POSTED IN USA, Virkelighetsforståelse

Thierry Meyssan:

Den nye verdensordenen tar form – (DEL 1)

1 kommentar

Dette er del en av en artikkel som tar utgangspunkt i møtet som nylig ble avholdt mellom Biden og Putin i Genève. I motsetning til stort sett alle vestlige kommentatorer og andre forståsegpåere tillegger Meyssan dette møtet avgjørende betydning. Han sier det representer en avtale om å avslutte den tredje verdenskrig som i stor utstrekning har foregått i Syria, en krig som har ført til USA og deres allierte sitt nederlag.

Jeg skal ikke gå inn på de videre begrunnelsene for Meyssans betraktninger som er svært avvikende fra det vi finner i våre medier, men anbefaler til lesing av begge artiklene og tenke sjøl. Den andre artikkelen kan åpnes her.

Knut Lindtner (redaktør Derimot.no)

Hvorfor et Yalta II?

av Thierry Meyssan

Aus dem Krieg gegen Syrien aussteigen, von Thierry Meyssan

USA er ikke den hypermakten de drømte om å være. De har lidd et forferdelig militært nederlag i Syria med hundre allierte stater. Selv om de fortsetter å lure seg selv, er tidspunktet kommet for å gjøre opp regninga. For å overleve har Washington ikke annet valg enn å alliere seg med en av sine motstandere. Russland eller Kina? Det er spørsmålet.

PNG - 225.1 kb
På et forberedende G7-møte den 3. Mai 2021 antydet USAs og UKs utenriksministre, Antony Blinken og Dominic Raab, at Vesten skulle bekjempe både Russland og Kina. Men det er et helt annet scenario som trengs å settes ut i livet.

Vi kan ikke leve i et samfunn uten regler. Hvis de er urettferdige, gjør vi opprør og endrer dem. Dette er uunngåelig, for det som virker riktig en gang, er ikke nødvendigvis riktig en annen gang. Uansett trenger vi en orden, ellers blir hver og en fiende for alle. Det som er sant for mennesker, gjelder også for folk.

I 1945 la Yalta-konferansen grunnlaget for delingen av verden i innflytelsessonene til de tre store seierherrene i andre verdenskrig: USA, Storbritannia og fremfor alt Sovjetunionen. Gjennom den kalde krigen fornærmet hver side den andre offentlig, men de kom alltid overens under bordet. Historisk forskning har vist at selv om avtalen når som helst kunne ha blitt til en konfrontasjon, var det fiendtlige språket heller ment å sveise hver side sammen enn å skade motstanderen/partneren.

Dette systemet ble aldri bestridt. Det varte til Sovjetunionen forsvant i 1991. Siden den gang har USA hevdet å være den eneste hypermakten som er i stand til å organisere verden. De har ikke lyktes. Ved mange anledninger har Kina og Russland – arven til Sovjetunionen – prøvd å blande kortene på nytt. De har heller ikke lyktes, men de har ikke sluttet å gjøre fremgang. Storbritannia, som sluttet seg til EU under den kalde krigen, forlot det å spille igjen («Global Britain»). Dermed er det ikke lenger tre, men fire makter som ønsker å dele verden.

Etter forvirringen i 1991-2021, fra «Desert Storm» til «omforming av det bredere Midtøsten», brøt USAs ambisjon sammen i Syria. Det tok flere år før de innrømmet nederlag. De russiske styrkene har nå mye mer avanserte våpen og den kinesiske hæren har mye mer kvalifisert personell. Washington må innse virkeligheten og akseptere en avtale, ellers vil de miste alt. Det handler ikke lenger om å beregne hva som er best for dem, men om å godta alt for å overleve.

USA’s allierte har ikke oppfattet viktigheten av den militære katastrofen i Syria. De allierte lyver fortsatt for seg selv og behandler denne store konflikten, som involverer enda flere stater enn andre verdenskrig, som en «borgerkrig» i et lite, fjernt land. Det vil derfor bli spesielt vanskelig for dem å forholde seg til Washingtons akselererende tilbaketrekning.

Yalta Conference - Definition, Date & WW2 - HISTORY
Jaltakonferansen var et ukeslangt møte fra 4. til 11. februar 1945 – tre måneder før den andre verdenskrig var over i Europa – mellom statslederne i USA, Storbritannia og Sovjetunionen. Wikipedia. Hensikten med møtet var å avtale hvordan Europa skulle reorganiseres etter 2. verdenskrig. På bildet foran fra venstre: UKs Winston Churchill, USAs Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens Josef Stalin.

En Yalta II er den siste sjansen for Storbritannia. Det tidligere «imperiet der solen aldri går ned» har ikke lenger de militære midlene til å realisere sine ambisjoner. Men de har fremdeles en eksepsjonell kunnskap og en ufeilbarlig kynisme («Perfidious Albion»). De vil delta i en hvilken som helst avtale så lenge det garanterer gevinst. Storbritannia følger i fotsporene til den amerikanske administrasjonen og utnytter deres felles kultur og solide nettverk av innflytelse. «Pilgrim’s Society», som var veldig til stede under den første Obama-administrasjonen, er tilbake i Det hvite hus.

Russland er ikke Sovjetunionen, der få ledere var russere. De søker ikke en ideologisk triumf. Utenrikspolitikken er heller ikke basert på en vag «geopolitisk» teori, men på projeksjonen av landets sterke personlighet. Russland er klar til å forsømme sine interesser i stedet for å fornekte seg selv.

Kina har kommet langt uten å skylde noe til noen, og spesielt ikke de som ødela det på begynnelsen av det 20. århundre. Landet har først og fremst til hensikt å gjenopprette sin regionale innflytelse og handle med resten av verden. Kina vet å vente, men er ikke klar til å gjøre innrømmelser. I dag er det en alliert av Russland, men landet husker sin rolle under koloniseringen og har ikke gitt opp sine territorielle krav på Øst-Sibir.

Kort sagt, ingen av de fire stormaktene handler etter samme logikk eller sikter på de samme målene. Dette gjør det lettere å komme til enighet, men vanskeligere å holde den.

Pentagon har utnevnt en arbeidsgruppe som skal vurdere mulige alternativer for å håndtere Kina (DoD China Task Force), som USA frykter mer enn Russland. Uansett hva Beijing gjenerobrer av makt og påvirkning i sin regionale innflytelsessone, vil det gå på bekostning av Washingtons posisjoner i Asia. 

Det hvite hus har på sin side også organisert en topphemmelig arbeidsgruppe for å vurdere mulige nye verdensordener. Den første gruppen har avgitt sin rapport, som er gradert. Ingen vet om den andre gruppen har fullført arbeidet eller ikke.

NEPD - "National Energy Policy Development group" by AcronymsAndSlang.com

Det er denne gruppen som overvåker skjebnen til USA. Selve sammensetningen er hemmelig. Medlemmene er åpenbart mer slagkraftige enn en senil president. Komiteen spiller en sentral beslutningstakerrolle som kan sammenlignes med National Energy Policy Development Group (NEPD) under Bush-Cheney-administrasjonen.

Det er uklart idag om denne gruppen representerer politiske mål og/eller økonomiske interesser. Uansett er det klart at den globale finansindustrien påvirker både NATO og Det hvite hus. Den søker ikke å endre allianser, men heller å ha den informasjonen som er nødvendig for å tilpasse seg bak kulissene til disse endringene og bevare den sosiale posisjonen.

Bevegelsene til Washingtons forskjellige spesialutsendinger antyder at Biden-administrasjonen allerede har valgt å gjenopprette den kalde krigsduopolet. Dette er den eneste måten Washington kan unngå en krig mot en russisk-kinesisk allianse som den sannsynligvis ikke ville overleve.

Dette alternativet innebærer at Washington forplikter seg til å forsvare det russiske Sibirs integritet mot Kina og at Moskva gjensidig forsvarer de amerikanske basene og eiendelene i den kinesiske innflytelsessonen.

Dette alternativet forutsetter at Washington anerkjenner kinesisk økonomisk fremgang i verden. Men det etterlater muligheten for å isolere «Midtens rike» politisk slik at det aldri blir en verdensmakt i full forstand.

Den eneste virkelige taperen ville være Kina, fortsatt fratatt en del av sin innflytelsessone og politisk innelukket. Imidlertid vil det for øyeblikket bli beroliget ved å få gjeninta Taiwan, som ei Pentagon-tankesmie i en uke nå har ansett som «ikke-essensielt» for USA.

Planen for omformingen av Midt-Østen: Rumsfeld/Cebrowski-doktrinen. -  Derimot
Er det her den reelle makten sitter i dagens USA?

Det er viktig å forstå at den viktigste hindringen for USA er mental. Siden 2001 har Washington vært overbevist om at ustabilitet spiller i deres favør. Dette er grunnen til at USA utruster jihadister over hele verden, og dermed implementerer Rumsfeld/Cebrowski-strategien. Konseptet med en avtale av Yalta-typen er tvert imot et spill om stabilitet, som Moskva har forkynt i to tiår.

President Biden har planlagt å møte sine britiske partnere for å styrke deres allianse etter modellen for Atlantic Charter; deretter for å samle sine viktigste allierte for G7: og til slutt for å møte sine militære og sivile allierte i NATO og EU. Det er først etter å ha forsikret seg om lojaliteten til alle at han vil møte sin russiske kollega, Vladimir Putin, i Genève 16. juni.

Alt dette er paradoksalt; Biden-administrasjonen gjør akkurat det Trump-administrasjonen ble forhindret fra å gjøre. Fire år er bortkastet for ingenting.

(Fortsettelse følger)

Oversatt av Askeladden

Knut Lindtner har lagt til noen bilder m/tekst

https://www.voltairenet.org/article213394.html



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 456 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • «Medlemmene er åpenbart mer slagkraftige enn en senil president»

    Medlemmene er åpenbart mer slagkraftige MED en senil president.

    – og med en influensa som piskes opp i et forsøk på å paralysere og lydig-gjøre en hel verden.
    Men man kan lure/bedra alle en liten stund. Lure/bedra noen hele tiden.
    Men man kan ikke lure/bedra alle hele tiden.

    Bakmennene i dette spillet, fra 1 verdenskrig til i dag, vil avsløre seg med sin egen grådighet.
    ‘ De som styrer det økonomiske systemet styrer politikken, lokalt og globalt.’
    Tror de. Før vi våkner.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Toppmøtet Putin-Biden.

Få konkrete resultater.

Previous Post

Nå er det slutt.

Store mengder vaksiner destrueres i USA.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.