Thierry Mesyssan beskriver det mange av oss ser: oppløsningen av den gamle verdensorden. Hans forståelse av prosessene og det som kan komme ut av det vil det nok være uenighet om. Likevel er det interessante trekk ved utviklingen og prosessene tilknyttet den han trekker fram.

Knut Lindtner

Nå viser en ny verdensorden seg.

Thierry Meyssan  

Meyssan understreker den dramatisk betydningen, ikke bare av USAs tilbaketrekking fra Syria, men og en kollaps i dagens skillelinjer i verden. Vi er på vei over i en kort overgangstid, der nåværende spill-dirigenter, altså «finanskapitalen» – som har lite med opprinnelig kapitalisme eller bankvesen å gjøre – nå skyves ut til fordel for internasjonal folkerett og prinsipper som Russland la fram på en internasjonal fredskonferanse i 1899.  

Det er et øyeblikk vi bare opplever en eller to ganger i løpet av et århundre. Det vokser fram en ny verdensorden. Alle tidligere holdepunkter forsvinner. De fordømte triumferer, mens de som har styrt, havner i dødsriket. Offisielle erklæringer og journalisters tolkninger er entydig ikke på høyde med det som faktisk skjer. «Kommentariatene» må raskest mulig endre diskurs, snu den i sin helhet, ellers blåses de vekk i historiens virvelvind.

I februar 1943 markerer den sovjetiske seieren over nazi-riket vendepunktet i 2. verdenskrig. Det som kom var uunngåelig. Men en måtte vente til juni 1944 med Normandie-landsetting, Jalta-konferanse i februar 1945 og Hitlers selvmord i april 1945 før den endelige kapitulasjonen var på plass den 8.-9. mai 1945 og en ny verdensorden oppstod. I løpet av et år, fra juni 1944 til mai 45,  ble Hitlers 3. rike erstattet av sovjetisk-amerikansk dominans i verdenspolitikk. UK og Frankrike som 12 år tidligere var ledende verdensmakter ble vitne til oppløsning av sine kolonier som i sin tid har gjort dem til imperier.   

Det er et verdenshistorisk vendepunkt av samme karakter vi nå ser.  

Hver eneste historiske periode har et økonomi-system med et politisk overbygg som skal beskytte det. På slutten av den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen demobiliserer president Bush senior 1 million US-soldater og stoler på sjefene i multinasjonale konsern og deres jakt på rikdom. De allierer seg med Deng Xiaoping og etablerer US-arbeidsplasser i Kina, som blir verdensfabrikken. Fjernt fra å sørge for velstand for jevne amerikanere, tar en US-amerikansk overklasse monopol på gevinstene som i sin tur forårsaker en langsom oppløsning av den vestlige middelklassen. I 2001 finansierer de 11/9-angrep for å påtvinge Pentagon en strategi, utarbeidet av Rumsfeld/Cebrowski for å undergrave andre stats-strukturer. President Bush junior forvandler «et utvidet Midtøsten» til «teater for kriger som aldri tar slutt».  

Frigjøring av 25 %, en fjerdedel av Syrias territorium i løpet av en uke, det er ikke bare en seier for president Bashar al-Assad, «mannen som har ventet på å bli fjernet i 8 år». Det viser kollaps for en militær-strategi for finans-kapitalismens herredømme. Noe utenkelig skjer likevel. En verdensorden endres totalt med uunngåelige følger framover.

Den hjertelige mottakelsen for president Vladimir Putin i Saudi-Arabia og Forente arabiske Emirater viser Gulf-statenes dramatiske snuoperasjon over til den russiske siden.  

En like spektakulær ny-utdeling av kort i Libanon straffer samme kollaps for en kapitalisme basert på internasjonal finanskapital. I et dollar-land der det ikke har vært dollar å oppdrive i over en måned, der banker stenger pengeautomater og begrenser retten til å ta ut, der vil ikke anti-korrupsjons-demonstrasjoner stanse oppløsning av den gamle orden. 

Krampe-trekningene sprer seg. President i Ecuador, Lenin Moreno, gir forgjenger, Rafael Correa, skyld for folkeopprør mot de anti-folkelige tiltak fra finanskapitalen. Men Correa er i belgisk eksil.  Moreno skylder også på Venezuelas president Nicolas Maduro, som faktisk er et symbol på motstand mot finanskapital-diktater. Men ingen av de to har direkte innflytelse i Morenos eget land, Ecuador.  

Det forente kongedømmet, UK, har allerede trukket sine spesialstyrker ut av Syria og prøver å komme ut av super-staten EU. Etter å ha prøvd å holde fast på fellesmarkeds-prosjektet, noe Theresa May håper på, vil UK nå bryte med hele konstruksjonen, som Boris Johnson står for. Etter feilslag fra Sarkozy, Hollande og Emmanuel Macron taper Frankrike plutselig enhver troverdighet og innflytelse. Trumps USA er ikke lenger «uforutsigbart verdenspoliti» i finans-kapitalens tjeneste, men vil i stedet bli en økonomisk stormakt igjen. USA trekker sitt arsenal av a-våpen ut av Tyrkia og forbereder stengning av sin militære sentral-kommando, CentCom i Qatar. Russerne anerkjennes av alle som fredsstiftere, ved å sikre triumf for folkeretten, som etableres på «internasjonal fredskonferanse» i Haag i 1899. Rett nok er prinsippene fra da av blitt trampet på av alle Nato-land.             

Akkurat som 2. verdenskrig setter stopper for folkeforbundet og fører til etablering av FN,  vil en ny verdensorden også medføre en ny organisasjon, som baseres på prinsipper som beror på innspill fra den russiske tsar Nikolai 2. og den franske mottaker av Nobels fredspris i 1920, Léon Bourgois. For å nå dit må først Nato oppløses, en organisasjon som prøver å overleve gjennom ekspansjon til Stillehavet, og deretter den europeiske union, EU, som er tilfluktsstedet for finanskapitalen. 

Vi må forstå det som foregår. Vi går inn i en overgangsfase. Lenin sier i 1916 at imperialisme er kapitalismens høyeste stadium, som altså forsvinner med 2 verdenskriger og børskrakket i 1929. Dagens verden er finanskapitalismens, som skader nasjonal-økonomier, en etter en, kun for å tilfredsstille noen få super-rike. I kapitalismens høyeste stadium deles verden i to: På en side stabile og globaliserte land, på den andre verdensregioner, som er statsløse og reduseres til rene råstoff-reserver. Den modellen, som president Trump i USA, gule vester i Vest-Europa eller Syria i Midtøsten, er kritiske til, dør foran øynene våre. 

Oversatt av Per Lothar Lindtner