POSTED IN Iran

Thierry Meyssan:

Når bryter også Iran internasjonal lov.

0
Print Friendly, PDF & Email

Thierry Meyssan har alltid en annen vinkling og forståelse av sentrale begivenheter i verden. En trenger ikke være enig med det han skriver men det er ikke å komme ifra at det setter tankevirksomheten i sving.

Knut Lindtner

Irans drift mot amerikansk og israelsk oppførsel

av Thierry Meyssan

Utover konfrontasjonene mellom Washington og Teheran, fremhever Thierry Meyssan den dype endringen i Irans oppførsel. Dette landet, som tidligere var veldig oppmerksom på folkeretten, ser nå bort fra den, og slutter seg til USA og Israel som heller aldri har anerkjent den.

Iran fanget verdens oppmerksomhet med sine innspill i FN. Landet holdt folkeretten opp i fjeset til imperialismen. Ingenting er tilbake av arven fra den tiden.
President Mahmoud Ahmadinjed på talerstolen under FNs generalforsamling den 23. september i 2010 hvor han stilte spørsmålet ved den offisielle versjonen om 11. september angrepet i 2001 i USA. Photo/Richard Drew) Iran

De 195 medlemslandene i FN hevder å ville løse sine konflikter uten å måtte ty til krig, men heller å bruke lovverket. Siden opprettelsen av Haagkonvensjonen i 1899 har loven vært basert på en enkel ide: akkurat som individer – inkludert politiske ledere – er enige om å beskytte seg mot borgerkrig ved å underkaste seg nasjonal lov, så kan stater beskytte seg mot krig ved å frivillig underkaste seg folkeretten.

Med «folkerett» mener jeg prosedyrene som styrer forholdet mellom stater, ikke de som fra Nürnberg til ICTY (Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia) legaliserer dommen til en seierherre.

Tre medlemmer av FN viser nå en mangel på forståelse av folkeretten, mens andre ikke lenger viser til den, og etter å ha forvrengt begrepet «menneskerettigheter», foretrekker de nå å bruke «regelbasert multilateralisme».

De tre statene hevet over loven

– Den første er USA, som siden opprettelsen for to hundre år siden har vært en nasjon «som ingen andre.» I følge den nasjonale myten var det et tilfluktssted for den puritanske sekt av «Pilgrim Fathers» som reiste over med Mayflower og som i dag er et tilfluktssted for alle forfulgte, både religiøse og politiske. Med dette har de alltid nektet å godkjenne internasjonale traktater i sin nasjonale lovgivning, men har i stedet valgt være dømmende overfor andres oppførsel, og samtidig frikjenne deres egne statsborgere som opptrer på samme måte. I tillegg nekter de å la enhver internasjonal jurisdiksjon å blande seg i deres interne forhold. Dette er hovedgrunnen til at de oppfordret andre land til å melde seg inn i Folkeforbundet, men nektet å gjøre det selv. Hvis de godtok prinsippene i folkeretten under Den kalde krigen, fra opprettelsen av FN til USSRs forsvinning, vendte de tilbake til sin tidligere oppførsel så snart de kunne. I 1999 angrep de den føderale republikken Jugoslavia sammen med vasallene sine fra Atlanterhavsalliansen. Deretter, under falske forutsetninger, satte de i gang kriger i Afghanistan, Irak og Libya. Deres angrep mot iranere lokalisert i to land i Midtøsten, Irak og Yemen, den 3. januar 2020, er begge like ulovlige.

USA, landet som er hevet over internasjonal lov. Her okkuperer de ulovlig en del av det gass- og oljerike Syria.

– Det andre var Israel og dets ensidige proklamasjon 14. mai 1948, i strid med FNs vedtak for å dele opp det geografiske Palestina. I sytti år har Tel Aviv sett på at Sikkerhetsrådet treffer vedtak som de bare overser. Hver gang det overveies sanksjoner mot landet, kan de stole på beskyttelse fra USA og derfor bare ser bort fra truslene. De ser på seg selv som evig truet og kan bare overleve gjennom krig; en kulturell stilling som kan komme til å nærme seg slutten når antallet innbyggerne som definerer seg som jøder (Likud) overstiger de som definerer seg som israelere (de Hvit-Blå).

Israel, under beskyttelse av USA, er også hevet over internasjonal lov.

– Det er nå et tredje medlem av denne gruppen: Iran. Historisk har Teheran henrettet sine motstandsledere i utlandet over hele kloden, men aldri utenlandske statsborgere. For eksempel fikk Shah Mohammad Reza Pahlavi filosofen Ali Shariati myrdet i London. Senere, etter 1978, fikk den islamske regjeringen myrdet såkalte motrevolusjonærer rundt om i Europa. De påtok seg aldri offisielt skylden for disse drapene. Under krigen påført dem av Irak, angrep Iran medløperne til fiendene sine i utlandet; for eksempel angrepet på amerikanske og franske FN-styrker i Beirut i 1983. Men dette ble utført av libanesiske stedfortredere (som senere deltok i grunnleggelsen av Hezbollah) og rettet mot den ulovlige aktiviteten til USAs allierte i området (CIAs regionale hemmelige møter) . I løpet av de to siste årene har iranske styrker imidlertid flere ganger avfyrt raketter mot Israel fra syrisk territorium uten å påta seg ansvar for det, stikk i strid med våpenhvilen mellom Syria og Israel. Og denne måneden ble missiler offisielt avfyrt fra Iran mot amerikanske styrker i Irak, i strid med Bagdads suverenitet.

Nå har også Iran hevet seg over internasjonal lov ved å skyte missiler inn i Irak uten avtale med Iraks regjering.

USA ser på seg selv som nasjonen for forfulgte og kan derfor ikke motta råd fra andre forfølgere. Israel ser på seg selv som tilfluktstedet for et truet folk, og kan derfor ikke motta råd fra dem som har ignorert dem eller sågar krenket dem. Men Iran?

Evolusjonen til Iran

Hvordan kan denne evolusjonen forklares, hvis ikke ved en dyptgripende maktendring? Alt begynte å gå galt i slutten av 2013, og siden 2017 har vi vært vitne til demonstrasjoner, ikke bare i Teheran og Isfahan, men i hele landet. Litt etter litt har institusjonene blitt forvandlet. Rettssystemet, uavhengig sine av utøvende og lovgivende grener, har blitt et organ for politisk undertrykkelse, og går så langt som å dømme tidligere nasjonalistisk visepresident Hamid Baghaie til 15 års fengsel bak lukkede dører. Revolusjonsgarden som under revolusjonen skulle sikre at utenlandske agenter ble ekskludert fra valget, ble et organ for sensur av opposisjonen, og gikk så langt som å beskrive teamet til tidligere president Mahmoud Ahmadinejad som «dårlige muslimer». Mens det islamske presteskapets funksjon er å være lovgivende, er vi vitne til en maktovertakelse av et samme presteskap som bryter alle juridiske prinsipper.

Underkastelse av en geistlig funksjon er alltid en problematisk styreform.

Vi har sagt dette i 6 år: Dette har ingenting å gjøre med motstanden mellom pro- og anti-vestlige, og heller ikke med spørsmålet om tro. Det har å gjøre med iranernes eldgamle problem igjen: den blinde underkastelsen overfor den geistlige funksjonen, uansett hva som måtte være den dominerende troen. Det vil ikke bli noen løsning uten en konstitusjonell separasjon av sivile og religiøse maktorganser. I alle tidsepoker, under alle slags dominerende religioner, under alle slags regimer, har denne koaguleringen av makt oppstått.

Jeg gjentar at dette ikke har noe med 1978-revolusjonen å gjøre, som i motsetning til hva man tror i vesten ikke var for presteskapet, men mot den. Ayatollah Khomeini hadde blitt avvist av sine kolleger i dette presteskapet, som bare stilte seg bak ham etter seieren. De ble da til gjengjeld særs nidkjære i sitt forsøk på å få folk til å glemme deres tidligere overskridelser. Hvis vi ser på deklassifiserte offisielle amerikanske dokumentene, betraktet den daværende nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzeziński presteskapet som USAs allierte mot en Sjah som var blitt for grådig. Han organiserte tilbakekomsten av Imam Khomeini under den feilaktige ideen om at han var som andre geistlige, og ble dypt skuffet så snart mannen holdt sin anti-imperialistiske tale på Behesht-e Zahra kirkegård.

Mange aktører i Midt-Østen forsto denne utviklingen, og de første var Hizbollah og Syria. De har begge distansert seg fra Irans innenrikspolitikk. Midt under krigen hadde ikke Damaskus en iransk ambassadør for mer enn ett år. Vesten, på sin side, oppfattet ikke denne endringen fordi de var fanger av sin egen propaganda mot 1978-revolusjonen. De tolker de nåværende bevegelsene i Iran på grunnlag av deres utallige forsøk på å styrte regimet og ikke ved å observere iranernes oppførsel.

Forklaringene til USA og Iran overfor Sikkerhetsrådet

Som med alle militære intervensjoner i utlandet, og etter deres utveksling av bomber, forsikret USA og Iran sikkerhetsrådet at de handlet i samsvar med FNs vedtekter.

USAs FN-Ambassadør Kelly Crafts

Ambassadør Kelly Crafts brev som kunngjør mordet på general Qassem Soleimani 2. januar 2020 er surrealistisk.

– Den henviser ikke til det samtidige attentatforsøket på hans stedfortreder, den topphemmelige Abdul Reza Shahlai, i Yemen.

– Det kommer med en rekke anklager mot Irans allierte, men ingen mot målet selv.

– President Trumps anklager om et forestående angrep på fire amerikanske ambassader av Soleimani er ikke lenger nevnt. De ble dessuten tilbakevist av forsvarsministeren, Mark Esper.

Den eneste beskyldningen mot selve Iran er motsvaret fra 7. januar.

Brevet til ambassadør Majid Takht Ravanchi er like absurd.

– Det fastslår lovligheten av et iransk motangrep generelt, men ikke av dette svaret. Ingenting gir Iran rett til å slå til på irakisk territorium uten autorisasjon fra regjeringen i Bagdad.

I tillegg protesterte Irak øyeblikkelig mot handlingene fra USA og Iran.

Støtte for Internasjonalt lovverk

Mange tror at det ikke er noen grunn til å respektere loven hvis andre ikke bryr seg. De ser på den mer som en begrensning enn som en beskyttelse.

Thomas Hobbes var en engelsk filosof. Han er mest kjent for sitt hovedverk Leviathan, der han søker å rettferdiggjøre staten og vise hvordan det er vår plikt å lyde den. (Fra Wikipedia)

I hans verk ‘Leviathan’ viste filosofen Thomas Hobbes, som hadde levd gjennom den engelske borgerkrigen (1642-1651), at individer må gjøre alt for å beskytte seg mot kaos. De som møtte jihadisthærene visste hvor rett han hadde; andre som sov søtt i sin tornerose-søvn, ignorerte dette. Hobbes gikk til og med så langt som å tro at en autoritær stat er bedre enn kaosets tyranni. Han aksepterte det nødvendige ondet som staten er, selv som han sammenlignet det med Leviathan, det uhyrlige monsteret som er underverdenens portvakt.

Dessuten er det ikke noe uhyrlig med folkeretten. Det krenker ikke noens samvittighet. Å avvike fra den truer freden og derfor tilværelsen til oss alle.

Iran fanget verdens oppmerksomhet med sine innspill i FN. Landet holdt folkeretten opp i fjeset til imperialismen. Ingenting er tilbake av arven fra den tiden.

President Mahmoud Ahmadinjed på talerstolen under FNs generalforsamling den 23. september i 2010 hvor han stilte spørsmålet ved den offisielle versjonen om 11. september angrepet i 2001 i USA.

Forsidebilde v/  Ali Akbar Sadeghi

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Strategisk seier for Kina?

Storbritannia vil akseptere Huawei-teknologi.

Previous Post

Omskrivingen av historien i full gang:

Aftenposten desinformerer om Putin og andre verdenskrig.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.