POSTED IN Militære/våpen/teknologi, Økonomi

Vår farligste fiende:

Krigsindustrien – ikke Putin.

6 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Dei laug om Irak. Og dei lyg om Ukraina

Krigsindustrien – ikkje Putin – er vår farlegaste fiende.

av Chris Hedges

publisert av Jonas E. Alexis, seniorredaktør på Veterans Today, 8. juli, 2023

Dreieboka til krigshallikane som lokkar oss inn i den eine militære fiaskoen etter den andre, inkludert Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya, Syria og no Ukraina, endrar seg ikkje. Fridom og demokrati er trua. Vondskap må gjendrivast. Menneskerettar må forsvarast. Lagnaden til Europa og NATO, saman med den «regelbaserte internasjonale ordenen» står på spel. Sigeren er garantert.

Resultata er også dei same. Rettferdiggjeringane og narrativa er eksponerte som løgner. Dei optimistiske prognosane er falske. Dei vi liksom kjempar for er like korrupte som dei vi kjempar imot.

Den mest kjente løgnen. Colin Powell (USAs utenriksminister) lyger i FNs sikkerhetsråd for å gi USA påskudd til å invadere Irak.

Den russiske invasjonen av Ukraina var eit krigsbrotsverk [sic], sjølv om den var framprovosert av NATO-ekspansjon og av USA si støtte til «Maidan»- kuppet i 2014 som styrta den demokratisk valde ukrainske presidenten, Viktor Janukovitsj. Janukovitsj ønska økonomisk integrasjon med Den europeiske unionen, men ikkje på bekostning av økonomiske og politiske band til Russland.

Krigen vil berre kunne løysast gjennom forhandlingar som lar etniske russarar i Ukraina få ha autonomi og Moskvas forsvar, så vel som ukrainsk nøytralitet, altså at landet ikkje kan bli medlem av NATO. Di lenger ein halar ut desse forhandlingane, desto fleire ukrainarar vil lide og døy. Byane og infrastrukturen deira vil halde fram med å få skambank.

Men denne proksykrigen i Ukraina er utforma til å tene USA sine interesser. Den gjer våpenprodusentane rikare, svekkar det russiske militæret og isolerer Russland frå Europa. Kva som skjer med Ukraina, er irrelevant.

«For det første, å utstyre vennene våre på frontlinjene til å forsvare seg, er ein mykje billigare måte – både i dollar og amerikanske liv – å degradere Russlands evne til å true USA på,»  innrømde leiaren for det Republikanske Senatet, Mitch McConnell.

«For det andre, Ukrainas effektive forsvar av territoriet sitt lærer oss lekser om korleis vi skal betre forsvaret til partnarane våre som er trua av Kina. Det overraskar ikkje at senior-tenestemenn frå Taiwan er så støttande til innsatsen for å hjelpe Ukraina med å slå Russland.

For det tredje, det meste av pengane som har blitt overdratt til sikkerheitsassistanse til Ukraina, går ikkje eigentleg til Ukraina. Dei blir investerte i amerikansk forsvarsindustri. Dei finansierer nye våpen og ammunisjon til USAs væpna styrkar til erstatning for det eldre materiellet vi har forsynt Ukraina med. La meg seie det tydeleg: denne assistansen betyr fleire jobbar for amerikanske arbeidarar og nyare våpen for amerikanske soldatar.»

Krigen betyr kjempeprofitt og flere jobber i våpenindustrien i USA.

Med det same sanninga om desse endelause krigane siv inn i medvitet til folk, reduserermedia – som slavisk promoterer desse konfliktane – dekninga dramatisk. Dei militære nederlaga, som i Irak og Afghanistan, held fram, stort sett ute av syne. Når USA endeleg vedgår tap, vil dei fleste knapt hugse at desse krigane blir kjempa.

Krigshallikane som orkestrerer desse militære fiaskoane flyttar frå administrasjon til administrasjon. Mellom postane er dei trygt forskansa i tankesmier – Project for the New American Century, American Enterprise Institute, Foreign Policy Initiative, Institute for the Study of War, The Atlantic Council og The Brookings Institution – finansierte  av storselskap og krigsindustrien. Når den ukrainske krigen ein gong kjem til sin uunngåelege ende, vil desse Dr. Strangelove’ane prøve å sette igang ein krig med Kina. USAs marine og militær driv allereie med  truing og innsirkling av Kina. Gud hjelpe oss om vi ikkje stoppar dei.

Desse krigshallikane narrar oss inn i den eine konflikten etter den andre, med flatterande narrativ som målar bildet av oss som verdsfrelsarane. Dei treng ikkje ein gong vere oppfinnsame. Retorikken er tatt frå den gamle dreieboka. Vi svelger naivt åtet og trykker flagget til vårt bryst – denne gongen blått og gult – og blir uvitande agentar for vårt eige blodsoffer.

Sidan slutten av Andre verdskrig har styresmaktene brukt mellom 45 og 90 prosent av det føderale budsjettet på forgangne, aktive og framtidige militæroperasjonar. Det er den største vedvarande aktiviteten til U.S. government.

Kriger har vært USAs viktigste varemerke siden 1945.

Det har slutta å bety noko – i det minste for desse krigshallikane – om desse krigane er rasjonelle eller moralske eller ikkje. Krigsindustrien metastaserer inne i tarmane på det amerikanske imperiet, og holar det ut frå innsida. USA blir spotta i utlandet, druknar i gjeld, har ein arbeidarklasse som er blitt fattige, og plagast av ein forfallen infrastruktur så vel som dårlege sosialtenester.

Skulle ikkje det russiske militæret – på grunn av låg moraldårlege generalarutdaterte våpendesertering, ein mangel på ammunisjon som liksom tvinga soldatane til å kjempe med spadar, og ein alvorleg mangel på forsyningar — liksom ha kollapsa for fleire månadar sidan? Skulle ikkje Putin ha blitt  driven frå makta no? Skulle ikkje sanksjonane ha slynga rubelen inn i ein dødsspiral? Skulle ikkje det at dei kutta det russiske banksystemet sitt samband med SWIFT, det internasjonale pengetransaksjonssystemet, liksom ha forkrøpla den russiske økonomien? Korleis kan det ha seg at inflasjonsratane i Europa og  USA er høgare enn i  Russland trass i desse angrepa på den russiske økonomien?

Skulle ikkje dei nesten 150 milliardane dollar i sofistikert militær hardware, finansiell oghumanitær assistanse lova av USA, EU og 11 andre land liksom ha snudd krigen? Korleis kan det ha seg at kanskje så mange som ein tredjedel av stridsvognene som Tyskland og USA leverte, raskt vart gjort om til forkola metallhaugar av russiske miner, artilleri, anti-tank-våpen, luftangrep og missil, heilt i starten av den oppskrytte motoffensiven? Skulle ikkje denne siste ukrainske motoffensiven, som opprinneleg var kjend som «vår-offensiven», slå seg igjennom Russland sine tungt forsterka frontlinjer og vinne tilbake svære territorium? Korleis kan vi forklare dei titusentals døde ukrainske soldatane og tvangsinnskrivinga av soldatar som Ukrainas militær driv med? Til og med våre pensjonerte generalar og tidlegare tenestemenn i CIA, FBI, NSA og Homeland Security, som tener som analytikarar på kanalar som CNN og MSNBC, kan ikkje seie at offensivenhar vore vellykka.

Ødelagte vestlige tanks.

Og kva med det ukrainske demokratiet vi kjempar for å forsvare? Korfor avskaffa det ukrainske parlamentet den offisielle bruken av minoritetsspråk, inkludert russisk, tre dagar etter 2014-kuppet? Korleis skal vi rasjonalisere dei åtte åra med krigføring mot etniske russarar i Donbass-regionen før den russiske invasjonen i februar 2022? Korleis forklarer vi drapet på over 14 200 menneske og dei 1,5 millionane som flykta, før Russlands invasjon fann stad i fjor?

Korleis forsvarer vi avgjerda til president Volodymyr Zelensky om å forby elleve opposisjonsparti, inkludert Opposisjonsplattform for Livet, som hadde 10 prosent av seta i Det øvste rådet, Ukrainas éin-kamra parlament, samt Shariy-Partiet, Nashi, Opposisjonsblokk, Venstreopposisjon, Unionen av Venstrekrefter, Stat, Ukrainas Progressive Sosialistparti, Ukrainas Sosialistparti, Partiet Sosialistar and Volodymyr Saldo-blokka? Korleis kan vi akseptere at desse opposisjonspartia – mange av dei på venstresida – vart forbodne, medan Zelenskyy lar fascistar frå partia  Svoboda og Høgresektor , så vel som den Banderistiske Azov-bataljonen og andre ekstremistiske milits-grupper, florere?

Folk fra Azov-brigaden.

Korleis skal vi takle dei anti-russiske utreinskingane og arrestasjonane av såkalla «femtekolonistar», som sveipar gjennom Ukraina sidan 30 prosent av Ukrainas innbyggarar er russisk-talande? Korleis reagerer vi på dei nynazistiske gruppene, støtta av Zelenskys regjering, som plagar og angrip LGBT-samfunnet, Roma-folket, anti-fascistiskeprotestar, og truar byrådsmedlemmar, mediekanalar, artistar og utlandske studentar? Korleis kan vi akseptere avgjerda til USA og deira Vestlege allierte om å blokkere forhandlingar med Russland om å ende krigen, trass i at Kyiv (Kiev) ogMoskva openbert var på grensa til å forhandle fram ein fredsavtale?

Eg rapporterte frå aust- og sentral-Europa i 1989, under oppbrotet til Sovjetunionen. NATO hadde blitt overflødige, trudde vi. President Mikhail Gorbatsjov føreslo avtalar medWashington og Europa om sikkerheit og økonomi. Utanriksminister James Baker i Ronald Reagans administrasjon, saman med den vest-tyske utanriksministeren, Hans-Dietrich Genscher, forsikra Gorbatsjov om at NATO ikkje ville utvidast utover grensene til det foreinte Tyskland. Vi trudde naivt at slutten på Den kalde krigen betydde at Russland, Europa og USA ikkje lenger ville måtte bruke massive ressursar på militæret.

Men den såkalla «fredsdividenden» var ein kimære.

Enten Russland ville eller ei, så vart dei tvinga til å bli fienden. Krigshallikane rekrutterte tidlegare Sovjet-republikkar inn i NATO ved å måle bildet av Russland som ein trussel. Land som slutta seg til NATO, som no inkluderer Polen, Ungarn, Den tsjekkiske republikken, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia, omstrukturerte militæra sine, ofte med hjelp av millionar i lån frå Vesten, for å bli kompatible med militærutstyret til NATO. Dette gav våpenprodusentane milliardar i profitt.

Krig er penger – for noen.

Alle i aust- og sentral-Europa forstod at NATO-ekspansjon var unødvendig etter kollapsen til Sovjetunionen, og ein farleg provokasjon. Det var geopolitisk meiningslaust. Men det gav kommersiell meining. Krig er god forretning.

I ei hemmelegstempla diplomatisk (elektronisk sendt) melding – skaffa til vege, og publisert, av WikiLeaks – datert 1. februar, 2008, skriven frå Moskva og addressert til Joint Chiefs of Staff, NATO-European Union Cooperative, National Security Council, Russia Moscow Political Collective, Secretary of Defense og Secretary of State, var det ei utvetydig oppfatning av at om ein ekspanderte NATO, så risikerte ein konflikt med Russland, særleg om Ukraina.

«Ikkje berre oppfattar Russland ei omringing [av NATO], og forsøk på å underminere Russlands påverknad i regionen, men dei fryktar også uføreseibare og ukontrollerte konsekvensar som alvorleg kan påverke russiske sikkerheitsinteresser,» stod det imeldinga. «Ekspertar fortel oss at Russland er spesielt uroa over at den sterke splittinga i Ukraina om NATO-medlemskap, der store delar av det etnisk-russiske samfunnet er imot medlemskap, kan føre til ei verkeleg stor splitting som involverer vald eller, i verste fall, borgarkrig. I så fall vil Russland måtte avgjere om dei eventuelt skal intervenere; ei avgjerd Russland helst vil unngå. …»

«Dmitri Trenin, visedirektør for Carnegie Moscow Center, uttrykte uro over at Ukraina var, på lang sikt, den største potensielt destabiliserande faktoren i relasjonane mellom USA og Russland, på grunn av alle emosjonane og nervesmertene utløyst av jakta deira på NATO-medlemskap…» stod det i meldinga. «Fordi medlemskap framleis var splittande i ukrainsk innanrikspolitikk, skapte det ei opning for russisk intervensjon. Trenin uttrykte uro over at element innan det russiske etablissementet ville bli oppmuntra til å blande seg inn, stimulere ei US-amerikansk openlys oppmuntring av opposisjonelle politiske krefter, og føre til at USA og Russland hamna i ei klassisk konfrontasjonell stilling.»

Den russiske invasjonen av Ukraina ville ikkje ha skjedd dersom den Vestlege alliansen hadde halde løfta sine om å ikkje ekspandere NATO utover Tysklands grenser og Ukraina hadde halde seg nøytralt. Krigshallikane visste om dei potensielle konsekvensane av ein NATO-ekspansjon. Men krig er det einspora kallet deira, sjølv om det skulle føre til eit kjernefysisk holocaust med Russland eller Kina.

Krigsindustrien, ikkje Putin, er vår farlegaste fiende.

Chris Hedges har, som journalist, vunne Pulitzer-prisen. Han var i femten år utanrikskorrespondent for The New York Times, der han tente som sjef for Midtaustenkontoret og for Balkan-kontoret. Han jobba tidlegare for The Dallas Morning News, The Christian Science Monito og NPR. Han er også vert for showet The Chris Hedges Report.

KJELDEInformation Clearing House

Omsett av Monica Sortland

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: iStock

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

6 kommentarer. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    13 juli 2023 9:09

    Norsk imperialisme og militarisme har framifrå gode kår under Støre-regjeringa: Norske krigarar skal sendast ut i verda som aldri før. Bahrain, Jordan, Irak, Baltikum, England og so vidare:

    https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forsvarets-internasjonale-bidrag-i-2024/id2989707/

    Takk for den gode artikkelen av Chris Hedges!

    Svar
  • Tidligere forsvarssjef Diesen var på TV i dag ang F15-fly til Ukraina.
    Russland advarte at disse fly kan frakte atomvåpen og at en angrep på Russland med disse fly kan betraktes som et (mulig) atomvåpen angrep. Diesen avviste dette som å være tull og tøys. Men Russland (bla Lavrov) er av en annen oppfatning. Tipper krigsindustrien vil heie på Diesen. Men er det smart?
    En ting vi bør kunne lære av Henry Kissinger er at man må ta på fullt alvor det en motstander sier som har atomvåpen og avanserte våpen hvis man ønsker å unngå en atomkrig.

    Svar
  • Northern Light.
    13 juli 2023 15:21

    «Den russiske invasjonen av Ukraina var eit krigsbrotsverk [sic], sjølv om den var framprovosert av NATO-ekspansjon og av USA si støtte til «Maidan»- kuppet i 2014 som styrta den demokratisk valde ukrainske presidenten, Viktor Janukovitsj».

    Det var ingen invasjon eller krigsforbrytelse, det var en intervensjon – en inngripen, og lovlig sådan. Etter to angrep fra Kiev-regimet på Donbass regionen, som de klarte å slå tilbake, etter de i 2014 erklærte seg autonome etter det USA-støttede kuppet mot den lovlig valgte regjeringen, fulgte åtte år med en lavintensitetskrig fra Kiev-regimet. Mest med artilleribeskytning mot sivile områder, som drepte 14200 og fikk 1,5 millioner til å flykte før krigen startet, som Hedges selv skriver.

    Det til tross for Kiev-avtalene om fred. Fredsavtaler som var falske, det har Merkel og Hollande innrømmet offentlig. Avtalene skulle bare vinne tid, den tiden det tok for USA/NATO å utruste Kiev-regimets hær til at den ble så slagkraftig at den kunne knuse Donbass-regionens forsvar, og tvinge Russland til å gripe inn, som var Washingtons plan hele tiden.

    Ukraina skulle bli for Russland som Afghanistan ble for Sovjetunionen. En krig som utmattet Russland økonomi, kombinert med en sanksjons-krig som USA påla sine europeiske vasaller. Siste uken før Russland intervenerte, skjøt Kiev-regimet 7000 artillerigranater mot sivile mål i Donbass, og den USA/NATO utrustede hovedstyrken var på vei fra de vestre delene av Ukraina mot Donbass.

    Russland gjorde alt korrekt etter internasjonale protokoller, først ble Luhansk og Donetsk anerkjent som selvstendige regioner av Russland, og en vennskapsavtale som inneholdt en avtale om militær assistanse ble underskrevet. Donbass ba Russland om militær-assistanse – i den rekkefølgen, og Russland grep inn, etter FN-traktat 51, «I samsvar med artikkel 51 i FN-pakten i utøvelsen av retten til selvforsvar».

    Washingtons plan etter at de forsto at de ikke kan vinne sin stedfortrederkrig militært, er å gjøre gjenoppbyggingen av Donbass-regionen så dyr som mulig for Russland, nå russisk territorium etter lovlige folkeavstemninger i Lugansk og Donetsk. Derfor angrep som på Kakhovka-demningen som har forårsaket ødeleggelser i Kherson og fylket for mange milliarder, damanlegget forsyner også Krim med drikkevann. Dette i tillegg til ødeleggelser for mange hundre milliarder i Donbass-regionen.

    Russlands krigføring i Ukraina har hittil vært en forsvarskrig, forsvar av Donbass-regionen. Ødeleggelsen av militære laboratorier ellers i Ukraina, som utvilsomt skulle brukes i en kjemisk krigføring mot Russland er også selvforsvar. En av målene med den spesielle militæroperasjonen var demilitarisering.

    NATO fortsetter med sitt mål om å få Ukraina inn i NATO, som Stoltenberg sa til Zelensky: « Jeg ser frem til å møte deg som alliert i NATO», som kan tvinge Russlands forsvarskrig bli å bli utvidet for å kontrollere hele Ukraina for Russlands sikkerhet. Blir Ukraina medlem i NATO, er en storkrig mellom Russland og NATO uunngåelig.

    Det eneste som kan stoppe det militær-industrielle komplekset i å fremprovosere en storkrig i Europa med Russland, er at den militære innringingen av Kina, med enorm militarisering av hele regionen, blir mer lukrativ for den privateide amerikanske krigs-våpenindustrien. Hvis krigshaukene i Washington ikke kan stoppes, gir de seg ikke før de fremprovoserer en storkrig i Europa utover Ukrainas landegrenser, eller i Øst-Asia.

    Svar
  • «Dei vi liksom kjempar for er like korrupte som dei vi kjempar imot. »

    Og hva frykter vi fra en (annen) okkupant i Norge?
    Hva ville f.eks. Russland som okkupant har gjort mot befolkningen?
    Solgt vannkraften vår til andre land eller avgiftsbelegge med flere tusen prosent, så innbyggerne måtte fryse om vinteren ?
    La overnasjonale organer bestemme lover & regler i Norge?
    Hindre oss i å handle med hvem vi ville?
    Sette opp boligrenta slik at folk ligger våken om natta av frykt for å mister boligene sine?
    Lage en statskanal der mesteparten er propaganda?
    Stoppe meningsytringer, og sensurere i de fleste av mediene?
    Bare tillate en liksom- oppposisjon ved stortingsvalg?
    Bestemme at vi skal bombe andre land som ikke angriper oss, men som kun truer okkupantens økonomiske interesser?
    Annektere områder i Norge der de bygger millitære installasjoner?

    Hva er det vi eventuelt skulle frykte?

    Svar
  • Ønsker Norge( norske innbyggere) dette, eller er det et pålagt ‘ønske’ styrt av USA?
    Akkurat som Stoltenbergs bombing av Libya:

    ‘Nå går de nordiske forsvarssjefene sammen om et felles innspill om å få en fremskutt kommando i Nord-Europa,..
    … .. at Norge ønsker at dette skal ligge i Bodø.
    – Vi ønsker ikke å etablere ny infrastruktur, og vil benytte den eksisterende. Norge har en flott og svært velfungerende base utenfor Bodø, som er Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), …
    … Derfra har FOH overordnet kontroll over militære aktiviteter i Norge og utlandet.’
    nrk.no/nordland/forsvarssjefen-vil-ha-ny-nato-kommando-i-nord-europa-til-bodo-1.16481800

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    14 juli 2023 10:58

    Dersom det du påstår er rett, skulle det ha vore fred i Ukraina i tida 2014-2022. Utanom den norske «forsvarsministeren», veit eg ikkje om nokon som meiner at Ukraina var fredeleg i den perioden.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Janne Haaland Matlary:
«Ingen militær framgang
for Ukraina»

«Jo lenger krigen varer,
desto verre for Ukraina
på alle måter»

Forrige innlegg

Nato-møtet i Vilnius ga Zelensky tomme løfter.

Krigen går i Russlands favør.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.