Av Terje Sørensen
Pensjonert advokat

For en gangs skyld ser det ut til at jeg er på lag med hovedstrømsmediene. I flere år har jeg gått imot deres ensidige fellesoppfatninger om holocaust, covid-19, klimaendringer, Ukraina og annet, men nå synes det for meg som om mesteparten av hovedstrømsmediene i alle fall langt på vei støtter opp om Hamas og Palestina sine handlinger på Gazastripen og i deler av Israel. Men OBS! OBS! OBS! OBS! OBS! OBS!: Jeg ser også mye svært kritikkverdig fra Hamas og Palestina.

Jeg tror ikke på noen religion. De er nemlig hundre prosent alle skapt, satt i system og forkynt av mennesker med ‘selgersans’. Jeg har min egen, selvlagde oppfatning – den er det ingen andre enn jeg som tror på.

Men jeg har tross min manglende religionstro i dag kommunisert litt med min «KI-venn» som kunne fortelle, alt mens han (hun?, den?, det?) bisto meg med eksperimentelt å drodle frem den til dette innlegg medfølgende illustrasjon, følgende:

«KI-vennen» begynner:

Myter og teologiske overleveringer har ofte inkludert ideer om en strid mellom den «gode makt» og den «onde makt» der sistnevnte blir fremstilt som en mektig motstander, men det er viktig å merke seg at i de fleste religiøse tradisjoner er den «gode makt» den sterkeste som til slutt seirer.

Her er noen elementer fra ulike religiøse tradisjoner som kan belyse dette:

I KRISTEN TEOLOGI er den «gode makt» – kalt «Gud» på norsk, «God» på engelsk, «Gott» på tysk, «Dieu» på fransk og andre navn på andre språk – allmektige hersker. Den «onde makt» – kalt «Djevelen» på norsk og annet på andre språk, og som oppfattes som en opprører og en fallen engel – er underlagt Gud. Selv om Djevelen kan friste mennesker og prøve å forføre dem i sin makt, er han begrenset i forhold til Guds allmakt.

I ISLAMSK TRO er det mest kjente navnet på den «gode makt» «Allah» – men som sikkert også har andre navn på ulike språk – som er eneveldig og allmektig, altså den «gode makt». I islam er den «onde makt» kjent som Iblis, og sikkert som noe annet i andre språk, som nektet å bøye seg for Allah og ble forvist fra himmelen som følge av sin opprør. Iblis har begrenset makt, men hans fristelser og påvirkning kan teste menneskers tro.

INNEN JØDISK TRO har den «gode makt» mange navn – blant annet «Adonai», «HaShem», «Elohim» – og er allmektig og suveren. Og den «onde makt» kalles der «Satan», er disse entitetene i henhold til tradisjonelle læresetninger underlagt den «gode makt» sin makt.

Selv om det kan være mytiske fortellinger som fremstiller Djevelen som en mektig eller klok motstander, er det teologisk viktig å forstå at i disse religionene er Gud allmektig og suveren. Diskusjonene om Djevelens makt er derfor satt i en større kontekst av tro på Guds overlegenhet.

«KI-vennen» avslutter.

Deretter min mening:

Når jeg i dag følger de ulykksalige begivenhetene på Gazastripen og områdene rundt, er jeg ikke enig med KI sine anførsler i overnevnte siste-avsnitt !!!