NASA vet hvorfor været er så merkelig

Av Peter Haisenko, anderweltonline.com

For halvannet år siden, den 15. Januar 2022, var det et enormt vulkanutbrudd i det sørlige Stillehavet nær øygruppen Tonga. Offentligheten har ikke blitt informert om dette. Det var et spesielt utbrudd under vann, som påvirker verdens klima. Dermed blir det lettere å forstå hvorfor vi i år har kunnet observere høyst uvanlige værfenomener.

Allerede i april og mai i år begynte jeg å undre meg over været. Jeg vil i denne forbindelse informere om at jeg, da jeg utdannet meg til pilot hos Lufthansa, også fikk en omfattende utdanning i meteorologi og siden det har fulgt interessert med på og analysert værfenomener. Månedene april og mai var for kalde. I juni kunne vi observere at det hadde dannet seg et stort, men grunt høytrykksområde over hele Europa, som var uvanlig stabilt. Himmelen var for det meste skyfri, men temperaturene viste en utvikling som ikke samsvarte med dette.

Jeg fulgte med på solnedgangene, og på grunnlag av mine observasjoner kom jeg fram til at det sannsynligvis måtte være unormalt mye fuktighet i de lavere luftlagene. Det viste seg blant annet ved at man kunne se direkte på solen med det blotte øye når den bare stod omtrent fem grader over horisonten. Den var da bare en oransjefarget ball, og det var den første gangen jeg kunne se en stor solflekk med det blotte øye. Men det var ikke tydelige skyer som formørket solen på denne måten. Det var rett og slett vanndamp som lå over landet i en unormalt stor tetthet, uten å danne synlig tåke. Jeg stilte meg da spørsmålet hvordan dette kunne være mulig. Jeg fant ingen forklaring, helt til jeg støtte på en rapport fra NASA fra den 2. august 2022: Tonga Eruption Blasted Unprecedented Amount of Water Into Stratosphere | NASA

Ti prosent mer vann i atmosfæren

Ifølge denne rapporten var det dette som hadde skjedd: I nærheten av øygruppen Tonga hadde det vært et enormt undersjøisk vulkanutbrudd. Dette i seg selv er ikke uvanlig, men denne gangen skjedde det på et dyp på bare cirka 150 meter. Hvis det skjer på et større dyp, blir et slikt utbrudd rett og slett kvalt av vanntrykket. Det er faktisk ingenting som kommer til overflaten. Hvis det skjer nærmere vannoverflaten enn 150 meter eller over den, er det et «helt normalt» vulkanutbrudd som kan slynge aske helt opp til stratosfæren. Da oppstår det skyer av aske som kan spre seg ut over store områder og skygge for solen. Men på dette dypet på 150 meter vil ved et slikt kraftig utbrudd enorme mengder vann fordampe og bli slynget ut i atmosfæren. Du kan se hvordan dette skjer i videoen fra NASA. Legg da også merke til de andre skyene som befinner seg i en høyde på cirka ti kilometer.

NASA har beregnet at dette utbruddet presset vanndamp opp i atmosfæren til høyder på mellom 12 og 53 (!) kilometer. Det er over stratosfæren. Til sammenligning nådde soppskyen en høyde på nesten 60 kilometer da den største hydrogenbomben, «Tsar-bomben», eksploderte. Lavtflyvende satellitter beveger seg i baner i 90 kilometers høyde. Fly flyr i en høyde på maksimalt 15 kilometer. Alt dette er ikke i seg selv så veldig oppsiktsvekkende. Men, det som lett kan få en til å sperre opp øynene, er den vannmengden som NASA har beregnet har blitt brakt inn i atmosfæren. NASA sier at dette utbruddet har økt vanninnholdet i atmosfæren med 10%. Med ord: Ti prosent! Hvordan er det mulig?

Vanntrykket undervurderes

Utbruddet skjedde på 150 meters dyp. Det er ikke så dypt, tenker du kanskje? Vet du hvordan en trykkoker virker? Inne i den er det maksimalt et trykk på to bar. Og den som har kommet i skade for med makt å åpne en slik koker under trykk, vet at det er noe som han aldri igjen kommer til å gjøre. Men på 150 meters dyp er trykket 15 bar. Det betyr at så snart den eruptive magmaen treffer vannet over den, dannes det en ekstremt overopphetet vanndamp som ved videre oppvarming søker – og finner – veien oppover.

Ved denne prosessen avtar det omliggende vanntrykket, noe som medfører at vanndampen ekspanderer, og dermed kan vi observere nettopp det som NASAs video viser. En dampsky som ligner på en atomsopp, og som har minst like stor energi som Tsar-bomben. Dermed var også, som ved Tsar-bomben, den hydrologiske sjokkbølgen målbar over hele jordkloden og gikk flere ganger rundt den. NASA sier at den mengden vann som ble kastet ut i atmosfæren, tilsvarer 58 000 fulle svømmebasseng av olympisk størrelse. NASA sier også at de aldri tidligere har observert noe tilsvarende.

Nå tenker du kanskje, «litt» mer vann i atmosfæren, hva har nå det å si? Det har en god del å si. Det begynner med at atmosfærens totale vekt øker. Nei, ikke med 10%, men det er absolutt målbart. Nå er atmosfæren vår en veldig skjør struktur. Under en høyde på 5000 meter finner vi halvparten av luftmassen. Troposfæren går opp til en høyde på 10 kilometer, og bare 20% av atmosfæren befinner seg over denne høyden. Jordens diameter er på 12 000 kilometer. Det betyr at troposfærens høyde over jordoverflaten bare er en sekshundrededel av jordens radius. Dermed kan man nesten sammenligne værfenomener med det skimrende bensinsløret på en sølepytt. Dette viser tydelig hvor vanskelig det generelt er å beregne værmønstre, og hvor utsatt dette systemet er for forstyrrelser.

Vannet kommer til oss med forsinkelse

Det neste spørsmålet er hvorfor virkningene av dette utbruddet først nå gjør seg gjeldende hos oss på den nordlige halvkule. Tonga ligger nord for New Zealand på 21 grader sørlig bredde. Utbruddet skjedde i januar, altså da det var sommer der og dermed nøyaktig ved en vertikal solposisjon. Det betyr at disse vannmassene kunne bre seg nesten jevnt ut over den sørlige og den nordlige halvkule. Men det tar tid før dette fordeles over hele atmosfæren, og vi kan observere en effekt. Det skjer raskere på den sørlige halvkule, og dermed har vi plutselig en forklaring på hvorfor landene på den sørlige halvkule nå har en ekstremt kald vinter. Med store snømengder og temperaturer som aldri tidligere har vært observert.

Ja, den ekstra vanndampen reduserer lysintensiteten, men den får også overflatetemperaturen i verdenshavene til å stige. Det ekstra vannet må jo også etter hvert regne ned igjen helt til atmosfæren igjen er i likevekt. Når dette skjer i områder nær ekvator, vil det regne varmere vann ned i havene. Så er det noen grunn til å bli overrasket om det nå og i nær fremtid vil bli mer kraftig nedbør og tordenvær? Å nei, jeg glemte, det er jo bare de menneskeskapte klimaendringene som kan være årsaken til det. Men spøk til side. Med en viss forsinkelse har disse vannmassene nå også nådd oss, og vi opplever et atypisk værmønster med ekstrem nedbør og oversvømmelser. Overskuddsvannet i atmosfæren må jo havne på bakken igjen. Men dette er noe som vi spesielt i Tyskland ikke kan se så tydelig, for været vårt bestemmes av luftstrømmene, som noen ganger gir oss tørr varme, andre ganger tørr kulde eller til og med fuktige luftmasser av forskjellig temperatur. Fra Sibir eller Sahara eller til og med fra Azorene.

Man kan ikke forby vulkanutbrudd

Hva tror du er grunnen til at vi bare har fått høre at vanntemperaturen i Nord-Atlanteren var høyere enn normalt i juli? Fordi hverken juni eller juli var i nærheten av å gi varmerekorder noen steder. For ikke å snakke om været akkurat nå. Det er faktisk ikke klart om denne økningen av vanninnholdet i atmosfæren vil føre til en oppvarming eller en avkjøling. Forskerne, som alltid forteller oss at de vet hvordan klimaet vil være om 50 år, vet det rett og slett ikke. Men det er ikke så farlig, for vulkanutbrudd kan ikke gjøres til et politisk spørsmål, og man kan uansett ikke tjene penger på dem. Og man kan heller ikke forby dem. Jeg vet det heller ikke, men personlig vil jeg forberede meg på en kald, snørik vinter og se frem til en god skisesong.

Konklusjon: Dette utbruddet på den andre siden av jordkloden viser oss hvor liten innvirkning menneskene har på klimahendelser. At det ikke hjelper å fikle rundt med de to prosentene som Tyskland står for av de menneskeskapte CO₂-utslippene – det skal helt andre størrelsesordener til. Det var også et vulkanutbrudd – også på den andre siden av jordkloden – som rundt 1860 gav Europa en kuldeperiode som forårsaket sult og nød og en stor utvandringsbølge til Amerika. Det er heller ikke kjent hvor mye CO₂ denne Tonga-vulkanen spydde ut. Jeg antar at det var mer på én dag enn hele Tyskland kan produsere på ett år. Og hvor mange aktive vulkaner finnes det? Som spyr ut CO₂ hver dag? Løgnen om de menneskeskapte klimaendringene er ikke noe annet enn et instrument for kontroll og dominans, som i særdeleshet blir brukt til å avindustrialisere Tyskland, og slik, sent, men nå endelig å gjennomføre Morgenthau-planen.

Anderweltonline.com: Die NASA weiß, warum das Wetter so seltsam ist

Oversatt av Rune G