POSTED IN Krig-fred, Virkelighetsforståelse

Thierry Meyssan:

Dette er en krig mellom «en regelbasert verden» og «en verden basert på folkerett.»

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

To oppfatningar om krigen i Ukraina

av Thierry Meyssan

Den militære intervensjonen i Ukraina bli slett ikkje tolka på same måte i Vesten og i Russland. Det er eit lærebokdøme. Ulikskapen mellom oppfatningane kjem ikkje av motsette materielle interesser, men av ulike oppfatningar av kva eit ’menneske’ er, og kva ’liv’ er. For somme prøver fienden å gjenopprette det storslagne tsar-imperiet eller Sovjetunionen. Andre meiner fienden ser på seg sjølv som godheita sjølv.

VOLTAIRE NETWORK | PARIS (FRANKRIKE) | 31 JANUAR 2023

Konflikten mellom forkjemparane for ei «verd basert på reglar» («rules based world»)og dei som kjempar for ei «verd basert på folkeretten» held fram. Det byrja med den russiske millitære intervensjonen i Ukraina, og kjem til å vare i årevis framover.

Den militære situasjonen på bakken er blokkert, som alltid om vinteren i denne delen av verda. Tilhengarane av «ei verd basert på reglar» nektar framleis å implementere resolusjonane 2202 frå FNs Sikkerheitsråd, medan tilhengarane av «ei verd basert på folkeretten» fører ein spesiell militær operasjon for å implementere den. I det siste har dei gradvis vike bort frå den og stabiliserer situasjonen for folket i Novorossija. (Donbas og Luhansk, red.)

Overgangen frå ein mobil krig til ein stillingskrig let protagonistane reflektere over årsakene til at dei vart pressa inn i kampen. Frå no av handlar det ikkje lenger om to ulike syn på internasjonale relasjonar som står imot kvarandre, men om to ulike syn på Mennesket.

I alle krigar er det lidingar på begge sider. Dette bildet vart tatt i Ukraina, men hadde hatt ei anna betydning hadde det vore i Vesten eller iNovorossia. Ein kan ikkje, og bør ikkje, dømme om kven som har rett ved å sjå på folk som lir. Under Andre verdskrig var lidingane dei same for offera for bombinga av Dresden, London, Tokyo eller Le Havre. Det fortel oss ikkje kven som hadde rett, Aksemaktene eller Dei allierte.

Blant Kievs troppar må vi skille mellom «dei integrerte nasjonalistane», som alltid kjempar lidenskapeleg, og dei profesjonelle soldatane og dei innbyggarane som er mobiliserte for høvet. Dei førstnemnde er ideologisk opptrente menn som ser på det å drepe russarar som ei eldgamal, heilag plikt. Dei refererer til skriva til Dmytro Dontsov og til ’føredømet’ Stepan Bandera. Førstnemnde var administrator for Reinhard Heydrich-instituttet i Praha, der han var med på å designe «den endelege løysinga på jøde- og sigøynar-problemet». Sistnemnde var leiaren for dei ukrainske nazi-kollaboratørane i kampen mot sovjetarane.

For den andre gruppa av Kievs soldatar, som utgjorde to tredelar dei ved starten av den russiske intervensjonen, er stemninga heller laber. Dei ser at våpen frå Vesten blir leverte til «dei integrerte nasjonalistane», men ikkje til dei. Dei blir sett på som kanonfôr, og lir svært tunge tap. Sosiale nettverk er fulle av video-meldingar av avdelingar som protesterer mot offiserane sine. Det var ei første bølge av misnøye på hausten. Dette er den andre.

Om dei hadde trudd at dei forsvarte heimlandet sitt, så veit dei no at landet deira er i hendene på ein klikk som har reinska biblioteka, tatt kontrollen over alle media i landet, forbode 13 politiske parti og den ortodokse kyrkja, og til sjuande og sist etablerer eit autoritært regime.

Oleksiy Arestovitsj

Førre veke sa oberst Oleksiy Arestovitsj, president Zelenskys tidlegare kommunikasjonsrådgivar, at Ukraina kjempa ein feil kamp og tok feil når dei såg på seks millionar av innbyggarane sine som «russiske agentar». Dei veit at dei fleste journalistane har blitt arresterte, og at dei fleste advokatane har flykta til utlandet. Dei kjenner seg difor trua av både det russiske militæret og si eiga regjering. Dei mange korrupsjonsskandalane, som braut ut i førre veke, stadfester for dei at dei berre er småbrikker i spelet mellom USA og Russland.

På den russiske sida er det motsette sant: dei profesjonelle soldatane som vart utplasserte i starten av den spesielle operasjonen lydde ordrane utan å heilt forstå korfor Kreml hadde sendt dei til Ukraina, den regionen som var opphavet til heimlandet deira. Det russiske folket frykta at fortidas massakrar skulle kome tilbake. Litt etter litt roa ting seg ned. Bourgeoisi-bohemane, bobo’ane, gjekk i eksil. Eg vart veldig overraska då ein russisk ven kommenterte: «Endeleg kvitt dei!» Han verka ikkje uroa over at dei hadde dradd, men letta over å sleppe å ha noko meir med dei å gjere.

Folket, som var svært sjokkert over Vestens tiltak mot landets kunstnarar og artistar og mot den ærerike fortida deira, vart merksame på at Ukraina berre er eit påskot for noko anna. Dei var også overraska over å sjå at folka i EU var på linje med Washington. Det er i deira auge ein krig mot sivilisasjonen deira, ein krig mot arven til Tolstoj og Pusjkin, ikkje mot president Putin. Dette stolte folket, alltid parat til å vise at dei kan forsvare sine eigne og si ære, observerer sørgmodig arrogansen til Vesten, korleis folk der ikkje er innstilte på å tene Det gode, men føler at dei er Godheita kroppsleggjort.

Dei politiske argumenta til Putin i desember 2021, då han publiserte utkastet sitt til ein bilateral avtale mellom USA og Russland om sikkerheitsgarantiar [1] er utdaterte. Dette er ikkje lenger ein krig om å forsvare interesser. Om protagonistane til Russland forstår at landet ikkje kjempar for ein eller annan ting, men for overlevnad, vil ikkje Vesten tolk konflikten på denne måten. Frå deira synspunkt er russarane blinda av propagandaen til regimet sitt. Dei kjempar, utan å vite det, for å gjenopprette det grandiose tsaristiske imperiet eller Sovjetunionen.

Konflikten mellom Roma og Kartago førte til at Kartago ble jevnet med jorda.

Denne typen konflikt er ekstremt sjeldan. Ein minnest konflikten mellom Roma og Kartago, som enda med at alle leivningar av kartagisk sivilisasjon vart øydelagde. Så øydelagde at vi i dag nesten ikkje veit noko om dette folket. Til nauds veit vi at Kartago vart bygd av folk frå Tyre (no Libanon, senter for Hizbollah) og at leiaren der, Hannibal, søkte tilflukt i Damaskus og andre syriske byar då byen hans vart øydelagd. Vi veit og at dei hadde utvikla seg under gode forhold til naboar og partnarar, medan Roma erobra imperiet deira med makt. Eg hadde allereie vist denne historiske parallellen til krigen mot Syria då Russland intervenerte. Parallellen blir meir og meir openlys. Dei to blokkene har ikkje noko til felles lenger.

I Vesten blir hendingane i Ukraina sett på som ein krig mellom USA og Russland, via ukrainarar. Dei «integrerte nasjonalistane» er sikre på at dei ikkje berre vil yte motstand mot den dei meiner har invadert landet, men slå han, i dag eller i «det endelege slaget». Det er lagnaden deira, trur dei. Men om ein legg til sides dei mystiske vrangførestillingane til Dmytro Dontsov, korleis kan ein førestille seg at 40 millionar ukrainarar skulle kunne nedkjempe 140 millionar russarar, når dei dessutan veit at russarane har våpen som er tjue år meir moderne enn dei Vesten har?

Medlemmane av Ramstein-gruppa, dvs. i praksis USA og EU, har allereie brukt meir enn 250 milliardar dollar på denne krigen, altså like mykje på eitt år som for dei ti åra med krig mot Syria. Om vi skulle samanlikne dei to konfliktane, bør vi merke oss at ifølge folkeretten (internasjonal lov) har Russland rett i begge desse krigane, medan USA har samla ihop ein breiare koalisjon mot Syria, men har betydeleg meir involvert sine allierte i Ukraina.

I motsetning til Hannibal, har ikkje president Putin nokon intensjon om å ta motstandaren sin hovudstad, Washington. Han er klar over sin militære overmon og vil ikkje framandgjere Vestens folk ved å bringe krigen dit, kanskje unntatt mot «elitane» deira i Foreign Office og Pentagon.

Thierry Meyssan

Translation

Monica Sortland

[1] “Draft Treaty betweeen the USA and Russia on Security Guarantees”, Voltaire Network, 17. desember 2021.

Forsidebilde: Lexica

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Ukraina (Det nye Stor-Israel), er det bare tilfeldigvis arena for kampen mot de megalomane globalistsatanister?.
    Ukraina og steppene innenfor (Khazaria) er denne rasens opphavssted, kanskje en Guds finger med i dette at oppgjøret kommer på deres tidligere hjemmebane?
    Forrige gang de ble «jekket ned» og Khazaria oppløst av Rus-folket (vikinger) under vikingeprinsen Sviatoslav I i år 965.
    Det Måtte Jo Tilslutt «Butte Imot» For Den Rasen Som Bygger «Det Nye Jerusalem» Og Det 3je Tempel For Å Sette Ani-Krist På «Verdenstronen».

    Svar
  • Voltaire_psykopaten
    7 februar 2023 12:36

    Perj har forstått det. Du forstår hvilken djevelsk ideologi som står bak ondskapen i verden i dag, å treffer også rett mht. historisk opprinnelse. Leo Trotskij, den forrykte morderiske kommunisten som opprettet Den Røde Hær var født i et jødisk rikmannshjem i Ukraina. I en tale til sine medforbrytere, «revolusjonære», i Petrograd i desember 1917 sa han bla.: «vi skal forvandle Russland til en ørken, befolket med hvite negre, er vi skal innføre et tyrrani som ingen asiatisk despot noensinne kunne drømt om.

    Den eneste forskjellen er at dette tyrraniet ikke kommer fra høyre, men fra venstre, og ikke er hvitt, men rødt, i ordets egentlige betydning. Vi skal la blodet flyte i slike mengder at tapet av menneskeliv i de kapitalistiske krigene skal blekne i sammenligning.

    De mektigste bankfolkene på andre siden av Atlanteren kommer til å samarbeide med oss. Om vi går seirende ut av revolusjonen og knuser Russland, kommer vi til å konsolidere sionismen på Russlands grav, å bli en slik kraft at hele verden legger seg på kne for. Vi skal vise hva ekte makt er. Ved terror og blodbad skal vi senke den russiske intelligensiaen til fullstendig idioti, til en dyrisk tilstand».

    I 1918 hadde den Røde Hær ca. 300.000 soldater som ble trent av amerikanske instruktører.

    I 1920 hadde Trotskij utarbeidet sin plan om å militærisere økonomien i Russland. Arbeiderne skulle være militæriserte slaver. Bønder og arbeidere skulle ha samme status som mobiliserte soldater og utgjøre arbeidsbataljoner. Hver person var «arbeidets soldat» som ikke skal være sin egen herre – kommer det ordre om at han skal forflyttes, skal han adlyde, om han nekter skal han ansees som desertør og normalt straffes med døden.

    Svar
  • Dette er ei forvirrande tilslørande tekst av jøden T. Meyssan. Kvifor ikkje seie det rett ut: I Ukraina er det jødar som har kommandoen over hjernevaska nazistar.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Den ukrainske hæren har skutt inn i sivile områder i 8 år.

Nato-våpen (norske) dreper og sårer barn i Øst-Ukraina.

Forrige innlegg

Nytt nr av Vardøger

En bauta i sivet

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.