Biden administrasjonen har oppfordret EU landene til å fryse sine handelsforbindelser med Kina. Men oppfordringen ser ikke ut til å ha fått gehør i de europeiske landene.

Daniel Ducrocq  

I et intervju med Financial Times har den nederlandske økonomiministeren Micky Adriaansens gjort det klart at landets regjering ikke har tenkt å følge de amerikanske styringslinjene. Hun omtaler handelsforbindelsene mellom Nederland og Kina som »svært positive», og føyer til at »Som regel i Nederland har vi alltid vært positivt innstilt for å ha et godt forhold til Kina. Vi handler mye med Kina. Mange nederlandske bedrifter har etablert seg der.»

Adriaansen understreker at Nederland og EU bør være påpasselige med utveksling av sensitiv teknologi med Kina, men at »EU må ha sin egen strategi.» Signalet fra den nederlandske økonomiministeren er ikke til å misforstå. Det er ikke opp til Washington å diktere landets utenriks- og økonomiske politikk, skriver Histoire et Société, 02.12.22

Også Tyskland ønsker åpenbart å opprettholde og utvikle handelsforbindelser med Kina. 25% av Hamburgs havneanlegg (det nest største i Europa) ble nylig solgt til et kinesisk statsselskap. Den tyske kansleren Olaf Scholz foretok et lynebesøk i Beijing 4 november, sammen med et dusin næringslivsledere (Volkswagen, BMW, Siemens, BASF, Deutsche Bank, osv). Tap av det kinesiske markedet i tillegg til tap av russisk fossilenergi, ville vært katastrofalt for tysk økonomi. 

Innblanding i handelsforbindelser med Kina er ikke den eneste sprekk i forholdet mellom USA og EU. Også den amerikanske Inflation Reduction Act som vil tre i kraft i begynnelsen av 2023 ansees i en rekke europeiske land som et proteksjonistisk trekk som (under påskudd av »det grønne skifte») vil gi amerikanske selskaper store fordeler. Under sitt besøk i USA i begynnelsen av desember, omtalte Macron Inflation Reduction Act som »super agressiv» ovenfor europeiske selskaper.

Reaksjoner mot USAs innblanding i handelsforbindelser med Kina og amerikanske proteksjonistiske tiltak skaper på ingen måte en felles europeisk front. Interessemotsetninger mellom EU landene generelt, og mellom Frankrike og Tyskland spesielt, blir mer og mer synlige. Da den kinesiske presidenten var på offentlig besøk i Paris i 2019, inviterte Macron Angela Merkel til å delta på samtaler. Til gjengjeld var Scholz besøk i Kina i år et rent tysk soloutspill. Felles tyske-franske planer innen forsvarsindustri er nå lagt på is, blant annet utvikling av nye panservogner, nye helikoptre og et sofistikert jagerfly. Også i spørsmål om utvidelse av den europeiske unionen, er ikke Tyskland og Frankrike samstemte. I Berlin ønsker man en rask innlemmelse av flere balkanske stater i EU, mens i Paris ønsker man en gradvis innlemmelse i flere trinn.

Kilde: Ruptures november 2022. L’édition de novembre est parue – Ruptures (ruptures-presse.fr)

I dag er det kun krigen i Ukraina som tilsynelatende samler de europeiske landene og USA. Men bak den offisielle politiske enigheten, ulmer økonomiske motsetninger. Mellom april og september 2022 har amerikanske olje- og gasselskap hatt en rekordinntjening på 200 milliarder dollar, blant annet takket være eksporten av flytende gass til Europa. Hvor lenge vil EU-landene se sine økonomiske interesser svekket, mens USA tjener på krigen?

Forsidebilde: Thomas Kinto