Denne artikkelen offentliggjør jeg enda en gang. Årsaken er at den forteller om en fundamental endring som pågår når det gjelder styrkeforholdet i verden. Dette er ikke blitt videreformidlet av våre medier fordi det ikke passer inn i den rådende fortellingen som skal serveres befolkningen.

Til tross for dette begynner det å gli inn hos en del at at ikke alt er som det skal i Nato-landene og ikke minst i USA. Her brukes det penger over en lav sko på våpensystemer som moderne russisk missil-teknologi er i ferd med å utdatere. Et hovedpoeng i denne artikkelen til Andrei Martyanov er at ryggraden i USAs militære globale makt, landets hangskipsflåte, ikke lenger er trygg i trange farvann på grunn av russiske nye raketter som det ikke finnes forsvar mot.

Og når jeg offentliggjør den enda en gang er det på bakgrunn av Ukrainakrigen som pågår. Jeg må si at jeg ikke er overrasket over det vi ser på bakgrunn av det som fremkommer i denne artikkelen. Ser en bort fra den vestlige ønsketenkningen om en Ukrainsk seier på slagmarken, må jeg si at vi var i forkant med denne artikkelen om det vi nå ser på slagmarken.

Det som skjer er langt mer dramatisk enn mange forestiller seg. Fortsatt tror de fleste på det mediene forteller, men i praksis ødelegger nå Russland Nato ved å avkle alliansens troverdighet militært. Det begynner å gå opp for noen – endelig. Det er en tragedie at det måtte skje på denne måten ved at landet Ukraina blir ødelagt og svært mange ungdommer blir drept. Det er dypt tragisk og kunne vært unngått hvis f.eks. Minsk-avtalene hadde blitt fulgt opp. Med det ville hverken kansler Merkel eller president Hollande. De vill kjøpe tid for Ukraina til mer opprustning og krig. Og det har de fått, men ikke slik de hadde tenkt seg det.

Knut Lindtner
Redaktør

Med sine nye våpen er det Russland som nå bestemmer på havet.

Russlands nye missil, som ble annonsert av Putin, gjør overflatefartøy utdaterte.

Av Andrei Martyanov
 

Operasjonene som ble gjennomført av den russiske 58. arme i løpet av august 2008, under den russisk-georgiske krigen, ble kalt «tvang for fred». Det var et dekkende begrep når man husker på hva som muligens var i potten den gang. Russland vant denne krigen, og sannelig tvang de Georgia inn i en langt mere fredfull modus.

Under de betingelsene som lå til grunn for Carl von Clausewitzs oppskrift på krigføring, oppnådde russerne hovedmålsettingen de hadde satt seg i denne krigen ved å tvinge fienden til å gjennomføre det de selv ville. Russerne har, som hendelsene de siste årene viser oss, ingen illusjoner lenger om muligheten for sivilisert adferd fra den sammensveiste vesten. Og minst av alle fra et USA som fortsatt ser ut til å leve i sin egen boble som isolerer landet fra enhver utenforstående stemme som snakker om fornuft og fred.

Vladimir Putins tale den 01.03.2018, adressert til Russlands føderale forsamling, var ikke om landets kommende presidentvalg, slik mange i vesten foreslår. Putins tale handlet derimot om å tvinge USAs elite inn i, om ikke fred, så i hvert fall en slags form for tilregnelighet, gitt at de for tiden fungerer fullstendig løsrevet fra de geopolitiske , militære og økonomiske realiteter under en ny fremvoksende verdensorden.

Slik det ble under eksempelet med Georgia i 2008, var tvangen basert på militær makt. Den russiske hær, med alle sine virkelige og angivelige mangler, gjorde seg ferdig med de USA-trente og delvis utstyrte georgiske styrkene i løpet av fem dager – den russiske hærens teknologi, personell og operasjonsmetode var ganske enkelt bedre. Det er åpenbart at et slikt scenario ikke er mulig mellom USA og Russland; med mindre den amerikanske myten om teknologisk overlegenhet er blåst ut av enhver proporsjon?

I de amerikanske makteliter har de fleste aldri tjenestegjort en eneste dag i uniform, og de har heller aldri gått gjennom seriøse militær-akademiske institusjoner. Ekspertisen på alvorlige militær-teknologiske og geopolitiske anliggender er begrenset til et par seminarer om kjernefysiske våpen.

Putins melding til USA var ekstremt enkel: han minnet USA om deres nedlatende avslag på å vurdere Russlands stilling i ABM-avtalen.

Som Jeffrey Lewis i et overraskende edruelig øyeblikk framførte det for Policy Magazine:

Årsaken til Russlands nye generasjon av bisarre kjernefysiske våpen er mest av alt et resultat George W. Bush administrasjonens avgjørelse i 2001 om å trekke seg fra ABM avtalen.

Putin la til i sine bemerkninger. «Gjennom alle disse årene siden USA ensidig dro seg ut av ABM-avtalen har vi jobbet intenst med avansert utstyr og opprustning, noe som gjorde det mulig for oss å få til et gjennombrudd i utviklingen av nye modeller med strategiske våpen.»

«Det teknologiske gjennombruddet er nå her. Det er synd at vi aldri fikk det diplomatiske vi så sårt trengte.»

Putins melding var klar og utvetydig: «Dere hørte ikke på oss da, men kanskje dere vil høre på oss nå?» Etter dette fortsatte han med noe som bare kan beskrives som et militær-teknologisk Pearl-Harbor i møte med Stalingrad. De strategiske følgene av de siste våpensystemene Putin presenterte er umåtelige. Faktisk er de av historisk karakter.

Som ventet avviste mange amerikanske forståsegpåere dette som tomme trusler, andre var ikke så nedlatende og noen var virkelig dypt sjokkerte. Helhetsinntrykket nå, en dag etter Putins presentasjon, kan med enkle ord beskrives på denne måten: missilkløfta er virkelig, og det er ikke en kløft men heller en teknologisk avgrunn.

Det er unektelig et imponerende teknologisk fortrinn å ha et ballistisk missil med ikke bare praktisk talt ubegrenset rekkevidde, men også med evne til å gå i en bane som gjør enhver type anti ballistisk forsvar ubrukelig.
Til slutt, det å bli angrepet fra sørpolen gjennom Sør-Amerika, er ikke et scenario som USAs militære er kapabel til å møte, muligens ikke før om mange år.

Så helt unikt er ikke prosjektet med det russiske mach 20+ hypersoniske glidervåpen-system ved navn Avantgard, som forøvrig allerede er satt i serieproduksjon. USA har sitt eget system – ikke suksessfullt ennå – program for en slik type våpen og slike ideer har vært luftet i USA siden midten av 2000-tallet under veiledning av PGS (Prompt Global Strike).

Ja, disse er fantastiske teknologiske nyvinninger fra Russlands side uttrykt ved Jeffrey Lewis begrep «bisarre», som er en omskriving for «vi har ikke tilsvarende». Men det var ikke egentlig bare her den store rystelsen skulle komme. Flere av mine artikler som omhandler disse sakene har hatt et fokus nettopp mot det området hvor USA mer eller mindre har vært hengende etter – kryssermissiler, alle typer av dem.

Jeg skrev for mange år siden her på dette mediet at det amerikanske militære forfallet ville komme. I dag står det klart at Russland er i besittelse av et overveldende militær-teknologisk fortrinn når det gjelder cruise og luft-ballistiske missiler, og leder over USA med tiår på dette kritiske området.

Mens vesten kritisk diskuterte alle disse eksotiske og, uten tvil, fantastiske våpensystemene som også var designet for å levere kjernevåpen hvor som helst på kloden med veldig høy presisjon, gispet mange ekte fagfolk etter luft da Dolken (the Dagger,Kinshal) kom.

Dette er et komplett jordskjelv både geopolitisk, strategisk, operasjonelt, taktisk og ikke minst psykologisk. Det har vært kjent en stund at den russiske marinen allerede hadde utviklet en revolusjonerende M=8 (Mach 8) kapabel 3M22 Zirkon anti-skips missil. Så imponerende og praktisk talt umulig å avskjære for ethvert luftforsvarssystem som Falken(Zirkon) faktisk er, står Kinshal frem med mildt sagt sjokkerende kapasiteter.

Dette konseptet er mest sannsynlig basert på det famøse Iskander skroget, M=10+ kapable, ekstremt manøvrerbare luft-ballistiske missil, med en rekkevidde på 2000 kilometer. Båret av MiG-31s flyene har den akkurat skrevet om boka som omhandler maritim krigføring. Den får store flåter med overflatefartøyer til å virke utdaterte som stridsmidler. Nei, du leser ikke feil her!

Ingen nåværende kjent luft-forsvars elle anti-missil system på kloden (muligens med unntak av det kommende S-500 som er spesialdesignet for avskjæring av hyper-soniske mål) er kapabel til å få gjort noe som helst med dette våpenet, og mest sannsynlig vil det ta flere tiår å finne en motpol. Mer spesifikt kan man si at intet moderne eller påtenkt luftforsvars-system per dags dato i NATO-flåten kan avskjære selv et enkelt missil av denne typen. En salve med 5 eller 6 slike missiler garanterer en destruksjon av enhver operativ kampgruppe eller flytende fartøyer – dette er uten bruk av kjernefysisk ammunisjon.

Nytteverdien av et slikt våpen, spesielt siden vi vet at det allerede er utplassert i Russlands sørlige militærdistrikt, vil være ganske enkelt å forklare. Det mest sannsynlig slippsted fra en MiG31s ville være i de internasjonale farvannene rundt Svartehavet, med det resultat at man stenger av hele Øst-Middelhavet for et hvert overflategående fartøy eller grupper av skip. Russerne kan også stenge ned hele Persiagulfen.

Dette vil også skape en massiv ufarbar sone i Stillehavet, hvor Mig-31 flyene fra Yelizovo-basen på Kamchata-halvøya eller centralnaya uglovaya kampflybase i Primosrky Krai vil være i stand til å patruljere enorme oversjøiske områder. Det er likevel bemerkelsesverdig at den nåværende plattformen for Kinzhal er MiG-31 – uten tvil den beste avskjæringsjager i historien.

Konklusjonene som følger er utvetydige:

1. Dette flytter hangarskip inn i en nisje hvor de kun kan forsvare seg mot svake og forsvarsløse motstandere. Og langt unna den avsidesliggende sjøsonen til Russland, blir det Middelhavet, Stillehavet eller Nord-Atlanteren. Dette innebærer også en komplett «no-go»-sone for hvert enkelt av de 33 Aegis-utstyrte destroyerne og krysserne til USAs marine. Disse er avgjørende for et amerikansk ballistisk missil-forsvar.

2. Det gjør klassiske hangarskipsflåter (CBGs) som førstelinjes våpenmakt mot ellers jevnbyrdige motstandere foreldede og ubrukelige. Det gjør også et hvert overflategående skip forsvarsløst uansett hvilke luftforsvars- eller anti-missil-kapasitet det har. Det nuller helt ut hundrevis av millioner dollar satsingen på disse plattformene og våpnene, som nå ikke blir annet enn feite forsvarsløse mål. Hele konseptet, med luft- til- sjøkrig blir ganske enkelt ubrukelig, dette er en vitenskapelig og økonomisk katastrofe.

3. De som har et slikt våpen , eller slike våpen, kan ganske enkelt kontrollere og nekte andre innpass over enorme arealer til havs, kun begrenset av rekkevidden til Kinzhal og dennes bærere. Det eliminerer også fullstendig enhver overflatesupport for ubåter i området. Denne effekten er multippel og den er også formidabel.

Russland har mange av disse plattformene – programmet for moderniseringen av MiG-31 flyene til å bære BM (ballistiske missiler) har vært i full drift noen år nå, der frontlinjen av luftforsvars-enhetene registrerer et betraktelig tilsig av disse flyene. Det fremgår helt klart nå hvorfor en slik modernisering ble foretatt – den omformet MiG-31s flyene til utskytings plattformer for kinzhal (dolken).

Kinzhal fjerner effektivt enhver ikke-selvmorderisk overflatestyrke tusenvis av kilometer unna russisk farvann og gjør dermed overflatefartøyenes egenskaper ubrukelige. I sjargongen til en vanlig lekmann har dette bare en betydning – Hele USA-marinens flåte av overflatefartøyer har blitt en komplett ubrukelig styrke som kun er anvendelig til parader og flaggbæring i de nære kystområdene til svake og underutviklede nasjoner. Dette kan egentlig gjøres for en brøkdel av de astronomiske kostnadene tilknyttet USAs plattformer og våpen.

Det er veldig vanskelig på dette stadiet å fullt ut forutsi det politiske utfallet i USA av Putins tale. Det som imidlertid er lett å spå, er bruken av den forlengst nedsablede klisjeen vedrørende asymmetri. Anvendelsen av denne klisjeen er feilaktig. Hva som skjedde 01.03. i år med annonseringen og demonstrasjonen av nye russiske våpen er ikke asymmetri. Det var heller en bekreftelse av et endelig inntog av et komplett nytt paradigme innen krigføring, militær teknologi. Gamle lover og visdom har opphørt å eksistere.

Det ville være et forsiktig anslag at det ikke i uoverskuelig framtid vil være noen betydelig teknologisk amerikansk respons mot Russland. USA har ganske enkelt ikke ressursene, på annen måte enn igjen å vende seg mot seddelpressene.

Men her er selve poenget. Russerne vet dette og Putins tale innebar ikke noen direkte trussel mot USA som, for alle intensjoner og formål, er ganske enkelt forsvarsløst mot denne store mengde av russiske hypersoniske våpen. Russland har ikke som formål å utslette USA.

Russlands handlinger er bare sprunget ut av en grunn – å rette en pistol mot en full, bråkete, kniv-viftende bølle i baren og få ham til å bli oppmerksom på hva andre kanskje har å si. Med andre ord: Russland brakte pistolen inn i et knivslagsmål og det ser ut til å være den eneste farbare veg for å takle USA i dag.

Hvis advarsler og demonstrasjoner mot russisk militær-teknologisk overlegenhet skal ha noen effekt må en fornuftig dialog om den nye verdensordenen snart starte mellom nøkkelpersonell innen geopolitikk.

Det amerikanske selvproklamerte hegemoniets tid er over. Det har vært over en stund nå. Til sist, Russland prøvde med et vennlig ord alene, det virket ikke og USA har bare seg selv å klandre.

Oversatt og noe bearbeidet/forkortet av: Jostein Bjoerkmo

Bilder/tekst: Knut Lindtner

https://russia-insider.com/en/new-wonder-weapon-it-now-russia-which-rules-waves/ri22709

Artikkelen er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv.