POSTED IN Krig-fred, Ukraina

Uavgjort i Ukraina?

Eller tømmer landet resten av kreftene i et desperat motangrep?

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Ukraina: Stillstand i en utmattelseskrig?

Av M. K. Bhadrakumar.

Den russiske presidenten Vladimir Putin reiste mandag til landets «nye territorier» Lugansk og Kherson/Zaporozhye-regionene for å vurdere den militære situasjonen. 

Nedtellingen har begynt for det ukrainske «motangrepet». Ankomsten til Patriot-missilsystemet i Ukraina vitner om omfanget av mobilisering for å påføre Russland store tap. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg avla et overraskelsesbesøk i Kiev 20. april, hans første siden krigen startet. 

De lekkede Pentagon-dokumentene er skeptiske til suksessen til den ukrainske motoffensiven, men Moskva gjør sine egne vurderinger. For det første kommer ikke neocons* i USA til å trekke ut stikkontakten til Zelensky-regimet, siden det betyr å åpne en Pandoras krukke når president Biden er i ferd med å kunngjøre sitt kandidatur for en ny periode som president og ikke kan akseptere at Ukraina taper krigen. 

I virkeligheten er Ukraina i i ferd med å blø ihjel. Det ligger i utmattelseskrigers natur at på et tidspunkt bryter den svakere siden sammen og deretter kommer slutten veldig fort. Det var dette som skjedde i Syria. Da det 5 år lange slaget ved Aleppo ble vunnet i desember 2016, feide regjeringsstyrkene gjennom landet i en rekke militære seire som betydde teppefall for motstanderne.

Utmattelseskrigen i Ukraina kan se ut til å ha «stagnert», men det avgjørende vil være hvilken side som påføres de største ofrene. Det er ingen tvil om at den massive militære, etterretningsmessige, økonomiske og økonomiske bistanden fra Vesten til tross, har russiske styrker kvernet i stykker den ukrainske siden langs kontaktlinjen.

Den russiske ambassadøren i Storbritannia sa nylig at forholdet mellom tap i utmattelseskrigen er omtrent syv ukrainske soldater til hver russisk soldat.  For å sette ting i perspektiv, anslår vestlige medier at rundt 35.000 ukrainske soldater vil være involvert i den kommende motoffensiven langs den 950 km lange frontlinjen mens Putin har sagt at de russiske reservestyrkene langs frontlinjen er 160.000 soldater!     

Det ukrainske luftvernsystemet er i en kritisk tilstand. Russere har en overvekt av artilleri, og russere har sterkt befestet frontlinjen de siste 5-6 månedene i flere lag med forsvar som miner, jordvoller og pullerter (fysiske hindre, o.a.) for å hindre fremrykkende stridsvogner, etc. 

Russlands festningslinje

Dette er et desperat spill for Ukraina, som har mistet en stor andel av sine mest erfarne soldater (anslagsvis 120.000 drepte), for å kjempe mot russerne som har luftoverlegenhet og missiloverlegenhet, luftvernoverlegenhet og artillerioverlegenhet, og mannskapsoverlegenhet av trente styrker, fremfor alt.   

Områdene som Putin valgte å besøke – Kherson / Zaporozhya og Lugansk – er der den ukrainske motoffensiven er mest sannsynlig. Putin fikk rapporter fra kommandantene om den militære situasjonen, og de vil selvfølgelig helt sikkert være grunnlag for hans beslutninger om russiske motstrategier, både defensive og offensive. 

Til tross for Pentagon-lekkasjene og den påfølgende uorden og forvirringen i Washington og europeiske hovedsteder (og Kiev), vil det ukrainske motangrepet fortsette for å få tilbake i det minste noe av det tapte territoriet. Dette er et desperat terningkast. 

Imidlertid råder fortsatt vrangforestillinger i Washington. Dette fremgår av en nylig artikkel i Foreign Affairs, forfattet av to veteraner fra det amerikanske etablissementet, tidligere utenriksdepartementets tjenestemann Richard Haass og Charles Kupchan, seniorstipendiat ved Council on Foreign Relations. Artikkelen har tittelen The West Needs a New Strategy in Ukraine: A Plan for Getting From the Battlefield to the Negotiating Table

Artikkelen holder seg i stor grad til mytene som ble skapt av neocons – at Russlands spesielle militære operasjoner mislyktes og krigen har «vist seg langt bedre for Ukraina enn de fleste forutså» – men har sporadiske glimt av realisme. Den bygger på refrenget som for tiden er på moten i Washington om at «det mest sannsynlige utfallet av konflikten ikke er en fullstendig ukrainsk seier, men en blodig stillstand.» 

Haas og Kupchan skrev at «Når Ukrainas forventede offensiv er over, kan Kiev også forsone seg med tanken om et forhandlet oppgjør, etter å ha ytt sitt beste på slagmarken og møtt økende belastninger både på eget militært personell og hjelp fra utlandet.” 

Forfatterne noterer seg en passe at Russlands lederskap også har muligheter og beregninger, siden vestlige sanksjoner ikke har klart å lamme russisk økonomi, den folkelige støtten til krigen er fortsatt høy (over 70%) og Moskva føler at tiden er på deres side. De ser at utholdenheten til Ukraina og dets vestlige støttespillere og vil avta, og Russland bør være i stand til å utvide sine territorielle gevinster betydelig.

I utgangspunktet kommer Haas og Kupchan fra en annen planet. De kan ikke forstå at Russland aldri vil akseptere et scenario der konflikten ender med en våpenhvile, mens NATO vil fortsette å styrke Ukrainas militære kapasiteter og jevnt og trutt vil integrere Kiev i alliansen

Hvorfor skulle Russland ønske å spille enda et spill med musikalske stoler mens Vesten formaliserer Ukrainas NATO-medlemskap – det vil si akseptere en reprise av det groteske interregnumet mellom Minsk-avtalene fra 2015 og Russlands «spesielle militære operasjon»? 

Putins besøk til de nye territoriene på dette avgjørende tidspunktet da utmattelseskrigen er på et vippepunkt formidler et kraftig signal om at Russland også har en offensiv plan, og at det ikke er opp til Biden å blåse i fløyta og avbryte stedfortrederkrigen. Enten det nå måtte skyldes utmattelse eller presserende anliggender i Asia-Stillehavet eller på grunn av sprekker i den vestlige enheten eller noe annet. 

På samme måte er det usannsynlig at Russland noen gang kan forsone seg med Zelensky-regimet, som Moskva ser på som en marionett for Biden-administrasjonen. Men hvordan skal Biden kunne dumpe Zelensky mens skjelettene rasler i Biden-familiens skap? 

Det viktigste er at den russiske opinionen forventer at Putin innfrir det løftet han ga da han beordret de spesielle militære operasjonene. Alt mindre enn det ville bety at titusenvis av russiske liv er gått tapt forgjeves. 

Det ligger ikke i Putins politiske personlighet å ignorere den russiske opinionen – eller overse den sårede nasjonale psyken når man ser bilder fra tvangsutkastelse av hundrevis av munker av Pechersk Lavra, det ortodokse huleklosterkomplekset fra 1000-tallet i hjertet av Kiev, stemplet som russiske femtekolonnister. Det var et kalkulert politisk grep av Zelensky med stilltiende vestlig oppmuntring. (her og her)

Det neocons i USA ennå ikke har skjønt er at de ikke klarte å underlegge seg Russland til tross for alle ydmykelsene som ble utøst over landets nasjonale ære, stolte historie og misunnelsesverdig rike kultur. Hvorfor skulle Russland normalisere forholdet til stater som tilegner seg deres suverene rikdom og innførte slike drakoniske sanksjoner for å få Russland til å forblø og svekke landets økonomi?

USAs finansminister Janet Yellen har innrømmet på CNN at sanksjoner til slutt kan risikere hegemoni av den amerikanske dollaren. Men uttalelsene hennes går ikke langt nok. 

I mellomtiden har det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina styrket seg, og signalet denne uken er Moskvas vilje til å koordinere med Beijing for å møte militære utfordringer i Fjernøsten.  (Se bloggen min Kina og Russland samler seg mot felles fiende.

Russland er langt fra isolert og nyter strategisk dybde i det internasjonale samfunnet. På den andre siden, gjennom den siste ettårsperioden, har den strategiske nedgangen til Vesten og USAs avtagende globale innflytelse blitt en ubønnhørlig historisk prosess. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

Ukraine: Stalemate in an attritional war?


*)

Neocons: Nykonservatisme (engelsk: Neoconservatism) er en retning innen amerikansk konservatisme. Retningen oppstod i USA i 1960-årene, men har også fått innflytelse blant konservative i andre deler av verden, skjønt fenomenet ikke lar seg overføre direkte til eksempelvis europeiske forhold. Nykonservatismen kombinerer elementer av tradisjonell konservatisme med individualisme og en sterk tro på markedsliberalisme.[1] Nykonservatismen har sine røtter i grupper av tidligere liberale som var kritiske til venstredreiningen i Det demokratiske parti. Nykonservatismen fikk betydelig innflytelse i Det republikanske parti, og var betegnende for mye av idégrunnlaget til presidentene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush. Leo Strauss blir ofte beskrevet som de nykonservatives åndelige far eller gudfar.[2] Dagens nykonservative forbindes ofte med tankesmier som American Enterprise Institute (AEI) og Project for the New American Century (PNAC).

Innlegget er hentet fra Steigan.no

Forsidebilde: iStock

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Mer våpen til Ukraina er det eneste moralske, mener Stoltenberg; han er selvutnevnt moralens vokter. Vi har sett eksempel på hans moral i andre fargerevolusjoner.
    Og som om det ikke var ille nok: over 900 ukrainske husstander rammes av flom; vått, grått og kaldt, og lite mat og drikkevann. Med mindre hjelpemannskaper bringer forsyninger til sivilister. Sikkert et helt grusomt gjørmebad for kanonføde-soldatene.
    ukrinform.net

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    22 april 2023 18:45

    Boye Ullmann meiner nei til våpensending vil skada Raudt. Ja, om so var: Er det eit argument?

    Omvendt: Send våpen avdi det gagnar partiet Raudt?

    Like dårleg grunngjeving som Terje Kolbotn, som gjekk frå nei til ja etter å ha snakka med nokre (vest-?)ukrainarar i Oslo. Hadde han møtt folk frå Krim eller Donbass, hadde han kanskje halde fast på våpen-nei? Takk til Lars Birkelund som gjorde meg merksam på dette.

    Svar
  • Mulig at man i USA har lyttet til budskapet fra Henry Kissinger om at USA bør innstille seg på at Russland overtar de aller mest østlige delene av Ukraina inkl Krim i bytte mot stans i krigshandlingene før Ukraina taper krigen. Det vil skape problemer for USA om Ukraina skulle tape krigen (og evt kollapse). Det er viktig for USA at andres lands tillit til USA (og spesielt allierte lands tillit til USA) opprettholdes for å unngå at feks NATO bryter sammen. Da er det bedre å fremstille det som om resultatet av krigen ble uavgjort.
    Kan det tenkes at NATO-landene i all hemmelighet vil sette inn egne soldater i Ukraina i sluttspillet for å få til et slikt uavgjort resultat eller evt seier?

    Det spørs om de vestlige landene vil satse på å bygge opp Ukraina etter krigen. USA og vestlige land kan heller prioritere konflikten/krigen mot Kina. Ukraina kan bli liggende igjen som en ubeboelig ruinhaug.
    Kanskje USA planlegger å åpne en ny front i krigen mot Russland på Balkan, i Kaukasus, Midt-Østen eller Sentral-Asia. Da kan krigen i Ukraina også gjenoppstå som en del av en enda større krig (verdenskrig).

    Hva har USA i så fall oppnådd med krigen i Ukraina? USA har tross alt i en viss grad svekket Russland og vel også indirekte Kina (og krigen har selvfølgelig svekket USA og spesielt U ganske mye). Kanskje håper USA på opprør og statskupp i Russland. USA har klart å svekke sin konkurrent EU og har klart å stoppe det økonomiske samarbeidet mellom EU og Russland (gassrørledningen er jo sprengt og Russland stoler ikke lenger på EU og satser isteden østover). Russland vil få utgifter med å bygge opp Donbas og Øst-Ukraina (og med å kontrollere dette området og grensen). Og EU kan bli påført utgifter med å bygge opp deler av Vest-Ukraina og må holde nazi-militser og flyktninger fra Ukraina under kontroll.

    Man kan lure på hva som vil skje i Ukraina hvis Trump skulle vinne valget i USA eller hvis det skulle oppstå borgerkrig i USA. Og hva vil skje hvis Frankrike går ut av NATO?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Ris, basismat for 3,5 milliarder mennesker hver dag

Globalister vil dramatisk redusere produksjonen av ris

Forrige innlegg

Larry Johnson:

Har spyttslikkeri ført han til den militære toppen i USAs væpnete styrker?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.