Hele døgnet året rundt dynges vi ned av politiske budskap og debatter, i all hovedsak sendt ut fra de viktigste medienes geografiske senter; Oslo. Ovenifra og ned til folk, slik politikk utformes i dag. Hvorfor skal mediene, politikere og organisasjoner en uke i året reise til Arendal for å sende ut budskapet derfra og ikke som vanlig fra Oslo? Fordi som noen sier «Må bare være der»? Men noen spør «Hva får vi igjen for penga»?
Politikus tok toget til og fra Oslo på en dag for å få et lite inntrykk av det politiske budskapet i Arendal.
Henta fra Politikus
Av Ove Bengt Berg
Framvising av fastlåst politikk
Arendalsuka skal liksom vise demokratiet og folkestyret. Men de som deltar med en stand eller arrangerer diskusjonsmøter får ingen impulser fra «folket». Politikk vedtas i lukka rom av dem som har makt til det. Det er heller ikke lenger partimedlemmene som utformer partienes politikk, og skulle de vedta noe som er imot ledelsens mening, bryr ikke ledelsen seg om det likevel. Som Sp-ledelsen om medlemmenes Melkøya-vedtak. Endra eller ny politikk utvikles uansett etter langvarig strid. Det som skjer på Arendalsuka er ikke et nødvendig eller et faktisk steg i noen politikkutvikling for partier eller organisasjoner. Det er presentasjon av fastlagt politikk. Det kan nok også PST bekrefte; i år for første gang med egen stand.
Men et hyggelig brudd i en kjedelig hverdag med illusjonen om at «nå nådde vi virkelig fram til mange», kan nok Arendalsuka være for mange. Illusjoner er jo det de fleste av oss lever på nå.
Får spedd politikken sin?
– Får dere noe gjennomslag for politikken deres, spurte jeg noen som stod på en av de utallige standene. – De som er uenig går nok langt rundt oss, svarte de der. En annen som representerte en bedrift, sa at «vi er så få i Norge at det er nyttig å treffe gamle og mulige kunder». LO-forbundet Fagforbundet (kommunetilsatte) er av dem som ikke synes det gir avkastning å bruke medlemmenes kontingent på dette.
Hvor kom tilhørerne fra?
IKT Norge hadde reservert egen restaurant med ute- og inneservering med fatøl i vestkanstørrelse. Andre hadde møter med til dels flere tilhørere. Som Universitetet i Stavanger, noen for psykologisk overtalelsesteknikk, Bellona en atomdebatt fra båten sin med nesten ti tilhørere på kaia, Dagens Næringsliv om sysselsetting på sjukehusa i et telt i to meters avstand fra kjerka, Amnesty med flere i en stor sal om å få klimakampen inn i menneskerettighetene og til slutt LO og NHO som diskuterte tilsettingsforhold og vikarbruk i arbeidslivet. Alle med tilhørere, til dels mange. Hvor kom disse tilhørerne fra? Reiste noen ens ærend fra Oslo eller Bergen for å få vite hvordan klimaskremslene kunne få enda større gjennomslagskraft? De kunne vel i så fall spart litt klimagassutslipp ved å være hjemme?
Noen politiske tilbud
Motvind var der i håp om litt vind for sin sak:
I denne salen ønska de seg klimapolitikk som en menneskerett. Hvilken klimapolitikk?
Industri- og Næringspartiet i Grimstad å presentere seg sånn:
Avisa Dagens Næringsliv klinte seg med teltet sitt tett inntil Hellige trefoldighets kirke i Arendal. Et treffende eksempel på forholdet mellom børs og katedral, mener noen. DN er jo nå nærmest blitt et partiorgan for MDG, så da passer det med katedral, enfoldighet og kapitaleiernes redning «Det grønne skiftet»?
Mest hadde likevel Senterpartiet å lokke med, et gammelt og tradisjonsrikt lokkemiddel som gikk unna:
Det er ikke mye av det LO og NHO snakker om å avtale seg imellom som noen utafor det lille diskusjonsrommet deres får vite, så en offentlig samtale mellom LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-leder Ole Erik Almlid som en oppvisningskamp kan jo da kanskje være interessant?
Her får de ny politisk informasjon? Reist fra Trondheim eller Fredrikstad for å høre på LO og NHO?
Noen av besteforeldrene hadde reist imponerende langt for å påvirke, tatovert på armen med § 112 i Grunnloven. Her stående, uten sykkel, utafor IKT Norge:
Fra NRK var det tomt:
Det hele blei trygt overvåka av Politiets sikkerhetstjeneste, som alltid til stede over alt med eller uten stand på jakt etter anti-statlige og andre med ikke godtatte meninger:
Nytten:
En av PSTs agenter fikk hvertfall noe nytte av årets Arendalsuke: Redaktøren i Politikus oppga på hans forespørsel, dog under «nogen tvil»*, sitt ikke hemmelige telefonnummer.
Alle bilder: Foto: OBB/Politikus.
* Et uttrykk som John Lyng,
statsminister i 1963, ofte brukte.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 905 ganger.
6 kommentarer. Leave new
Paragraf 112 sier at «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand». Lovfestet, altså. Det er flere år siden forbud ble innført på NRK mot i det hele tatt å stille spørsmål om sannferdigheten i klimaNARRativet. Klimabrølernee burde gå til sak og anmelde styresmaktene for løgn, men de er for tette i pappen til å tenke sjøl. Lydige og autoritetstro, sikkert fullvaksinerte og boostet og oppfriskningsdoserte i pappskallen.
Sikker og effektiv måte å arve kvikt? Bare legg gamlemor inn på Gravlund Omsorgssenter.
‘Arendalsuka’
Altså en forstørret, kontrollert og et fordyrende, alternativ til såkalt ‘speakers corner’ på torv og samlingsplasser.
Noen jeg kjenner ville, på slutten ‘pandemien’, holde en informasjon med stand for samtale om hysteriet; i den lille byen jeg bor i nærheten av.
Dette ble politisk avslått.:
‘ Det (offentlige, betalt av innbyggerne) Torget er ikke et sted for politiske meningsytringer annet enn ved kommune og stortingsvalg.’
Vi har rett til å ytre oss i et demokrati. Men om hva, og når, bestemmer visst makta.
Så gøy å dra til Arendal en gang i året for å feire seg selv og klimamålene; Skattebetalerne tar regningen. Folket går på jobb og kommer slitne hjem hvor kjelleren er full av stinkende flom-vann. Hipp Hipp Hurra!
Svindelen kalt demokrati i vestlige land.
Av Eric Zuesse.
Det klareste eksemplet på dette er dagens britiske regjering, som beskrevet av en tidligere britisk ambassadør, Craig Murray, og som kommenterer det neste stortingsvalget mellom den konservative Keir Starmer som leder Labour (Arbeiderpartiet), versus den konservative hvem nå det er som skal lede den konservative partiet. Murray har overskriften: «Har vestlig demokrati nå feilet?» og viste hvordan det har mislyktes, og at det faktisk er uredelig, og bare representerer de superrike. Storbritannias regjering er et aristokrati, ikke et demokrati: det er én dollar-én-stemme, i stedet for én person én stemme. Landets milliardærer styrer.
Murray skriver: Keir Starmers besluttsomhet om å ikke bedre forholdene for fattige barn, viser bare hans macho Thatcheriske-holdning, har gjort det klart hva de står for. En Labour-regjering i Storbritannia under Starmer vil ikke gi noen vesentlige endringer i økonomien eller utenriks-politikk, og vil ikke gjøre noen som helst forskjell for arbeiderklassen.
Hvis utbytte ble beskattet med samme prosentsats som lønn, ville det alene gi mange ganger mer inntekt til staten, enn kostnaden med å øke tobarns-stønaden. Men det ville koste eierne av kapital litt og fordele velstand, så det er helt utenfor Starmers agenda.
Starmer, Rachel Reeves og Wes Streeting, to andre dypstat -Labour politikere, har ingen intensjon om å forsøke å bygge bro over samfunnets store og stadig voksende kløft mellom rike og fattige. Snarere søker de å legge vekt på «å skape rikdom» og gå tilbake til «trickledown-teorien»; at skattelettelser og fordeler for selskaper og de rike vil komme lavere samfunnsklasser til gode. Ved siden av «å skape velstand» snakker de om «reformer», som betyr mer deregulering og mer privatisering, for å få profitt for å levere offentlige tjenester.
Arbeiderpartiet har ikke bare forlatt alle tanker om å sikre interessene for arbeideren i bedriften der de jobber. Arbeiderpartiet har også forlatt ideene både om statlig inngripen i ubalansen mellom arbeider og arbeidsgiver, og om å legge til rette for og støtte selvorganisering av arbeidet.
Torypartiets (Høyrepartiet) anti-fagforeningslovgivning blir stående, og hvem kan glemme at Starmer forbyr arbeiderparti-parlamentsmedlemmer fra å delta i offisielle fagforenings-streiker? Arbeiderpartiet ved makten kommer heller ikke til å oppheve Tory-angrepene på borgerlige friheter og retten til å protestere.
Hva er derfor formålet med Arbeiderpartiet? Hva er da hensikten med det neste stortingsvalget i Storbritannia? Det som er viktig er ikke hvor mange partier det er, men hvorvidt noen av partene som har nok penger til å gjennomføre en effektiv kampanje, faktisk representerer offentligheten eller aristokratiet, de superrike.
I alle vestlige land er det sannferdige svaret nei. De er alle styrt av korrupsjon. De er alle én dollar-én-stemme-regjeringer, i stedet for én-person-én-stemme-regjeringer, som ethvert ekte demokrati.
Hva er så hensikten med svindelen demokrati som hevder det motsatte?
Denne svindelen gjør det mulig for hver og en av disse regjeringene å lyve og si at de er «demokratiske», slik at de deretter kan peke på hvilken utenlandsk regjering som er neste på listen for regimeendring, og stemple den som et «autokrati», «diktatur» eller «autoritært», for å lure godtroende liberale og konservative til å være villige til å betale skatt for å berike våpenprodusentene som er avhengige av regjeringen og dens ‘allierte’, for alt salg av enormt profitable militære våpen.
Hundre milliarder dollar mer til krig i Ukraina, takk? Ja, det er noe som alle partiene i Vesten kan støtte! Og det har gjentatte ganger vist seg av vitenskapelige studier å være tilfelle i USA. Videre, i hele USA-og-allierte land, har nasjonens leder langt lavere oppslutning blant folket, enn lederne i hvert av de to landene som USA-og-allierte prøver å styrte og erstatte: Kina og Russland.
Alle som sier «vestlige demokratier» lyver eller en naiv. Hvis det er land som er demokratier, peker bevisene mot Kina og kanskje også til Russland og India, men definitivt ikke vestlige land.
Fra Oriental Review, publisert 17.08.2023.
Zuesse er en prisvinnende journalist, historiker og forfatter.
Oversatt fra engelsk. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: The Fraud That’s Called ‘Democracy’ In The West.
Det som kom fram før og under debattene i Arendal var at Norgesdemokratenes leder Ugland Jacobsen
ymtet frampå at partiet kunne tenke seg å samarbeide med Erik selles Konservativ. hakeslepp fra meg.
Erik Selle er jo en kristen-zionist av virkelig religiøs karakter. Det er bare hans Rustad på document som kan matche han i omfavningen av det ortodokse Haredi-Israel med den terroristiske settlerbevegelsen.
Nå er virkelig Norgespartiet på de villeste avveier.
Makten i Norge satte jo inn sentrums-ekstremist Harald Stanghelle til å styre med prosjektet.
Da har en garantier for at ikke noe interessant vil komme fram.