Homomarsjer, fascister og politisk undertrykkelse

Skrevet av Bjørn Ditlef Nistad

Ukraina er i dag et land der motstandere av presidenten og myndighetene forfølges, der drap på regimekritiske politikere og journalister ikke etterforskes, der opposisjonelle massemedier stenges, der befolkningen i Donbass daglig bombes, der fascister og høyreekstremister får marsjere i gatene, der russisk språk og kultur undertrykkes, og der økonomien mer eller mindre har brutt sammen. På tv diskuterer fremtredende representanter for dagens makthavere hvorvidt Viktor Medvedtsjuk, leder av Opposisjonsplattformen – For livet, som sitter i husarrest etter å ha blitt utsatt for det som fortoner seg som politisk motiverte anklager om forræderi og ulovlig økonomisk virksomhet, kan utveksles med en ukrainsk spion eller sabotør i russisk fangenskap.

______________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
______________________________________________________________________________

Man gnir seg i øynene. Et land befinner seg i borgerkrig og oppløsning, fascister og høyreekstremister får fritt utfolde seg, og elementære rettsstatsprinsipper er satt til side. Under slike forhold kreves det at myndighetene skal arrangere homomarsjer og dermed ytterligere splitte en befolkning som allerede er så splittet at landet de bor i nærmest har brutt sammen. Omtrent det eneste folk i Ukraina er enige om, er at de – i likhet med befolkningen i resten av Øst- og Sentral-Europa – er mot homofile og homomarsjer.

Homomarsjer vil selvfølgelig ikke bidra til å løse krisen i Ukraina eller få befolkningen i det opprørske Donbass til å orientere seg mot Kiev. Tvert imot vil folk i hele Ukraina oppleve slike marsjer som et overgrep, og folk i Donbass vil i enda sterkere grad ønske å bli opptatt i Russland.

Hvorfor kommer da kravet om homomarsjer? En forklaring kan være at det hele springer ut av amerikansk innenrikspolitikk. Biden-administrasjonen kom til makten ved å appellere til diverse minoriteter, inkludert seksuelle minoriteter. Og en del av prisen Biden-administrasjonen i dag må betale, er å innfri minoritetenes krav, inkludert krav om at amerikanske myndigheter må kreve at andre land behandler grupper minoritetene identifiserer seg med, for eksempel homofile, på en god måte.

En annen og mer kynisk forklaring er at det dreier seg om å sminke Ukraina slik at landet fremtrer som liberalt, sivilisert og inkluderende. Amerikanske myndigheter vet utvilsomt at til tross for massemedias og menneskerettighetsorganisasjoners taushet er store deler av befolkningen i mange europeiske land klar over fascismen, høyreekstremismen og den politiske undertrykkelsen i Ukraina, og at det under slike forhold vil være vanskelig å oppnå europeisk støtte til Ukraina. Samtidig har behandlingen av homofile av den liberale eliten i USA og store deler av befolkningen i Vest-Europa fått status som et mål på graden av  politisk kultur og sivilisasjon i et land. Et land der det er homomarsjer, kan ikke være fascistisk.

.

Det liberale Europas feiring av sin egen liberalitet i form av toleranse og velvillighet for seksuelle minoriteter samtidig som øyne og ører lukkes for forhold som angår liv eller død for vanlige mennesker, kan bli direkte grotesk. En slik situasjon hadde vi våren 2014. Den våren vant som kjent drag queen-artisten Conchita Wurst den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, og det liberale Europa var i ekstase. At en mann som erklærte seg som kvinne og brukte kjole samtidig som vedkommende hadde skjegg, kunne vinne Melodi Grand Prix-finalen ble tolket som et bevis på at europeere var opplyste og tolerante, og at europeisk kultur var overlegen i forhold til andre kulturer. Kiev-regimets såkalte anti-terroroperasjon mot den opprørske befolkningen i Donbass, innbefattet bombing av byer og tettsteder, som ble igangsatt samtidig som Melodi Grand Prix-finalen fant sted, fikk ikke en tiendedel så mye oppmerksomhet som Conchita Wursts sangtriumf. For det liberale Europa er det større grunn til å feire at en person med blandet kjønnsidentitet vinner en sangkonkurranse enn å protestere mot at en sivilbefolkning bombes.