POSTED IN skolepolitikk, Virkelighetsforståelse

Ukrainas regjering forsterker motsetningene i landet.

Foreslår ny språklov som svekker minoritetsspråk.

0
Print Friendly, PDF & Email

Ukrainsk lovforslag fratar russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter

Av Bjørn Ditlef Nistad

Nylig fremla Vladimir Zelenskij et forslag til lov om rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter i Ukraina. I et land som som er så sterkt splittet etnisk, språklig og kulturelt som Ukraina, høres dette positivt ut. Hensikten med lovforslaget er imidlertid å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter statusen som nasjonal minoritet med språklige og kulturelle rettigheter.

Foruten å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med Vladimir Zelenskijs lovforslag å sette tatarer og russere opp mot hverandre på Krim ved å appellere til tatarisk nasjonalisme. 

I lovforslaget defineres urfolk eller nasjonal minoritet på følgende måte: ”en autokton [opprinnelig, ikke-innvandret] etnisk gruppe som har blitt dannet på Ukrainas territorium, som er bærer av et eget språk og en egen kultur, som har tradisjonelle, sosiale, kulturelle eller representative organer, som betrakter seg selv som en opprinnelig befolkning i Ukraina, som utgjør et etnisk mindretall innenfor Ukrainas befolkning, og som ikke har sin egen statsdannelse utenfor landets grenser.”

Grupper som ut fra denne definisjonen har status som urfolk eller nasjonal minoritet, skal ifølge lovforslaget ha rett til å utvikle sine språklige, kulturelle og religiøse tradisjoner, og myndighetene skal ha plikt til å hjelpe dem med dette.

___________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
___________________________________________________________________________

Problemet er hvordan lovforslaget definerer urfolk eller nasjonal minoritet. Kravet om at en gruppe må ha oppstått på det som i dag er ukrainsk territorium, og ha levd der nær sagt siden tidenes morgen for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar folkegrupper som har innvandret langt tilbake i historien, statusen som nasjonal minoritet. Dette gjelder for eksempel russere, tyskere, grekere og andre folkegrupper Katarina den store på slutten av 1700-tallet inviterte til å bosette seg i det som i dag er Sør-Ukraina.

Er det bulgarere og bysantinere (grekere) som ut fra ukrainske myndigheters kriterier burde ha status som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim og i Sør-Ukraina?

Og kravet om en folkegruppe ikke må ha sin egen statsdannelse utenfor Ukrainas grenser for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar russere, polakker, ungarere, rumenere, hviterussere og andre folkegruper denne statusen siden det jo finnes en russisk, polsk og så videre stat utenfor Ukrainas grenser.

Det som kunne virke som et lovforslag for å beskytte minoriteter, viser seg å være et forslag om å frata over 99 prosent av minoritetsbefolkningen statusen som minoritet.

De 17,3 prosent av befolkningen som i folketellingen i 2001 oppgav å være etniske russere – for ikke å snakke om de 30–40 prosent av befolkningen som regner seg som russiskspråklige – har ikke krav på minoritetsstatus med rett til å utvikle sitt språk og sin kultur. Og det har heller ikke de 0,8 prosent rumenere/moldovere, de 0,4 prosent bulgarere, de 0,3 prosent ungarere eller de 0,3 prosent polakker. Bortsett fra 0,5 prosent krimtatarer – som i dag er irrelevant siden krimtatarene siden 2014 er russiske statsborgere – er de eneste som ifølge lovforslaget vil kunne påberope seg status som nasjonal minoritet, noen små folkegrupper – til sammen 1–2 promille av befolkningen – som ikke har noen stat de kan knyttes til utenfor Ukrainas grenser.

På Krim – som Kiev-regimet insisterer på at tilhører Ukraina – skal krimtatarer, karaimer og krimtsjaker ifølge lovforslaget ha status som urfolk eller nasjonal minoritet.

Ut fra lovforslagets egne kriterier kan denne tildelingen av statusen som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim diskuteres. Grekere og andre folkegrupper som kan påberope seg en tilknytning til Krim så langt tilbake som vi har historiske kilder, har ikke fått status som urfolk eller nasjonal minoritet. Og hvor rimelig er det å gi krimtatarene status som urfolk eller nasjonal minoritet når tatarer i Russland har sin egen republikk, Tatarstan, der tatarisk språk og kultur har en privilegert status?

Men dette – og det forhold at de etter halvøyas gjenforening med Russland i 2014 selvsagt ikke har noe å si på Krim – betyr knapt noe for ukrainske myndigheter. I tillegg til å frata russere, ungarere, polakker og andre grupper dagens makthavere frykter og ønsker å assimilere, språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med lovforslaget – som ble fremlagt 18. mai i år, altså på årsdagen for Stalin-Sovjets deportering av krimtatarene 18. mai 1944 – å favorisere krimtatarene – som Kiev-regimet håper å kunne sette opp mot det russiske befolkningsflertallet på Krim.

Det betenkelige – for å si det forsiktig – er at ukrainske myndigheter kan presentere denne type lovforslag uten at FN, EU eller Europarådet, som i andre sammenhenger er svært på vakt mot diskriminering av minoriteter, protesterer.

Ukrainske myndigheter kan like eller mislike det, men det var faktisk Iosif Stalin, folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål i Sovjetunionen på 1920-tallet, som formulerte prinsippene for den nasjonalitets- og minoritetspolitikken de selv praktiserer.

Skulle Kiev-regimets lovforslag overføres på sveitsiske forhold, ville det være det samme som om det tyskspråklige befolkningsflertallet nektet fransktalende og italiensktalende sveitsere språklige og kulturelle rettigheter siden det finnes en fransk og italiensk stat der de kan utfolde seg språklig og kulturelt, og bare gav den retoromanske minoriteten (ca 0,5 prosent av totalbefolkningen) språklige og kulturelle rettigheter. Overført til norske forhold ville det være som om norske myndigheter nektet samene språklige og kulturelle rettigheter siden de har slike rettigheter i Sverige, Finland og Russland. Dette er selvfølgelig totalt utenkelig og ville ha utløst de skarpeste reaksjoner, kanskje til og med en militær intervensjon. Men det som ville vært utenkelig i resten av Europa, er mulig i Ukraina – og i de baltiske statene der hundretusener av etniske russere har status som ikke-borgere og undertrykkes språklig og kulturelt.

Det er også grunn til å merke seg at dagens ukrainske makthavere som ellers er særdeles kritiske til den sovjetiske fortiden, i sitt forslag til lov om urfolk og nasjonale minoriteter faktisk kopierer sovjetisk nasjonalitetspolitikk. I Sovjetunionen hadde ukrainere, georgiere, kasakher og andre folkegrupper språklige og kulturelle rettigheter i sine respektive republikker, men ingen slike rettigheter som minoriteter i andre republikker. Og etter 1991 ble denne politikken videreført ved at sovjetrepublikkene som var blitt forvandlet til selvstendige stater – bortsett fra Russland som forble et slags mini-Sovjet med nasjonale republikker og områder – gav sin titulærbefolkning en privilegert stilling, eventuelt kombinert med visse minoritetsrettigheter. Budskapet til misfornøyde minoriteter var at de kunne emigrere til Russland, Ukraina eller en annen stat der de selv var titulærbefolkning og kunne utfolde seg språklig og kulturelt.

Forsidebilde: Ben Mullins

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Eksisterer fortsatt i det skjulte:

Hemmelige og udemokratiske Nato- nettverk.

Forrige innlegg

Krigen mot Gaza var planlagt.

Biden orienterte Kongressen før krigen at USA ville lever våpen til Israel.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.