Den store krigen
Amerikanske militæroffiserer diskuterer USAs krig mot Kina. Det handler om timing: «kanskje så tidlig som 2026 eller 2024.»
Mens den tyske fregatten Bayern forbereder seg til å ta turen til Asia-Stillehavet, intensiverer høytstående amerikanske militærmyndigheter diskusjonen om typen og tiden for en mulig storstilt krig mot Kina.
Pensjonert admiral James Stavridis, tidligere NATOs øverste allierte kommandør i Europa og forfatter av en nylig publisert roman om en slik krig, antok inntil nylig at slaget kunne begynne i det kommende tiåret og muligens kunne utløses av en konflikt over Taiwan eller øyer i Sør og Øst-Kina hav.
Imidlertid skifter den militære maktbalansen mellom USA og Kina raskt til fordel for Folkerepublikken, som i noen områder allerede har tatt igjen USA, for eksempel i antall krigsskip eller i cyberkrigføring, bemerker Stavridis. Han advarer om at «kampen» mellom Washington og Beijing «kan komme mye raskere. Amerikanske allierte spiller en sentral rolle, og USA involverer dem bevisst i» mer aggressive «operasjoner, for eksempel i Sør-Kinahavet. Tyskland er blant de allierte han nevnte.
En erfaren strateg
I sin nåværende offentlige opptreden advarer James G. Stavridis eksplisitt om en stor krig mellom Forente Stater og Kina. Stavridis, en høyt dekorert pensjonert admiral, har kommandert amerikanske krigsskip også i Middelhavet og Persiabukta. Fra 2002 til 2004 ledet Stavridis Enterprise Carrier Strike Group, som på den tiden gjennomførte kampoperasjoner i krigen mot Irak.
Fra sommeren 2009 til mai 2013 tjente han som sjef for den amerikansk-europeiske NATO-kommandoen og som øverste allierte sjef for Europa (SACEUR). De påfølgende fem årene fungerte han som dekan for Fletcher School of Law and Diplomacy ved det prestisjetunge Tufts University i nærheten av Boston (i den amerikanske delstaten Massachusetts). Stavridis, som liker å understreke at han tilbrakte en betydelig del av sin amerikanske marinekarriere i det asiatiske Stillehavet, har også blitt kjent som forfatter av en rekke bøker om militærstrategi. I sin siste bok, i form av en roman, utforsker han en mulig amerikansk-kinesisk krig.
Den militære maktbalansen
I de siste intervjuene og artiklene har Stavridis gjentatte ganger lagt vekt på to faktorer som er sentrale i denne sammenhengen: Utviklingen av den militære maktbalansen mellom USA og Kina, samt viktigheten av amerikanske alliansesystemer. I følge Stavridis er folkerepublikken raskt i ferd med å ta igjen og har i noen områder allerede overgått USA. Den kinesiske marinen har for eksempel allerede flere krigsskip (rundt 350) enn den amerikanske marinen (rundt 300) og «pumper ut nye krigsskip på en ukentlig basis.»
Selvfølgelig må man ta hensyn til at amerikanske skip er tonn for tonn større, utstyrt med bedre offensive og defensive systemer, og bemannet av langt mer erfarne mannskaper, bemerker den amerikanske admiralen. [1] Kina gjør også raske fremskritt med å forberede seg på cyber- og romkrigføring.
Selvfølgelig, i en potensiell konflikt i nærheten av Taiwan, i det sørlige og østlige kinesiske hav, har Kina en stor fordel geografisk, fordi de amerikanske væpnede styrkene må operere langt borte fra hjemlandet, medgir den amerikanske admiralen. I tillegg har Beijing med sine baser på øyer i Sør-Kinahavet skapt «usenkbare hangarskip», noe som balanserer de amerikanske basene i Japan, Sør-Korea og Guam. [2]
Betydningen av allianser
Stavridis legger stor vekt på amerikanske alliansesystemer. I tilfelle en krig mot Kina, vil Japan, Sør-Korea og Australia utgjøre kjernen, hevder den pensjonerte admiralen, også fordi de er vert for amerikanske militærbaser og presenterer en mulighet for retrett for de amerikanske væpnede styrkene. Dessuten har USA formelle traktatallianser med New Zealand, Filippinene og Thailand, og de kan også stole på «veldig sterke partnerskap med Singapore, Vietnam og Malaysia.» Forholdet til India blir også sterkere.
Hvor mye USA kan stole på slike partnere er et stadig mer aktuelt spørsmål, men Washington jobber med det. For Stavridis er Quad (Quadrilateral Security Alliance) med USA, Japan og Australia så vel som India, av stor betydning. [3] Allierte i Europa kan legges til, «hvis mariner er i stand til global utplassering til Stillehavet». Spesielt Storbritannia, Frankrike og Tyskland, har i det minste uttrykt vilje til å delta i patruljer med «navigasjonsfrihet» i Sør-Kinahavet. [4] Kina har ingen tilsvarende strukturer for å konkurrere med de amerikanske globale alliansesystemene.
Når krigen begynner
Spesielt en konflikt over Taiwan så vel som en over forskjellige øyer i Sør- og Østkinahavet kan utløse en militær opptrapping, ifølge Stavridis. Den pensjonerte admiralen utelukker en landkrig i Øst-Asia, men i en sjøluftkamp gir han et lite overtak til de amerikanske styrkene: «Vår teknologi, nettverk av allierte og baser i regionen,» men også høyteknologiske våpensystemer, som alle slags droner og romfunksjoner – «fortsatt» – overmatcher Kina. [5] Men Beijing vinner «raskt, og på slutten av tiåret – ikke før – vil de være i stand til å virkelig utfordre USA i Sør-Kinahavet.»
Stavridis, som kalte romanen sin «2034» etter året hvor en USA-Kina-krig til slutt kunne starte, legger i mellomtiden til: «Vi har kanskje ikke før 2034 å forberede seg på denne kampen – det kan komme mye før.» [6] «Veldig god bok, men feil dato,» er en av de hyppigste reaksjonene han får på romanen sin. «Dette er ikke omkring 2034, men heller 2024 eller 2026,» ifølge høytstående militære tjenestemenn. [7]
Maritim koalisjon mot Kina
Biden-administrasjonen intensiverer forberedelsene til en mulig krig mot Kina på alle nivåer – og strever for å bli økonomisk og teknologisk uavhengig av Folkerepublikken – men også med militære tiltak. Forsvarsminister Lloyd Austin kunngjorde forrige uke at anbefalingene som ble utviklet av «China Task Force» han utnevnte i februar, ville bli implementert så snart som mulig. De holdes hemmelige, men er ifølge Austin rettet mot å orientere USAs væpnede styrker mot en maktkamp med Kina og å «effektivisere og styrke» samarbeidet med amerikanske allierte. [8]
I denne sammenhengen, ifølge Stavridis, vil den amerikanske marinen gjennomføre mer aggressive patruljer i hele vannet utenfor Kina, «men også» gradvis inkludere andre allierte krigsskip i denne aggressive «friheten til navigasjons-patruljer». Dette «internasjonaliserer tilbakeslaget mot kinesiske krav om suverenitet over Sør-Kinahavet.» [9] Til slutt er målet å «opprette en global maritim koalisjon for å møte det kinesiske folkefrigjøringshærens svært dyktige styrker» – på terskelen til en mulig stor krig.
Oversatt av Askeladden
Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst
Forsidebilde: Toby Yang
Kilder:https://www.german-foreign-policy.com/en/news/detail/8633/
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 496 ganger.
2 kommentarer. Leave new
Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, ser ethvert problem ut som en spiker.
(sitat fra 4 stjerners general og en gang presidentkandidat Wesley Clark)
Hvis ikke Kina snart legger seg på rygg og «overgir» seg til klanen som vil være verdens eneste «hersker» blir det krig. Dette handler ikke om «demokrati» og «folkerett», det handler om NWO. Både Kina og Russland gjør nå USrael rangen stridig om å være verdens ledene nasjon, og slikt kan man ikke finne seg i, da dreper man heller noen millioner i en (meningsløs) krig. Kina og Russland har inngått avtaler, både økonomisk og militært, men Usrael «håper» vel at at de skal få «ødelegge» Kina uten russisk innblanding, og deretter ta seg an Russland. Kan bli en «artig» opplevelse når det eksploderer i «trynet» på dem. Håpet vårt er at «utenlandske agenter» tar ut de som tilhører «makten bak makten», slik at galskapen endelig kan stanses nå etter ca. 2000 års forsøk. Hver eneste jævla krig, hver «farge»-revolusjon, hvert eneste folkemord, og igangsatte «folke-forflytninger» skyldes denne «klanens» jakt på verdier og makt. På tide at karma treffer dem som en svingdør ute av kontroll. De benytter seg av «Black Ops» i svært mange situasjoner, la dem bli utsatt for det samme, slik at verden endelig kan begynne å puste fritt, slik de gjorde før «vår» tidsregning begynte med at Hyksos-klanen flyktet fra Egypt, og senere «konverterte» Khazarer fra de tyrkiske stepper til sin galskap.