Av Clive Stafford Smith

Etter å ha kjempet lenge for Abdul og Ahmed Rabbanis løslatelse fra Guantanamo Bay, fløy jeg til Pakistan for å hjelpe dem velkommen hjem.

Min siste liten-tur til Karachi var en 18-timers flytur gjennom fire land. Men det var før jeg møtte klienten min, Ahmed Rabbani, og fikk vite hvordan det hadde gått med ham og broren Abdul på vei tilbake fra Guantanamo Bay. For en halv livsalder siden hadde de begge måtte gjennomgå sin redselsreise på vei til Guantanamo Bay på Cuba. Sist fredag,

etter 20 års internering uten å være siktet for noe,

ble de nå klarert for løslatelse som «ingen trussel mot USA eller deres koalisjonspartnere», og de ble fløyet hjem igjen.

Det illustrerer kløften mellom Guantanamo Bay og den virkelige verden, at slike flyreiser forblir innhyllet i hemmelighold, som om de vil prøve å oppholde flyet som til slutt skulle bringe dem til friheten. Den amerikanske regjeringen ga meg bare noen timers varsel om deres avgang, så jeg ikke kunne komme meg til Pakistan før dem, jeg var fortsatt i Storbritannia.

Men dette betydde at jeg kunne følge reisen deres over Atlanterhavet på en app for flysporing. Det var spennende å se dem fly til friheten, men jeg fryktet at i stedet for å gi dem unnskyldningen som de skulle forlengst ha hatt,

ville USA gi dem et siste spark på flyreisen til friheten.

Dessverre skjedde dette. Ahmed, 53, beskrev senere hvor lite hadde endret seg i behandlingen av ham, til tross for årene som hadde gått. Deres flight var en 21-timers flytur, bare tre timer lengre, men uendelig mye verre enn min. Det var 30 amerikanske soldater i flyet for å håndtere to lenkete fanger.

Nok en gang, fortsatt uskyldige for enhver forbrytelse, ble Ahmed og Abdul, 55, tvunget til å bruke hørselvern og bind for øynene, for at de ikke på en eller annen måte skulle kunne vite hvor de var på veien tilbake til Pakistan. Hvis de ønsket å bruke toalettet, måtte de fortsatt tåle ydmykelsen av å la soldater se på.

Etter den siste ydmykelsen bak seg, landet de i Islamabad ved middagstid 24 februar. I det øyeblikket forandret deres verden seg. Tjenestemannen fra Pakistan Federal Investigation Agency som hilste på dem, viste respekt. Og så kom øyeblikket som Ahmed så lenge hadde ventet på: Der, foran ham, var hans 20 år gamle sønn Jawad. Ahmeds kone hadde vært gravid da han ble bortført 10 september 2002. Far og sønn hadde aldri møtt hverandre før, aldri rørt hverandre. «Waa-llaah!» sa Ahmed, det eldgamle utropet. «Vi har mye å ta igjen,» sa Jawad og klemte faren sin for første gang.

Jeg har ofte møtt Jawad. Jeg er opptatt av å støtte drømmen hans om å bli menneskerettighets-advokat. Han vil aldri nyte et menneskelig øyeblikk igjen som det første møtet med sin sønn. Jeg skulle ønske jeg kunne vært der for dette møtet, men da det skjedde var jeg i ferd med å forlate Storbritannia.

En av tusen kamper vi førte i det cubanske fengselet handlet om åndsverk: ville Ahmed, en talentfull kunstner, få lov til å ta med seg maleriene sine når han forlot sitt cubanske fengsel? Heldigvis, med god hjelp fra FN, hadde vi nylig seiret, og Ahmed ankom med 130 kg av kunsten sin, sammen med sine juridiske papirer og den eneste kompensasjonen han sannsynligvis noen gang vil få fra landet som pinte ham i 20 år: to dusin plastflasker av Ensure, den flytende næringen som USA tvang i Ahmed i de syv årene han sultestreiket, hans fredelige protest mot mishandlingen.

Fra Middle East Eye, publisert 27 februar 2023. Skrevet av Clive Stafford Smith, menneskerettighetsadvokat.
Oversatt utdrag av Northern Light fra en lengre artikkel på engelsk. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Guantanamo: Freed After 20 Years Without Charge. A Beautiful Moment, a New Start.

Kommentar av oversetter:
Interneringsleiren på Guantánamo bay er en amerikansk fangeleir på Guantanamo Bay Naval Station på Cuba. Pr. 9 september 2021 er det 39 internerte fanger. Guantánamobukta har siden 1903 blitt styrt av USA, etter en avtale som gir amerikanerne rett til evigvarende leie av området. Kilde. Wikipedia.
Denne interneringsleiren blir ofte uteglemt når en skal liste opp forbrytelsene USA har gjort og gjør, med påskudd i «kampen mot terror». Det er å snu ting på hodet. Det å fengsle folk og torturere dem i mange år uten at de blir siktet, er av de verste former for terrorisering, det er ugjerningene til en terrorstat.