POSTED IN EU, Olje-Energi, USA

Trump sier oljen flommer.

Likevel presser han Europa til å tømme diesel-lagrene.

8 kommentarer

Hvis oljen fosser gjennom Hormuzstredet, hvorfor plyndrer Trump Europas dieseltanker?

Trump skryter av rekordstore oljemengder gjennom Hormuzstredet, samtidig som han presser Europa til å tømme beredskapslagrene av diesel. Europas drivstoffreserver skal brukes til å holde amerikanske priser nede før mellomvalget.

Av Larry C. Johnson

X-CIA-analytiker

Donald Trump vil gjerne at du skal vite at Hormuzstredet er i strålende stand. Kanskje bedre enn noen gang i historien. Den 27. september fortalte han journalister at «i går kveld tok vi en rekordstor mengde olje ut gjennom Hormuzstredet, mer enn vi tok ut før krigen». Tre dager senere var han tilbake med et enda større tall: «Vi har tatt mer olje ut gjennom Hormuzstredet de siste par dagene enn på noe annet tidspunkt i historien.» Slik han fremstiller det, strømmer oljen ut av Persiabukta i mengder som ville fått sjahene (Persias tidligere monarker) til å rødme.

Her er derfor et spørsmål til Det hvite hus: Hvis oljen strømmer som aldri før, hvorfor brukte USAs president denne uken til å true USAs nærmeste allierte med en dieselembargo dersom de ikke tømte beredskapstankene sine?

Dette er ingen retorisk overdrivelse. Det var det som skjedde. På torsdag fortalte Trump journalister at regjeringen hans «kanskje» ville be europeiske land om å frigjøre diesel-lagrene sine, kort tid etter at finansminister Scott Bessent hadde oppfordret Europa til å ta av reservene «umiddelbart». USA hadde allerede gått fra land til land og advart om at regjeringer som nektet å frigi diesel fra lagrene, kunne bli rammet av et forbud mot amerikansk dieseleksport. Innen fredag hadde G7-landene (gruppen av sju store industriland) blitt enige om å frigjøre 100 millioner fat over fire måneder, med en stor del av dieselen frigitt i løpet av de første 20 dagene. Trump kunngjorde at Europa hadde gått med på å frigjøre «en enorm mengde av dieselen de har så store lagre av». Oppdrag utført, igjen.

En rekord som ikke er noen rekord

Problemet med en rekord er at noen før eller siden kontrollerer den. Trumps egen energiminister, Chris Wright, punkterte skrytet den 26. september. Han sa at det hadde vært en dag «da over 20 millioner fat olje, mer enn nivået før konflikten, strømmet ut gjennom stredet», før han la til den ubeleilige delen: «Det løpende gjennomsnittet er i dag nesten 13 millioner fat om dagen.» Før krigen gikk rundt 20 millioner fat om dagen gjennom Hormuzstredet. Tretten millioner er omtrent 77 prosent av normalen etter bransjens anslag, ingen rekord, og det er basert på regjeringens egne tall.

Wright har gjort dette før. Tidlig i september erklærte han at «over 17 millioner fat» hadde passert gjennom stredet på én enkelt dag, og analyseselskaper som følger tankskipstrafikken, tilbakeviste ham straks. Knepet er enkelt: Velg den beste dagen din, kall den en rekord, og håp at ingen spør om de andre 29 dagene i måneden. Energianalytiker Karl W. Miller har advart mot nettopp dette talltrikset: Én enkelt dag med store utskipninger dokumenterer ikke en vedvarende eksportmengde. Det gjør heller ikke en uformell pressebriefing.

Det finnes et annet problem presidenten aldri nevner. Selv om hvert eneste av disse fatene med råolje var reelt, er råolje ikke diesel. Millers undersøkelser viser at eksporten av raffinerte oljeprodukter fra Persiabukta tar seg opp langt langsommere enn råoljeeksporten. I midten av september ble eksporten av oljeprodukter gjennom Hormuzstredet, utenom LPG (flytende petroleumsgass), oppgitt til rundt én million fat om dagen, mot rundt fire millioner før krigen. Det internasjonale energibyrået, IEA, anslår netto dieseleksport fra Midtøsten til 390.000 fat om dagen i august, litt over en firedel av nivået før krigen. Du kan ikke kjøre en lastebil på en pressemelding, og du kan heller ikke kjøre den på saudisk råolje før noen har raffinert den.

Europas regnestykke

For å forstå hvorfor USA har Europa i sin hule hånd, må vi begynne med hvor mye diesel Europa bruker. Europas dieselforbruk ligger vanligvis på rundt fem millioner fat om dagen. Dieselen driver lastebilene som frakter varene, traktorene som sår åkrene, og, når vinteren nærmer seg, fyringsanleggene som varmer opp millioner av hjem. Europeiske raffinerier kan ikke dekke hele behovet. Ved full drift kunne EUs raffinerier produsere omtrent 4,5 til 5 millioner fat diesel og gassolje (en oljefraksjon som brukes blant annet som diesel og fyringsolje) om dagen, og de drives allerede nær maksimal kapasitet. Underskuddet dekkes av import, som normalt står for 10 til 15 prosent av forbruket, men bestemmer prisen i hele markedet. Analyseselskapet Kpler anslår EUs dieselimport fra land utenfor unionen til rundt 580.000 fat om dagen i år. Storbritannia er langt mer utsatt: Landet importerer mer enn halvparten av dieselen det bruker.

Denne importen kom tidligere fra Russland og Persiabukta. Russland er ute av bildet: Europa innførte embargo mot russisk diesel i 2023, og ukrainske droner har siden satt russiske raffinerier ut av stand til å eksportere særlig mye uansett. Persiabukta er sterkt svekket. Da gjenstår USA. Siden mars har USA levert mer enn halvparten av Europas import, og mer enn to tredeler i august og september.

Der ligger pressmiddelet. De siste 10 til 15 prosentene av dieselen Europa trenger, den delen som bestemmer prisen ved hver eneste pumpe fra Lisboa til Warszawa, kommer nå i stor grad med amerikanske tankskip. Når Det hvite hus truer med eksportforbud, truer det ikke med å stenge ute en ubetydelig leverandør. Det truer med å fjerne selve tilførselen som dekker underskuddet.

Følg dieselen

Hvis Persiabukta virkelig var tilbake i normal drift, ville ingenting av dette vært nødvendig. Europa ville kjøpt dieselen sin der, slik det gjorde før krigen. I stedet drives amerikanske raffinerier nær kapasitetsgrensen, lagrene på østkysten nådde rekordlave nivåer i sommer, og Bessent klager nå over at «amerikanske bønder, lastebilsjåfører og bedrifter ikke skal bli sittende med byrden av en global dieselmangel».

En global dieselmangel. Merk deg uttrykket. Det kommer fra den samme regjeringen som sier at stredet er i «ekstremt god stand». Enten strømmer oljen i rekordstore mengder, og det finnes ingen mangel, eller så finnes det en mangel fordi oljen ikke strømmer. Regjeringen selger begge fortellingene samtidig og håper at kundene ikke sammenligner kvitteringene.

En bro som ikke fører noe sted

Tilhengerne av å frigjøre lagrene vil påpeke at Europas reserver er betydelige. Det er de. EU-landene og Storbritannia hadde rundt 52 millioner tonn gassolje og diesel på lager i juni, inkludert nesten 38 millioner tonn beredskapsreserver, tilsvarende omtrent to måneders europeisk forbruk. Det er nok til å komme gjennom et midlertidig avbrudd. Det er ikke nok til å komme gjennom et varig underskudd, og det er et varig underskudd Europa står overfor.

Millers arbeid viser dette tydelig. Sjokket i Persiabukta rammer dobbelt: Raffinerier andre steder har mistet råoljen fra Persiabukta som de er bygget for å foredle, og raffineriene i Persiabukta har mistet mye av evnen til å eksportere ferdig drivstoff. Det kan ta opptil fem år å gjenoppbygge de hardest skadde anleggene i Persiabukta, i en aktiv krigssone der ethvert nytt angrep kan ødelegge reparasjoner som allerede er utført. Å gjenåpne stredet gjenåpner ikke et skadet raffineri. IEA kommer til samme konklusjon på kortere sikt: Dieselmarkedene vil fortsatt ha for liten tilførsel i månedene som kommer, med mindre etterspørselen faller raskt. Men den sesongmessige økningen i etterspørselen etter mellomdestillater (blant annet diesel, flydrivstoff og fyringsolje) denne høsten er dobbelt så stor som vanlig.

I møte med dette er en reserve for to måneder ingen støtpute. Den er siste forsvarslinje. Som en Kpler-analytiker uttrykte det, vil enhver ytterligere frigjøring bare kjøpe tid, fordi den globale dieseltilførselen fortsatt er lavere enn den globale etterspørselen. Bruk opp reservene nå, og Europa går inn i en flerårig mangel etter allerede å ha innløst forsikringen sin.

Et skjørt system

Sårbarheten er ikke teoretisk. På onsdag sprakk en høytrykksseparator i enheten for hydrogenbehandling av koksprodukter ved Mangalore-raffineriet i Sør-India. Én arbeider ble drept og minst åtte skadet. Enheten som gikk tapt, var liten, og raffineriet fortsatte driften. Men se på hvorfor det skjedde akkurat da: India har presset anleggene sine over normale driftsnivåer for å kompensere for drivstoffmangelen som Iran-krigen har forårsaket. Raffinerier overalt drives hardere og lenger enn de er konstruert for, og utstyr som brukes slik, svikter.

Hvert fat som forsvinner fra Asia, strammer til markedet Europa ville henvende seg til dersom de amerikanske leveransene stanset. India, Persiabukta, Russland: Ett etter ett blir Europas alternativer til USA slått ut. Derfor er Europas forhandlingsposisjon så svak. Europa forhandler ikke med USA. De tar imot ordre.

Hvorfor haster det? Se på kalenderen. Trump prøver å få ned drivstoffprisene før mellomvalget i november (valget til Kongressen midt i presidentperioden). Han ble til og med mindre ivrig etter å innføre eksportforbudet han truet med, fordi han var bekymret for hva det ville gjøre med bensinprisene hjemme. Trusselen dreide seg aldri egentlig om Europas ve og vel eller det globale markedet. Den dreide seg om å få europeiske fat inn i markedet rundt Atlanterhavet før amerikanske velgere går til urnene, og om å få USAs allierte til å bruke opp forsikringen sin slik at Det hvite hus slipper å innrømme at politikken har mislyktes.

Selvmotsigelsen

Vi har altså en president som sier at mer olje enn noen gang kommer ut av Persiabukta, og som samtidig truer med å stanse leveransene til Europa dersom det ikke tømmer sine egne beredskapslagre. Begge deler kan ikke være sant. Hvis det første var sant, ville det andre vært unødvendig. Ultimatumet til Europa er den mest ærlige uttalelsen regjeringen har kommet med om Hormuzstredet på flere måneder. Det forteller oss det Wrights gjennomsnittstall og IEAs tall allerede har fortalt oss: Problemene i stredet er ikke løst, raffineriene i Persiabukta er ikke tilbake i normal drift, og Washington vet det.

Trump kan fortsette å kunngjøre rekorder. Det er i Europas dieseltanker det virkelige regnskapet blir ført.

https://sonar21.com/25393-2

Forsidebilde: KI-generert

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

8 kommentarer. Leave new

  • Hva skal man med fiender når man har «venner» som USA?
    USA har ingen venner, mun interesser.
    Det å være en fiende av USA er farlig, men å være en venn er dødelig.

    Svar
  • Øyvind Aarsnes
    5 oktober 2026 9:05

    Så lenge vi vet at denne skruppelløse galningen som er 100 % styrt av penge-mafien Illuminati regner jeg med at planen er å sørge for at hele Europa går tom for diesel også alt av militære og da er det bare å ta over ett Europa som allerede er ganske «skakkjørt» av masse-invandringen av satans disipler.

    Svar
  • Northern Light.
    5 oktober 2026 15:33

    Oljenasjonen Norge har bare nødlagre av diesel og flybensin for 20 dager forbruk.
    Krigen i Midtøsten, blokaden i Hormuzstredet, russiske eksportrestriksjoner og ukrainske angrep på russiske raffinerier – har utløst en akutt energikrise, og synliggjort Norges store sårbarhet på drivstoffronten. Sverige og Finland har nødlagre for 90 dager.

    Etter at Esso la ned raffineriet på Slagentangen i 2021, har oljenasjonen Norge kun ett operativt raffineri igjen på Mongstad, noe som betyr at landet kun har nødlagre av drivstoff for rundt 20 dagers forbruk. I en langvarig forsyningskrise, står samfunnskritiske sektorer som landbruk og transport i umiddelbar fare for lammelse.

    Å bygge et helt nytt oljeraffineri fra grunnen av, eller gjennomføre en storskala utvidelse og modernisering av eksisterende anlegg som Mongstad, for å gjøre Norge fullstendig selvforsynt med diesel, er et enormt industrielt prosjekt.

    Erfaringsmessig tar prosjektering, geologiske og miljømessige utredninger, politisk godkjenning og selve byggefasen mellom 5 og 8 år. Det er dermed ingen kortsiktig løsning på den pågående krisen i 2026. Å gjenåpne det nedlagte anlegget på Slagentangen vil også ta tid, ettersom infrastrukturen der ble ombygd til en ren importterminal etter nedleggelsen, og prosessanleggene er avviklet.

    I en ekstrem beredskapssituasjon der traktorer og lastebiler risikerer å gå tomme for drivstoff, som truer matforsyningen, vil det formelle systemet for klimakvoter måtte vike for nasjonal sikkerhet. Både det norske lovverket, EU-retten og EØS-avtalen har eksplisitte nødparagrafer for nasjonal beredskap.

    Dersom en forsyningskrise truer samfunnssikkerheten, kan regjeringen iverksette midlertidige nasjonale unntak fra CO2-avgifter, kvoteplikter eller særkrav til innblanding av biodrivstoff, for eksempel for å tillate bruk av farget anleggsdiesel/off-road diesel i flere kjøretøy, for å holde hjulene i gang.

    EØS-avtalen hindrer Norge i å være selvforsynt, det må bli et av de mest sentrale argumentene mot EØS-avtalen. EUs nyliberale markedsprinsipper – fri flyt av varer, tjenester og kapital – hindrer statlig proteksjonisme. EUs anbudsregler og konkurranse-lovgivning gjør det ulovlig for den norske staten å subsidiere, eller gi direkte statlige milliardgarantier til et nasjonalt, proteksjonistisk raffineriprosjekt utelukkende for å utkonkurrere utenlandske aktører.

    EØS-avtalen er en direkte hindring for nasjonal beredskap, og krisen i 2026 må være et godt argument for at Norge bør melde seg ut av EØS, for å ta tilbake full kontroll over egne naturressurser og foredlingskjeder.

    Trusselen om amerikansk og global dieselmangel i 2026, har avdekket at Norges strategi med å basere seg på «Just-in-Time»-import av drivstoff gjør Norge farlig sårbart. Skal Norge bygge opp igjen sin uavhengighet på drivstoffronten, krever det langsiktige milliardinvesteringer over mange år, og det vil tvinge frem et direkte politisk oppgjør med rammene for EØS-avtalens konkurranseregler, for å sikre at staten kan verne om landbrukets og transportsektorens eksistensielle behov.
    Kilde: Google, YS.

    Svar
  • Hvor har stortingspartiet HØYRE hjernecellene sine i forbindelse med ventede økte dieselpriser. Fra i våres å foreslå kutt i avgiftene på bensin og diesel og som ble gjennomført har de nå når krisen nærmer seg prisene på diesel er høyere mot all fornuft snudd og vil ikke videreføre avgiftskuttet. Ine Eriksen Søreide er ikke blant de glupeste med venner som fiffen terje rød og mona juul. At yngre vetranen astrup støtter henne sier litt om partiet som snart bunner ut under 10%- lykke til norske politikere!

    Svar
    • Øyvind Aarsnes
      5 oktober 2026 16:47

      Disse satans disipler er styrt av globalist-mafien, PENGEMAFIEN Illuminati som har lovet de toppstillinger når de er ferdig på «SVIKERTINGET». Resten jeg hadde tenkt å skrive om disse landsforræderne «egner seg ikke på trykk». https://bmonline.no/html/index_.html

      Svar
  • Da jeg leste at raffineriet på Slagentangen skulle legges ned i 2021 tenkte jeg i mitt stille sinn at det kom til å bli noe vi kommer til å angre på, og vi ser jo nå hvor bra det kunne ha vært å hatt det operativt. At ikke oljenasjonen Norge er selvforsynt med bensin, diesel og flybensin er jo også helt inni skauen fjernt. Til og med naboland som Sverige har større nødlagre av drivstoff enn det Norge med all sin olje har. Forstå det den som kan….. Vanstyret i dette landet er så hinsides at jeg mangler ord egentlig. Det skulle liksom ikke vært mulig.

    Nå er det politikerne som selv har satt oss i mange av disse krisene, men det kunne jo kanskje vært planlagt litt bedre for en del år siden, at vi ihvertfall skal ha ett raffineri her i landet som kan forsyne oss med bensin og diesel innenlands, og har man produsert mer enn hva vi selv trenger så kan noe lagres i tilfelle kriser/krig, og noe kan kanskje selges til utlandet som et ferdig produkt. Men nei, sånne smarte ting (som også ville senket drifstoffprisene betraktelig, hvis mesteparten ble produsert her i landet) – det skal vi ikke gjøre her i dette molbolandet. I tilegg har vi en veldig lav selvforsyning av mat, og flere gårdsbruk må legge ned hvert år. Veier og infrastruktur forfaller mer og mer år for år, men i stedenfor å ha et par raffenerier som kan gi oss rimelig drivstoff og å sørge for at vi beholdt råderetten over strømmen vår, så skal det bygges håpløse tulleprosjekter som «skipstunnell» på Vestlandet og søle bort hundrevis av milliarder til et korrupt regime i Kiev. Jernbane nordover kunne også vært noe mye mer fornuftig å bruke pengene på, men nei.

    Alt dette skjer fordi Norge er styrt av en korrupt bande som ikke er lojale til Norge og nordmenn, men tar sine ordre fra Wall Street og Brussel. Folk flest aner det ikke, og de blir irritert hvis du prøver å vekke dem opp. Selv om alt er så ulogisk og urettferdig som det kan få blitt, så ser det ikke ut til at folk begynner å legge sammen to pluss to.

    Svar
    • Øyvind Aarsnes
      6 oktober 2026 6:09

      Du har helt rett. Treholt oppdaget dette og da begynte helvete. Hans Kristian Amundsen var ikke så «heldig».

      Ha en fin dag i verdens mest korrupte land.

      Svar
  • Øyvind Aarsnes, interessant det du sier om Arne Treholt. Jeg er ikke så opplyst om den saken, men har du noen kilder eller mer materiale å vise til så jeg kan sjekke opp for jeg er interessert i å vite mer.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Tallene fra utvekslete døde soldater.

Kanskje ti ganger så mange døde ukrainere som russere.

Forrige innlegg

Granskerne mangler kunnskap om Mossad og Abrahams-avtalene.

Hvitvasking av Mossad og Israel.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.