Denne artikkelen har vært publisert flere ganger på derimot.no og har vært lest av mange. I overskriften fremgår hovedpoenger i artikkelen, men den forutsetter at USA er her for å forsvare Norge. Med de nye basene for atombombefly og U-båter som har atomvåpen kan ikke hensikten lenger være et forsvar av Norge. Er det noen i Norge som ønsker at landet skal forsvares med atomvåpen?

Vedkommende må enten være gal eller en forbryter som hater landet vårt. Å forsvare Norge med atomvåpen er det samme som å ødelegge det. Hensikten til de nye basene kan ikke være forsvar, men angrep på Russland. Et slikt prosjekt for norske politiskere er en annen type, men like fullt galskap.

Og uttalelser fra russiske politiskere viser at det er det de oppfatter med disse basene. Og for at de ikke skal kunne brukes i en konflikt retter de nå sine atomvåpen mot oss. Resultatet blir det samme. Norge blir ødelagt. Kanskje norske politiskere etter hvert skal diskutere hensikten og effekten av å slippe USA inn som styrende for vår nasjonale sikkerhet.

Det kan jo hende at det er en konflikt mellom USAs globale interesser og Norges nasjonale interesser siden det er vi som har stormakten Russland som nabo.

Knut Lindtner
Redaktør

Pentagon øker nærværet av soldater… i Norge

Hvis dette høres ut som den kalde krigens strategi for isolering, så er det det. Militæret kjenner bare til en fiende fra tidligere: nemlig USSR.

«De liker ikke at vi faktisk motarbeider dem. Vi liker det faktum at de ikke liker det faktum at vi motarbeider dem. Tre hundre av oss, omgitt av dem. Vi har dem akkurat der vi vil, ikke sant?»

Denne «uttalelsen» kom i desember 2017 fra den nåværende Sersjantmajor i marinekorpset, Ronald Green, i forbindelse med at den 300 mann store styrken med marinesoldater ble stasjonert i Trondheim. Etter invitasjon fra Norge, påbegynte disse marinesoldatene et seks måneders treningsopphold med kontinuerlig rotasjon tilbake i 2017.

Hvorfor? Fordi mer enn 25 år etter oppløsningen av Sovjetunionen har Russland gjenoppstått som en reell trussel mot Europa og Verden. President Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi, som ble igangsatt i desember 2017, styrker denne holdningen i «Søyle 3: Bevar freden via styrke.» Fokuset rettes mot en «stor maktrivalisering» med Russland og Kina.

Amerikansk politikk ovenfor Russland viser seg nå å være identisk til hva den var under den kalde krigen: tøyl trusselen. Men om USSR og Russland, uten sammenligning forøvrig, er ulike på alle tenkelige områder, hvorfor er politikken den samme, og enda viktigere, virker den?

I etterkant av andre verdenskrig, da Sovjetunionen konsoliderte sin posisjon bak jernteppet, overveide USA hvordan de skulle reagere. President Truman gav USAs utenriksdepartement i oppgave å revidere den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Under ledelse av Paul Nitze, skapte generalstabens nasjonale sikkerhetsråd dokument 58 (NSC-68), frigitt i april 1950. Med referanse til dets «fiendtlige fremstilling» av Sovjetunionen og avvisning både av isolasjonisme direkte krig, anbefalte man en «rask oppbygging av den politiske, økonomiske og militære styrken til den frie verden.» Strategien var avskrekking og isolering støttet opp av en troverdig kapasitet til å kjempe og vinne i tilfelle krig.

Forsvarsutgifter i prosent av BNP ble tredoblet mellom 1950 og 1953, fra 5 prosent til 14 prosent. Det ligger i ordene til president Eisenhower, «vi har blitt tvunget til å skape en permanent rustningsindustri av enorme proporsjoner.»

Vi trengte etterretning om fienden og derav ble CIA skapt i 1947, NSA i 1952 og DIA i 1961. Tenketanker ble født for å utvikle politikk og veiledning. Forsvarsministeriet (DoD) måtte ansette flere tusen mennesker for å administrere den nye forsvars-institusjonen. En reell fiende – Sovjetunionen – rettferdiggjorde et reellt forsvars-etablissement.

Selve nøkkelfaktoren her er at startidspunktet for en kald-krig-strategi begynte med at fienden nødvendigvis hadde en stor militær kapasitet. Eller som den israelske historikeren Martin Van Creveld skriver i The Transformation of War, «Ingen ting er mer karakteristisk med strategi enn dens gjensidige interaktive karakter.» Å ha en strategi uten en motstander er meningsløst.

Med fallet til USSR kom den kalde krigen til en slutt. Og etter Amerikansk tradisjon fulgte snart stenging av baser og nedskalering av de militære. Men konflikten med kommunismen pågikk ikke noen få år slik andre verdenskrig gjorde; den spente over flere tiår. Den sørget for å holde rustningsindustrien i gang i 45 år, og med de årlige budsjetter på flere hundre millioner var det ikke helt det samme som å stenge av en hallowen-butikk for sesongen.

Slike som George Kennan forutså dette problemet i 1987:

Om Sovjetunionen i morgen den dag sank i havet, ville det amerikanske militærindustrielle-etablissementet måtte fortsette videre, i all vesentlighet uforandret, helt til noen andre fiender kunne bli oppfunnet. Alt annet ville være et uakseptabelt sjokk for den amerikanske økonomien.

Den suksessfulle strategien med isolasjon under den kalde krigen startet med fienden og trengte et påskudd. I dag gjenstår disse forutsetningene og de vil uansett kjempe for sin eksistens mot virkeligheten. Små kriger og opprør vil ikke gjøre susen. En i større skala er nødvendig. Det militær-industrielle kompleks krever industrielle fiender.

Akkurat når en totalitær regjering fanges i et legalt system blir mottoet for rettferdighet: «Bring meg mannen og jeg skal finne forbrytelsen.» Vår forsvarspolitikks motto etter at forsvarsministeriet (DoD) sank i myra har blitt til: «Bring meg en 700 millioner dollars opprustningsregning og jeg skal finne en fiende for deg.» Eller, sagt på en annen måte av kommandør Salamander på hans militære blogg på en post der han kommer med et stikk til luftforsvarets enkle angreps-program, «Vi har et system for anskaffelser som ikke støtter militæret; militæret støtter systemet for anskaffelser.»

Mens det var mye å sette fingeren på vedrørende Amerikas fremtreden under den kalde krigen, som kort oppsummert kom ut med seier for USA. Og det er bestandig hardt å kritisere resultater, uavhengig av strategien. I dag er vår fordomsfulle og feilslåtte politikk mer til skade enn gavn for å legitimere tidligere politiske seiere. Med andre ord, den virker ikke.

Da de overtok kontrollen på Krim, i stedet for å rulle inn med en kolonne tanks slik det skjedde i Ungarn i 1956, marsjerte russerne ganske enkelt inn med uidentifiserte «grønne menn» og gjorde krav på halvøya uten at et eneste liv gikk tapt.

Sovjetunionen har nok falt, men russerne har lært av det. Vårt ansvar? I tillegg til sanksjonene ble 200 millioner dollar avsatt i forsvarsbudsjettet for 2018 for å oppgradere flybaser i Norge, Island og UK for å avskrekke Russland. Hvis dette lyder akkurat som den kalde krigens strategi for isolasjon, er det fordi det nettopp er det. Systemet kjenner bare en fiende: USSR.

Sett ut ifra dette perspektivet, marinesoldatenes søken etter «muligheter for å drive forretning» i Norge kan forklares, men ikke rettferdiggjøres. Korpset gjennomfører ganske enkelt den politikken som er lagt inn i Trump administrasjonens nasjonale sikkerhets-strategi. Talsmenn for denne strategien hevder den avskrekker Russland fra selve tanken på et angrep en gang. Man gjøres det noen edruelig vurdering av om russernes formål eller strategi inkluderer en storskala krig i Europa?

Hva vil dagens Russland ha å vinne på en slik krig? Russland er autoritært men ikke totalitært og presser ikke lenger på for en verdensomspennende revolusjon for proletariatet.

Gulag leirene har vært stengt i flere tiår, politbyrået og politistaten har falt, og mens sensuren forblir på plass, den har vært der siden den ble innført av Catherina den store i 1797. Hverken land eller ressurser er gode grunner for krig. Med sine 17,1 millioner kvadratkilometer, er Russland det største landet i verden. I tillegg til at det er rangert som nummer en for energireserver med en kombinasjon av kull, olje og naturgass. Russlands økonomi er det også usannsynlig at vil bære en storskala-krig. BNP til Italia på 1,8 billioner dollar er sammenlignbar med Russlands som har 1,2 billioner, og BNP til EU er ti ganger det Russland har.

Likevel presser alle grenene til militæret på for å få utført denne kald krig strategien. Hæren fikk nylig på plass ordre for 473 splitter nye infanteri kampkjøretøyer. Og etter at den siste amerikanske tanksen forlot Europa i 2013 har hæren returnert for å forsvare NATO mot Russland.

Til tross for at president Trump driver en kampanje for NATOS irrelevans og truer EU med konsekvenser for at de unnlater å imøtekomme løpende utgifter, blir USAs militære baser lokalisert i Europa flere og de vokser i omfang. I sin bok Basenasjonen, forklarer David Vine USAs tilstedeværelse ved baser i Europa. De forente nasjoner har 174 base lokaliteter i Tyskland, 50 i Italia, 21 i Portugal, 27 i Storbritannia, 10 i Belgia, 7 i Nederland, 5 i Romania, 4 i Bulgaria, 8 i Hellas og 17 i Tyrkia.

Russisk militærpolitikk har hatt mange suksesser i det siste: En kort hybridkrig mot Georgia, en enkel overtagelse av Krim, forsvaret av Syrias Assad mot ISIS og andre fraksjoner. USA har måttet tåle tap i Irak, Libya, Syria og i den 17 år gamle krigen i Afghanistan.

Og akkurat når vårt system ikke kan tilpasse seg den nye russiske taktikken på Krim, får en enkel studie av Norges-kartet avslørt noen foruroligende ting som grenser til det latterlige: Den norske basen ved Trondheim er godt og vel 700 robuste miles fra Norges ytre nordlige grense mot Russland. Hvis den industrielle kampmaskinen til USSR aldri sendte sine kolonner med tanks gjennom Fulda-lommen i Tyskland, hvorfor vil Russland sende dem gjennom en smal øde landtunge på hennes Norgesgrense som ligger akkurat under polarsirkelen? Hvilken politisk sluttresultat vil være målet med et slikt trekk? Selv en gjennomsnitts sivilist kan se absurditeten forbundet med et militært angrep gjennom det nordlige Skandinavia.

Men disse fornuftige og nødvendige spørsmålene er irrelevante og brysomme. Russland er fienden og alt følger av dette premisset. Eller som medlemmer av et norsk opposisjonsparti rett fram spurte, eksakt hva gjør marinesoldatene i Norge?

Jeff Groom er en tidligere Marineoffiser.

Oversatt av: J Bjoerkmo

Innlegget er tidligere publisert i derimot.no