtrent 1 % av det globale bilmarkedet. Innen 2023 var 39 % av bilene som ble solgt i verden kinesiskprodusert.

De fortrenger gradvis amerikanske, europeiske og japanske biler, og konkurranseevnen til kinesiske produsenter er ikke bare basert på lavere priser – modellene deres slår i økende grad vestlige produsenter også når det gjelder innovasjon, funksjoner og ytelse.

Kina har flyvende biler!

Og innovasjonsprosessene i Kina skyter nå fart i en slik grad at flyvende biler kan bli en realitet i en ikke altfor fjern fremtid. I noen byer har de allerede autonome flyvende drosjer, og i tilfelle noen skulle avfeie dette som KI-oppspinn, kjenner jeg personlig folk som faktisk har brukt den flyvende drosjetjenesten i Kina.

I dag er kunstig intelligens en av de strategisk mest kritiske næringene der USA forsøkte å etablere en uangripelig amerikansk forrang.

Å vinne KI-kappløpet

Til tross for et betydelig forsprang og bokstavelig talt billioner av dollar i kapitalutgifter fra de ledende amerikanske KI-selskapene, har Kina raskt tatt igjen og til og med overgått dem på noen ytelsesmål.

I januar 2025 lanserte Kinas DeepSeek AI en ny modell for kunstig intelligens, DeepSeek R1, som markerte det**Marc Andreessen **kalte «et Sputnik-øyeblikk» for industrien. Akkurat som da Sovjetunionens oppskytning av Sputnik-satellitten i 1957 snudde på hodet antagelsene om den amerikanske teknologiske dominansen innen romrelatert teknologi, annonserte DeepSeek en lignende utfordring som daværende rådende antagelser i kappløpet om kunstig intelligens. Fra det øyeblikket av skulle nye milepæler bli nådd og overgått i rask rekkefølge. DeepSeek R1 matchet allerede ytelsen til de ledende amerikanske modellene, selv om det totale utviklingsbudsjettet bare var på 6 millioner dollar.

Den 23. april i år – 2026 – lanserte det amerikanske selskapet OpenAI sin mest avanserte modell, GPT 5.5. DeepSeek svarte dagen etter med sin egen utfordrer, V4-modellen, som nesten matchet OpenAIs modell når det gjaldt ytelse. Men den virkelige, gapende forskjellen mellom «Made in USA» og «Made in China» dukket opp når det gjaldt kostnad: DeepSeek er opptil 107 ganger billigere enn GPT 5.5. For storbrukere kan denne forskjellen beløpe seg til titusenvis av dollar i året, et avgjørende spørsmål i KI-krigene.

DeepSeek er selvsagt bare ett av dusinvis av kinesiske selskaper innen kunstig intelligens, og blant de mest populære modellene finner vi Qwen, MiniMax, GLM og Kimi. Kimi lanserte sin  K3-modell sent i juli 2026, som nesten lukket ytelsesgapet med de mest avanserte amerikanske modellene, og til og med overgikk dem på områder som koding og selvstendig handlekraft [og pålitelighet, at man kan stole på at svarene man får er sanne, mrk.], til en brøkdel av kostnaden for de amerikanske modellene. Kostnadsforskjellen har hatt en betydelig innvirkning, selv blant de største (og antagelig minst kostnadsfølsomme) brukerne.

For eksempel kansellerte Microsoft i juni 2026 de fleste av sine Claude-kodelisenser for produkter som Windows, M365 og Teams på grunn av svært høye tokenkostnader. Det var ganske overraskende, siden Microsoft hadde investert så mye som 5 milliarder dollar i Claudes skaper, Anthropic. Ubers tekniske direktør klaget også over at KI-budsjettet for 2026 allerede var oppbrukt innen april i år på grunn av de høye kostnadene forbundet med bruk av Claude-kode.

Faktisk fant mange selskaper ut at kostnadene med amerikanske KI-modeller betydelig oversteg kostnadene med menneskelige ansatte. En av dem var Nvidia. **Bryan Cantazaro, visepresident for Applied Deep Learning,**sa at «For teamet mitt er kostnadene med databehandling langt høyere enn kostnadene med de ansatte.» Resultatet er til syvende og sist at mange amerikanske selskaper har gått over til de kinesiske KI-modellene.

I et intervju med Bloomberg News forklarte Airbnbs administrerende direktør Brian Chesky selskapets preferanse for «Made in China»: «Vi er mye avhengige av Alibabas Qwen-modell. Den er veldig bra. Den er også rask og billig», sa han. «Vi bruker OpenAIs nyeste modeller, men vi bruker dem vanligvis ikke så mye i produksjon fordi det finnes raskere og billigere modeller.»

Den samme erkjennelsen har spredt seg gjennom teknologimiljøet, og resultatet er at Kina nå overbevisende vinner KI-kappløpet. Den mest overbevisende dommen kom fra det mest ytelses- og kostnadsfølsomme markedssegmentet: teknologioppstartsbedrifter i Silicon Valley: ifølge venturekapitalselskapet Andreesen-Horowitz er 80 % av disse oppstartsbedriftene nå avhengige av kinesiske AI-modeller .

Et av de mest ekstraordinære tilfellene blant oppstartsbedrifter var Mira MuratisThinking Machines Lab. Murati var tidligere teknisk direktør i OpenAI, så da hun skilte ut sitt eget selskap, klarte hun å skaffe 2 milliarder dollar i investeringskapital. Men i stedet for å bygge videre på OpenAIs modeller, tok Thinking Machines Lab i bruk kinesisk KI: det første produktet Muratis selskap lanserte var et verktøy som hjelper utviklere med å finjustere Alibabas Qwen-modell.

Teksten er sannelig på veggen, og Kina vinner våpenkappløpet innen høyteknologi. I en desemberrapport for sine investorer rangerte UBS Global Wealth Management kinesiske teknologiselskaper som «mest attraktive».

En sivilisasjonsrenessanse

Men Kinas utvikling handler om så mye mer enn kunstig intelligens, flyvende biler eller høyhastighetstognettverk. På bakgrunn av sin økonomiske suksess opplever hele Kinas samfunn en ekstraordinær sivilisasjonsrenessanse – en fortsatt blomstrende prestasjon av den menneskelige ånd som gjør verden til et bedre sted for befolkningen.

En vanlig kinesisk statsborger i dag er mer velstående, rikere, sunnere og friere enn noen gang før. Mens Kinas offentlige rom er bemerkelsesverdig rene og nesten gjennomgående trygge, kan en kinesisk arbeiderfamilie strebe etter å leve i stor komfort. Som et eksempel, her er en typisk moderne leilighet i den sørøstlige provinsen Jiangxi. Månedsleien for denne enheten er omtrent 207 dollar :

Mange nye utbygginger er utformet for å tilby beboerne et komfortnivå som ville blitt ansett som uoverkommelig luksus de fleste steder i verden, med romslige boarealer og usedvanlig store terrasseområder. Disse skal nå være obligatoriske for alle nye godkjente boligutbygginger i Kina :

Unge mennesker i Kina har valget mellom over 3100 universiteter for å ta utdanning som er rimelig og tilgjengelig for alle. I dag er kinesiske universiteter blant verdens mest moderne institusjoner og produserer over 12 millioner nye uteksaminerte hvert år.

Nesten universell, nesten gratis helsehjelp

Kinesere nyter også godt av et av verdens mest effektive helsesystemer, og nesten universell grunnleggende medisinsk dekning. Kinesiske familier lider ikke av bekymringer for at en behandling på et sykehus kan gjøre dem konkurs. For å hjelpe oss å forstå hvor godt hele systemet fungerer, og hvor rimelig det er, la en amerikansk ung kvinne ved navn Jennifer ut en kort video om sin egen erfaring.

Hun hadde ingen helseforsikring av noe slag i Kina, men hun måtte oppsøke lege for å få resept på noen medisiner. Så hun gikk inn på et offentlig sykehus, og 19 minutter og 12 dollar senere kom hun ut med alt hun trengte. Her er videoen av opplevelsen hennes:

Hvis et slikt system kunne opprettes for Kinas 1,4 milliarder innbyggere, hvorfor skulle det ikke kunne opprettes alle andre steder? Hvorfor skulle dette være utenfor rekkevidde for det amerikanske folket? Og hvorfor skulle det ikke være like rimelig for amerikanere som det er for det kinesiske folket?

Kostnaden ved ting

Når vi sammenligner alternative systemer for økonomisk styring, må det faktisk sies noe om kostnadene. Vi så nettopp hvor raskt, enkelt og billig det var for Jennifer å få tak i medisiner, selv om hun ikke hadde noen helseforsikring i det hele tatt. Tidligere så vi de komfortable boenhetene som er tilgjengelige for kinesiske familier for litt over 200 dollar per måned.

For enheten i videoen ovenfor er månedsleien bare rundt 84 dollar – det er mer beskjedent, riktignok, men fortsatt ganske fint og veldig rimelig. Hvis vi tar hensyn til kjøpekraftspariteten, ville det beløpet i USA eller Vest-Europa være rundt 200 dollar per måned og 500 dollar per måned for den større. Det er fortsatt veldig rimelig, en nesten ufattelig verdi for pengene [i forhold til det man får] i vestlige byer.

Det viser seg at Kinas rimelige helsetjenester, rimelige utdanning, reiseliv og rimelige levevilkår også er symptomatiske for landets system, som igjen står i skarp kontrast til det vestlige frie markedssystemet. I denne reportasjen så vi hvordan et massivt knutepunkt for høyhastighetsjernbane i Chongqing ble ferdigstilt på bare 38 måneder til en kostnad av 7,8 milliarder dollar. Det er ikke småpenger, men sammenlign det med anslagene for reparasjon av Francis Scott Key Bridge i Baltimore.

Broen kollapset etter at den ble truffet av et stort fraktskip i mars 2024. Gjenoppbyggingen forventes å være fullført innen slutten av 2030, mer enn seks år etter kollapsen, til en kostnad som for tiden er anslått til mellom 4,3 og 5,2 milliarder dollar. Dermed kan ett system bygge en helt ny, moderne infrastruktur i skalaen til egyptiske pyramider på 38 måneder, mens det andre sliter med å reparere en gammel bro på dobbelt så lang tid og til en sammenlignbar kostnad.

Miles og dollar

Tenk igjen på kostnadene og hastigheten ved bygging av høyhastighetsjernbaner. I mai 2024 annonserte California High-Speed Rail Authority stolt ferdigstillelsen av «Fresno River Viaduct» i Madera County. Selv om viadukten bare var 450 meter lang, tok den ni år å fullføre. I løpet av de 29 årene siden etableringen har California High-Speed Rail Authority bygd 38 konstruksjoner over en samlet strekning på 39 miles (63 kilometer), til en kostnad på 13,6 milliarder dollar. Det tilsvarer nesten 350 millioner dollar per mile, eller 215 millioner dollar per kilometer, for høyhastighetsbaner som fortsatt ikke er i drift.

I hele USA var det i 2024 rundt 30 steder med høyhastighetstog under «aktiv bygging» på til sammen 190 kilometer. På mindre enn 20 år bygde Kina over 48 000 kilometer til en kostnad på mellom 17 og 21 millioner dollar per kilometer, eller 27 til 34 millioner dollar per mile. Det er mindre enn 1/10 av kostnaden per kilometer for amerikanske høyhastighetstog, som kanskje aldri engang blir operative.

Så har vi KI-industrien igjen. Hundrevis av milliarder dollar ble investert i utviklingen av ledende amerikanske modeller. Kinas DeepSeek brukte totalt bare 6 millioner dollar på utviklingen av DeepSeek R1-modellen, en svært troverdig rival. Det er nesten som om det vestlige systemet ble satt opp for systematisk plyndring, slik at omtrent alt koster ti ganger mer enn det det kunne eller burde koste.

Hvis det er sant, betyr det at systemet vårt konsekvent og nådeløst frarøver oss fruktene av arbeidet vårt og kreativiteten vår. Vi er tvunget til å betale mer for alt og få betydelig mindre tilbake. Amerikanere betaler verdens desidert dyreste helsevesen, men de får noen av de verste helseresultatene av alle avanserte økonomier i verden, på nesten alle målinger:

• Helsevesen-behandling er den tredje ledende dødsårsaken i USA
• 50 % av amerikanske voksne og 30 % av tenåringer har prediabetes eller type II-diabetes
• 40 % av 18-åringer har en diagnose på psykisk lidelse
• USA har den høyeste spedbarns- og mødredødeligheten i den utviklede verden, til tross for at de bruker mer enn dobbelt så mye på spedbarns- og mødreomsorg.
• 25 % av amerikanske kvinner bruker antidepressiva
• Ett av 36 barn har autisme (i California er det ett av 32)
• Forekomsten av myokarditt, perikarditt og kreft blant unge mennesker eksploderer.
• Siden 2019 har forventet levealder i USA krympet og er nå 7,65 prosent lavere enn i andre utviklede land (82,4 år mot 76,1 år, basert på data fra 2021).

Jeg kunne fortsette å ramse opp tilfelle etter tilfelle der folk i Vesten blir lurt og frarøvet helsen sin, rikdommen sin, friheten sin og fremtiden sin, og sette det i kontrast til den svært annerledes virkeligheten som det kinesiske folket er i. Alt dette kan legge press på  godtroenheten til folk i Vesten, som gjerne vil avskrive det som propaganda. Men det er ikke propaganda – det er realiteten som møter enhver vestlig besøkende i Kina i dag.

Tidligere i år besøkte president Trump president Xi Jinping, og besøket hans rettet verdens oppmerksomhet mot Kina på en måte som var vanskelig å overse eller ignorere. Den store amerikanske delegasjonen og alle de internasjonale journalistene som fulgte de diplomatiske møtene i Beijing var tydelig imponert over det de opplevde.

Blant dem var Nvidias administrerende direktør Jensen Huangog Elon Musk– to personer som generelt sett burde være vanskelige å imponere. En annen var Naval Ravikand, en reporter som benyttet anledningen til å tilbringe ti dager i Kina. Som skolert journalist visste Ravikand alt om Kina, men i likhet med andre besøkende ble han likevel overrasket over det han opplevde der.

Blant andre observasjoner nevnte han høyhastighetstognettverket som  daglig transporterer millioner av mennesker i 300 km/t stille, komfortabelt og punktlig. Det som imponerte Ravikand var selve det faktum at slike monumentale infrastrukturstykker i det hele tatt eksisterer, siden byggingen av dem innebærer monumentale investeringer med avkastning målt i tiår, ikke år.

Det bringer oss tilbake til formålet med denne reportasjen, som var å peke på de systemiske drivkreftene bak Kinas fremgang, og også på de systemiske faktorene som har ført til at vestmaktene har sakket akterut. Kinas suksess var ikke et resultat av Adam Smithsusynlige hånd eller hans system med absolutt frihandel, der private interesser bare trenger å fokusere på å følge sine egne egoistiske mål, og på en eller annen måte dermed magisk skape størst mulig fordel for hele kollektivet. Kina bygde seg opp gjennom en samlet innsats og en strategi utformet og fulgt opp av sentralregjeringen i form av 15 påfølgende femårsplaner.

Femten femårsplaner

Den 29. oktober 1955 kunngjorde formann Mao Zedongregjeringens intensjon i sin «tale ved symposiet om den sosialistiske transformasjonen av kapitalistisk industri og handel». Mao sa at «Vårt mål er å ta igjen og overgå USA … Når det gjelder hvor mange tiår det vil ta, avhengig av alles innsats, vil det ta minst femti år, kanskje syttifem, som er femten femårsplaner. Først når vi tar igjen og overgår USA, kan vi endelig puste lettet ut.» [SK23]

Dette var i perioden med sosialistisk transformasjon på midten av 1950-tallet, rundt tiden for den første femårsplanen som gikk fra 1953–1957. Dengs Xiaopingslederskap fokuserte på de «fire moderniseringene» som hadde som mål å gjøre Kina til et moderat velstående samfunn innen år 2000. På denne måten, ved å sette mål og formulere eksplisitte planer, mobiliserte etterfølgende kinesiske regjeringer det kreative potensialet og harde arbeidet til det kinesiske folket for å oppnå spesifikt fastsatte mål. Kapitalen Kina gradvis akkumulerte ble investert i oppbyggingen av landets infrastruktur, inkludert store investeringer i utdanningsinstitusjoner, FoU-campuser og helsetjenester.

Bevisene er ubestridelige

Viktigst av alt: Kina i dag gir det mest konkrete eksemplet på hva som er mulig og hva som er oppnåelig med kompetent og konstruktiv ledelse. De er også de som ubestridelig viser best overlegenheten til det nasjonale systemet for politisk økonomi og legitimiteten til regjeringens rolle, i motsetning til la-det-skure-tilnærmingen og det uhemmede systemet med global frihandel.

Det finnes ingen grunn til at vi skal underordne den fremtidige utviklingen av våre samfunn til det mislykkede ideologiske rammeverket som er påtvunget oss av de som bruker det til systematisk å plyndre rikdom fra våre økonomier og hindre dem, som en parasitt, i å nå sitt fulle potensial på en måte som gagner hvert medlem av kollektivet. Ideologene vil skrike: «Sosialisme!!!» Men på dette tidspunktet bør vi innse det åpenbare; hvis vi ønsker å komme oss ut av vår nåværende vanskelige situasjon og bygge en bedre fremtid, må vi revurdere våre overbevisninger og spesielt vår visshet.

https://alexkrainer.substack.com/p/two-systems-are-before-the-world-850

Forsidebilde er KI-generert