”Vi skal dø oppreist, gutter”
I dag, for 81 år siden, kom den første tyske massehenrettelsen av kommunister i Norge.
Det var bare to ikke-kommunister blant de 17 som ble skutt i Trandumskogen 1. mars 1943. De to var Gustav Neraasen fra Øyer i Gudbrandsdalen, som ble dømt for å ha oppbevart et våpenlager, og Reidar Svendsen fra Oslo, som hadde skjult en tysk desertør.
NKPs hovedorgan som startet som illegal avis under krigen. Derav navnet. Den eksisterer fortsatt men bare som en skygge av seg selv. Etter krigene hadde den et kort periode et opplag på over 100 000Helt fra høsten 1941 hadde Gestapo drevet en iherdig jakt på kommunistenes motstandsarbeid – etter hvert med betydelig suksess. Til utgangen av 1942 var nærmere 1000 personer blitt arrestert for motstandsvirksomhet i regi av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Alle de 15 henrettede kommunistene var blant disse. Året 1943 var alt blitt innledet med en planlagt tysk storaksjon mot NKP. For første gang aksjonerte ikke Gestapo mot kommunister som det var konkret mistanke mot, men baserte seg på nylagde lister der kommunister på frifot skulle arresteres. Mange ble tatt, men de kom først for retten seinere.
Hvorfor kom disse henrettelsene nå? Bakgrunnen var selvsagt den generelle jakten på kommunister, inklusive Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon. Kommunistene drev en omfattende, intens og mangfoldig motstandsvirksomhet. Illegale aviser med massespredning, omfattende organisering av militære grupper, sabotasje, etterretningsvirksomhet og organisert flukttransport til Sverige var blant de virksomhetene Gestapo og deres norske hjelpere i Statspolitiet jaktet på. Bak virksomheten sto partiorganisasjonen – den skulle være motoren i motstandsarbeidet. Flere som har skrevet om kommunistisk motstand har ikke skjønt dette. Men Gestapo forsto det!
Den 2. februar 1943 kapitulerte generalfeltmarskalk Paulus’ 6. armé etter lange og blodige kamper ved Stalingrad. Dette tyske nederlaget ble et vendepunkt i verdenskrigen og innledet en tysk retrett. Selv om ikke alle tyskere fullt ut forsto alvoret i situasjonen, var nederlaget et hardt slag som krevde mottiltak. Tyskland erklærte ”total krig”. En rekke fanger, også norske, ble henrettet i tyske konsentrasjonsleire. Massehenrettelse av kommunister ble et logisk svar i Norge.
De 15 hadde ulik bakgrunn. Noen var framtredende parti- og motstandsledere. Ottar Lie var mangeårig organisasjonsleder og var nå viseorganisasjonsleder i det illegale partiet. Sammen med tidligere leder av NKU Arne Gauslaa, som nå var øverste organisasjonsleder, hadde han med hjelp av lokale krefter klart å bygge det forbudte partiet opp til 2500—3000 medlemmer sommeren 1942. Det var samme medlemstall som partiet hadde da det som første parti i Norge ble forbudt i august 1940. Lie ble tatt ved Gestapos aksjon mot partiets organisasjonssenter på Modum i oktober 1942 da Gauslaa ble drept i skuddveksling og fluktforsøk. Lie ble grovt torturert.
Ottar Lie, viseorganisasjonsleder i det illegale NKP, var en av de første som ble henrettet av den nazistiske okkupasjonsmakterBjarne Dalland fra Bergen, tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet, var partiets leder på Vestlandet og medlem av den sentralkomiteen (SK) som ble valgt på nyttårsaften 1941. Lars Nordbø var førkrigsmedlem av SK og ble leder av en etterretningsgruppe – et slags norsk ”Røde orkester” – som fra sommeren 1940 samlet militære opplysninger mot tyskerne, trolig for den sovjetiske militære etterretningsorganisasjonen GRU. Også Arne Stensrud og Sigurd Syversen hadde arbeidet for Nordbø. Olav Kvernmo hadde vært leder for partiets forlag, hadde viktige posisjoner i partiet og var med på å lage illegale aviser. Ole Kjell Karlsen var tidligere spaniakjemper og medlem av NKPs illegale distriktsstyre for Oslo/Akershus.
Bjarne DallandHarald Slåttelid hadde vært landsstyremedlem i partiet og redaktør av partiorganet Hardanger Arbeiderblad i Odda, en av NKPs bastioner. Hans sønn Ørnulv hadde vært leder av NKPs illegale ”ungdomsapparat” og døde i fengselet etter arrestasjon i mai 1942, angivelig etter selvmord. Oppsiktsvekkende var at ytterligere sju av de dødsdømte var fra Hardanger: Ingolf Kleppestø, Artur Berg, Thor Espelid, Olaf Prestegaard, Knut Veka og Leif Kindem, alle fra Odda, og Theodor Danielsen fra Ålvik. De var alle tatt for illegal virksomhet for NKP, men det gjaldt også mange flere som ikke fikk dødsdom. Denne vilkårlige jussen var politisk gjennomtenkt: åpenbart ville en ramme lokalsamfunnet Odda hardt for å skremme fra videre motstandsarbeid for NKP.
Bildet av en bevisst anti-kommunistisk hevnaksjon for nederlaget ved Stalingrad blir tydelig også ut fra andre fakta. Ni av dødsdommene ble avsagt så seint som 27. februar – to dager før henrettelsen. Gestapo hadde hastverk, for det var lagt opp til en massehenrettelse.
Det politiske motivet i den tyske rettsprosessen er også påpekt av historiker Berit Nøkleby. Ottar Lie hadde ingen forsvarer og ble bevisst dømt etter en eldre forordning i stedet for en nyere som kunne gitt mildere straff. Dommeren begrunnet det med Lies politiske overbevisning:
”Tiltalte er fortsatt overbevist kommunist, så med hensyn til hans karakter
må enhver tanke på mildere straff bortfalle. Den som under en slik skjebnekamp
som den tyske nasjon for tiden fører mot kommunismen, entydig slår inn på motstanderens linje, må utryddes av hensyn til den tyske sikkerhet … ”
De sytten ble da også dømt for ”bolsjevikisk undergravingsarbeid” og ”virksomhet for en fiendtlig stat”.
15 av de dømte ble plassert på ”Fallskjermen” på Grini – endestasjonen før henrettelse. Natten til 1. mars kom kommandanten på Grini opp til dem og varslet om hva som skulle skje. Han sa at fordi de var kommunister, ville de ikke bli begravet som skikkelige mennesker, men få sin aske strødd for alle vinder. Ottar Lie svarte: ”Hva som skjer med oss etter døden har ingen betydning, herr kommandant. Vi har fylt vår misjon”.
De dødsdømte på ”Fallskjermen” brukte siste kvelden til å skrive et brev til sine nærmeste – på dopapir. De skrev også et felles brev til sine medfanger:
”Til kameratene på Grini.
Vi sender dere alle vår hilsen. Den nasjonale front mot fascismen som er
bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke. Vårt mål og deres
mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse
og levelige vilkår for alle. I kampen for dette må alle uoverensstemmelser
skyves til side. Ut av vårt land med tyskere og quislinger. Leve et fritt og
selvstendig Norge. Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks
frihet.
Hilsen og håndslag til dere alle.
Odd NansenTidlig om morgenen 1. mars ble de femten hentet og beordret inn i lastebiler – bakbundet og lenket sammen to og to. En medfange forteller at det siste han hørte var en høy stemme som sa:
”Vi skal dø oppreist, gutter”.
Fridtjof Nansens sønn Odd Nansen skildrer i sin dagbok hvordan massehenrettelsen ble opplevd av de gjenværende fangene på Grini:
”Tidlig i morges ved femtiden ble de femten dødsdømte hentet og kjørt
vekk. Alle forsto hva det betydde da nyheten spredte seg på morgenappellen.
Tausheten la seg over hele plassen – over to tusen sørget over sine falne
kamerater, og sikkert mange svor hevn over dem i sitt stille sinn.”
Dette skulle ikke bli den siste massehenrettelsen av kommunister. 19. mai falt nye skudd – denne gangen på Kristiansten festning i Trondheim. Ti dødsdømte menn fra Trondheim og Strinda som hadde vært aktive i motstandsarbeid for NKP, ble henrettet for ”virksomhet til fordel for en fiendtlig stat” og for ”militære forberedelser for å kunne gripe inn i kampen på fiendens side i tilfelle av en invasjon”. Den fremste av de drepte var urmaker Henry Thingstad, tidligere leder av Sør –Trøndelag AIF og organisasjonsleder i NKPs illegale distriktsstyre. Både han og flere av de øvrige var blitt torturert i angiveren Henry Rinnans hovedkvartér.
Henry ThingstadDen 17. november falt nye skudd på Kristiansten. Åtte nye kommunister ble henrettet – flere av dem etter tortur i Rinnans ”bandekloster”. De mest kjente var brødrene Carsten og Reidar Wæhrdal. Partidistriktets politiske leder Arne Margido Johansen hadde fått alvorlige skuddskader ved arrestasjonen og måtte bringes til rettssalen på båre. Han døde før han kunne henrettes. Dommen sa at de dømte ”hadde forsøkt å gjenoppbygge det kommunistiske parti i Trondheim og omegn”, spredt illegale aviser og vært medansvarlig for et attentat – ”et gement mord”. Dette var rettet mot Rinnan, men mislyktes, og de dømte hadde ikke hatt noen befatning med det. Tidligere var fanger blitt henrettet ved fangeleiren Falstad. Men av de totalt 28 som ble henrettet på Kristiansten i løpet av krigen, var 18 kommunister.
Også utover i 1944 og 1945 ble en rekke kommunister henrettet, fra høsten 1944 ofte uten dom. Men de ble ikke henrettet i større grupper av nesten bare kommunister. Nærmest kom henrettelser på Trandum i september 1944 der 13 av de 17 var tilknyttet Sunde eller NKP. Mest påfallende er de dommene som ikke ble effektuert. 10. februar 1945 ble NKPs sabotasjeleder for Oslo-regionen Ragnar Sollie –”Pelle” – og ni av hans kampfeller dømt til døden ved standrett. Avisene meldte om dommene og at de var ”fullbyrdet”. Og det ble de – for fem av dem. Men Sollie selv og fire andre ble i stedet holdt fengslet på Akershus festning. Deres dommer ble aldri fullbyrdet fordi Gestapo åpenbart håpet å få flere opplysninger ved fortsatte avhør.
Ragnar Solli, leder av «Pelle»-gruppa som bla annet stod bak en stor aksjonen på Nylands og Akers mekaniske verksted natta til 24. november 1944, da fire skip ble helt eller delvis senket og to andre påført store skader. Max Manus som ikke var med på dette tok æren for aksjonen. Slik fremstilles det også i filmen om han. Det var viktig å fjerne de norske kommunistene fra norgeshistorien.Henrettelsene, selvmord, mishandling, døde i skuddveksling og i fengsler og konsentrasjonsleire brakte kommunistenes tap i været. Tar en med ”partisanene” i nord, som arbeidet for sovjetisk etterretning og hvor ikke alle var kommunister, kommer tallet på døde med tilknytning til kommunistisk motstand opp i mellom 150 og 200. ”Kommunistene tok store og skremmende tap uten å la seg knekke”. Det var historieprofessor Magne Skodvins ord i NRK i 1969.
Historiker Terje Halvorsen
Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen torsdag 1. mars 2018
Artikkelen er hentet fra Derimot.no sitt rikholdige arkiv
20 kommentarer. Leave new
«Kommunistene drev en omfattende, intens og mangfoldig motstandsvirksomhet.»
Er det riktig? De var jo egentlig veldig få aktive som gjorde noe voldelig mot okkupasjonsmakten.
Om en ser på hva kommunistene gjorde mot norsk jernbane – som var svært viktig for tyskerne – var det i perioden etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1942 og frem til tidspunktet for disse henrettelsene 1. mars 1943, bare en håndfull angrep mot norsk jernbane. Den største aksjonen de gjennomførte under Krigen, var 7. oktober 1943; altså etter henrettelsene. Heller ikke denne aksjonen var mer enn ett lite nålestikk mot okkupasjonsmakten.
Ja, kommunistene gjorde noe voldelig mot tyskerne og var de fremste i den voldelige motstandskampen av alle sivile i Norge. Men, nei; de gjorde ikke noe som hadde særlig betydning for okkupasjonen av Norge. Den æren tilkommer kun Krigsseilerne.
Du har rett Max:
Les HVITBOKA OM 1940 fra NKP, der de anser okkupasjonen av Norge for å være et anliggende mellom imperialist-landene.
Altså ikke noe kommunister bør bry seg mye om. (Har ikke tilgang til boka nå, så jeg kan ikke sitere)
«Om en ser på hva kommunistene gjorde mot norsk jernbane – som var svært viktig for tyskerne – var det i perioden etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1942 »
En annen sak, men tilknyttet, er hva kommunistene gjorde i Russland etter 1917. Anslagsvis en million syndikalistiske fagforeningsfolk til SIbir.
Eller ta Spania 1936-1939 … «Partido Microscopico» utnyttet koblinga til Russland til det ytterste, og slo ned andre på venstresiden (f.eks. Trotskistene, der George Orwell var med i kampen)
«Den æren tilkommer kun Krigsseilerne.»
Og vi vet hva slags belønning krigsseilerene fikk av Ap etter krigen.
– Og enda våger de å kalle seg arbeideparti, og å stille til valg.
/
Den mest ukjente siden ved norsk krigshistorie er partisanenes likvidering av politiske motstandere, som særlig ble gjennomført i de to siste krigsårene.
Statistisk sentralbyrå oppga i 1947 at det var likvidert 65 personer, 62 menn og tre kvinner…. et riktigere tall ligger på minst 200 personer. Det er også likvidert langt flere kvinner enn oppgitt, og noen av dem ble først voldtatt. Også barn ble likvidert. De to yngste er toåringer som ble avlivet sammen med foreldrene.
…Men likvideringene inneholder ogsåflere skjulte sider fra årene før krigen brøt ut.
Sider som gjør at en må se på likvideringer og sabotasjehandlinger i Norge under 2. verdenskrig med helt andre øyne enn tidligere. /
Kjell Fjørtoft : «Oppgjøret som aldri tok slutt.» (1997 ) ( ANBEFALES ! )
Hitler og Stalin hadde en hemmelig avtale for delingen av Europa; Hitler ga Stalin tillatelse til å invadere allierte Finland og Stalin hjalp nazistene med invasjon i Norge. Da Luftwaffe bombet Polen, ble deres fly ledet av «navigational beams» fra Kiev. Kommunistiske partier i Europa ble instruert til å sabotere motstand mot nazistene og franske kommunister adresserte deres nazistiske okkupanter som «kamerater».
Goebbels sammenlignet Hitler med Lenin mens Molotov utryddet motstand mot nazistiske ideologier. SS og NKVD hadde en hemmelig protokoll og overlevert nazistiske og kommunistiske partisanere for tortur og henrettelse.
Det ser ut til at «Illuminati» kontrollerer verden ved å finansiere og kontrollere begge sider av hver konflikt. Dette er «Illuminati dialektisk.» Konflikt er bare et narrespill designet for å kontrollere og utnytte menneskeheten.
Stalin’s Secret Wars in Norway
by Eric Lee http://www.ericlee.me.uk/norway.html
The Soviet Story
https://www.youtube.com/watch?v=0lv9Rjq44zA
Sovjet holdt nazistene og «hele verden» for narr under den såktalte ikke-angrepspakten med Tyskland 1939-1941 – mens de forberedte seg på angrep fra Nazi-Tyskland. som alle var klar over ville komme. Kampen mot nazismen-fascismen startet lenge før 1940. Sovjet fjernet ikke «all motstand» mot nazismen men fjernet derimot en rekke pro-nazistiske offiserer fra sentrale stillinger i militæret. KomInterns 6. og 7. Kongress hadde resolusjoner for kamp mot fascismen-nazismen. Georgi Dimitrov dro ikke til Tyskland for å forsvare nazister, men forsvare seg selv mot anklagene om «kommunistisk konspirasjon» og sabotasje m.m.
Avgjørelsen om å gå til angrep på det nazistiske Mannerheim-regimet i Finland var en tvungen nødvendighet – tvunget fram av de imperialisiske-kapitalistiske landenes kollaberering mot Sovjet og trenering av alle sovjetiske initiativ til enhetsfront mot nazi-Tyskland.
Nazi-Tyskland var kapitalistisk – venn av kapitalistiske Frankrike, Storbritannia, Norge etc. Kapitalistenes fiende nr.1 var det sosialistiske Sovjetunionen. Man håpet på et svekket Sovjet etter en krig med Tyskland.
Takk til Sovjetunionen og den Røde Arme for deres bidrag til frigjøringen av Norge og Europa.
Vårt eget arbeid var det som «finansierte» Sovjetunionen og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Man flyttet hele industriproduksjon bak Ural-fjellene. Ikke finansiert av noen, ei heller lagt ut på anbud—
Fordelen med krig er at man kan drepe de en ikke liker. Og her har seierherrene en urettferdig fordel. De kan i ettertid tillegge de likviderte alle mulige motiver : for eksempel mulig angiveri, mulige handlinger som er en risiko for en selv, sympatieier med fienden m.m. Bevisene her eksistere ofte ikke bare påstander som rettferdiggjør at elitedrepere blir helter. Og kan sikre seg beundring og karriere.
Krig er kollektivt og individuelt faenskap. Og her har historikerne en unnlatelsessynd. De har vært altfor selektive i hva de skriver om og hva de ikke skriver om. Historien trenger ikke skape beundring og helter av seierherrene. Det skaper bare mere krig.
«Og her har seierherrene en urettferdig fordel. De kan i ettertid tillegge de likviderte alle mulige motiver »
Så burde vi alle ta et oppgjør med Det norske Arbeiderpartiet for deres «krigsoppgjør» , med lover med tilbakevirkende kraft – for å likvidere alle som kunne true AP sitt ønske om maktmonopol etter krigen.
Handlinger , i fredstid (!), som gikk ut på å demonisere «tyskertøser» og deres barn, og frata familier borgerrettigheter og pensjoner i ti-år etterpå.
At samme parti i ny tid lager NY krig og bomber LIbya i stykker og dreper flere enn 5 års okkupasjon i Norge. – Et land som ikke angrep noen andre land, men som ville frigjøre det afrikanske kontinentet med egen valuta fristilt fra krigsvinnerne/våre allierte som styrer FED.
Jeg anbefaler på ny : «Oppgjøret som ikke tok slutt» av Kjell Fjørtoft. ( Lån den på biblioteket.)
Og les Tore W. Tvedt sin sanne historie om 2 verdenskrig på vigrid.net.
( En god samleside , selv om den og mannen har blitt demonisert av de som synes sann historie burde forbys.) «Bjelken og splinten».
SÅ kan vi snakke om Norge og motstandskamp, snille og slemme, grusomme «dødsleire» og andre myter om 2, verdenskrig.
«Krig er kollektivt og individuelt faenskap. Og her har historikerne en unnlatelsessynd.»
Og like viktig er det å se på hvordan «vinnerne», dvs. våre allierte, har opptrådt ( mot partisaner og sivile) i de utallige krigene/invasjonene de har utført siden «den/det onde» ble nedkjempet. Irak og Guantanamo for å nevne noe.
[…] Det er i disse dager 75 år siden den tyske okkupantene utførte den første massehenrettelsen av motstandsmenn på Trandum. 1. mars ble 17 mann henretta i Trandumskogen, 15 av dem var kommunister. Historiker Terje Halvorsen skriver godt om dette, blant annet i Klassekampen. […]
Nygårdsvold-regjeringen derimot de gikk fri. Man ble straffet etter innfallsmetoden etter krigen. Selv en ung gutt som umulig kunne ha visst hva han var med på, da hans foreldre meldte ham inn i NS. Han var 15 år. Folk som ikke var noen trussel for motstandsbevegelsen ble straffet. Mange riktignok slapp ut etter kort tid. Oliver Langeland, mannen som var den første som etablerte Milorg, D13, skrev to bøker. «Døm ikke», og «For at dere ikke skal dømmes». (Hentet fra Bibelen). Han fikk bøkene sine inndratt men de kom ut igjen og kan leses som e-bøker. Der Langeland stiller sterke kritiske spørsmål til forholdet «likhet for loven». Der Nygårdsvold-regjeringen med Halvdan Koht, og andre gikk fri og burde vært henrett for landsforrædere. Denne gjengen fra Arbeiderpartiet (ikke noe nytt altså) som ga faen i å mobilisere til tross for Norges mann i Berlin, Schele som gjentatte ganger sendte bud hjem om at tyskere mobiliserte og var på vei til Norge. Landet som IKKE ble tatt på senga. Men nei, idiotene i AP (ikke noe nytt det heller) insisterte på at Norge skulle være et nøytralt land. Og dermed ble det ikke satt av penger til Forsvar. Akkurat som idag altså. Regjeringen av 1940, som burde vært stilt for Riksrett gikk fri. Akkurat som dagens regjering 2019 vil, tiltross for et gigant Landsforræderi. Høyre og Frp er ikke noe bedre. De andre sandkassepartiene er ikke verdt å nevne.
Enig mio min mio. Dette er en objektiv og riktig historisk beskrivelse.
Når startet egentlig WW2?
Var det ved invasjonen av Tsjekkoslovakia (15. mars 1939) eller ved invasjonen av Polen (1. september 1939)? Fra Wikipedia: «Men allerede den 15. mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere resten av Tsjekkoslovakia, og den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen, med den følge at Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland».
Tyskland fikk Sudentenland nærmest i gave av Storbritannia og Frankrike ved Münchenavtalen.
Tsjekkoslovakia var alliert med Frankrike og Sovjetunionen, men intet skjedde.
Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig ved invasjonen av Polen, men hverken Storbritannia og Frankrike blandet seg inn i krigføringen i Polen. Men dette definerer likevel starten på WW2.
Etter det jeg har lest ble deler av nordlige deler av Tsjekkoslovakia overført til Polen og sydlige deler av Tsjekkoslovakia ble overført til Ungarn (dette skjedde før invasjonen av Polen og minner litt om det som senere skjedde i Polen?).
Når startet egentlig WW2?
Når WW1 opphørte og la grunnlaget for Versaillestraktaten – det tok bare litt tid før sprengestoffet i den nevnte traktaten ble tent.
«Når startet egentlig WW2?»
Krigen startet i 1860 årene da Tyskland bestemte seg for å industrialisere, og dermed utfordret det britiske imperiet.
– Grovt sagt da rikskansler Otto von Bismarck anvendte den økonomiske strategien til Friedrich List, som egentlig var en avansert kopi av den britiske proteksjonistiske strategien. Senere brukt av USA, Japan, Sverige, Korea og i vår tid, selvsagt Kina.
Londons svar var selvsagt og som Lord Grey uttalte på 1890 tallet: Tyskland må kveles i krybben, før det blir for sterkt.
Klippet fra riksavisen.no
Jurist Synnøve Fjellbakk Taftø skriver i et brev til Øyvind Aarsnes, leder for grunnlovens-vektere.no, den 02.01.2006 at Norge i realiteten var okkupert fra 8. mai – 13. desember 1945, av de allierte;
«I denne tiden ble Norge ikke styrt av den første regjeringen Gerhardsen, men av allierte propagandaeksperter, de fleste av jødisk herkomst, som gav ordrer til de spesialutplukkede departementsrådene i hvert enkelt departement om hva som skulle gjøres. Det var disse propagandaekspertene som stod bak både Krigsbarnutvalget og de grunnlovstridige provisoriske anordningene som har utgjort norsk rett etter krigen, ikke den såkalte hjemmefronten, men det var jeg ikke klar over før i 1989. Jeg visste derimot at Jens Christian Hauge har spilt en nøkkelrolle både i 1945 og i alle år siden og jeg mistenkte ham for å være den «agent Oscar» som Mossad var så stolt av.»
Side 1 og Side 2. (Høyreklikk, Lagre Som…)
De samme tok seg av den urettmessige behandlingen av krigsseilerne også da, og stjal de hyrer som sjøfolkene hadde opparbeidet seg under krigen (Nortrashipfondet), og som de hadde blitt lovt «skulle stå på konto, for utbetaling etter krigen».
Siden Hauge hadde flere turer til Tyskland under krigen, og siden Gerhardsen i sine taler på Grini kunne proklamere at han var lovt å bli norges statsminister etter krigen, så er det mer enn grunn nok til å tro at disse våre ledere har blitt kjøpt og betalt (mot at de skulle få den tilsynelatende makten i kongeriket) på veien til å tjene andre makter enn det norske folk. Lovt av hvem? Av folket som skulle velge ham? (slik folkevalg foregår i Norge, under okkupasjonen fra 1945 til dags dato).
Når forvaltningen av oljepengenes fond er lagt til London, er det fordi det er der de «riktige» eierne (kuppmakerne) er? Far til oljefondsjef Yngve Slyngstad var MILORG mann og altså i jødenes tjeneste allerede for 80 år siden. Eplene faller vanligvis ikke så veldig langt fra stammen.
«MILORG mann og altså i jødenes tjeneste»
Hvem part under andre verdenskrig kan da sies å IKKE ha vært i «jødenes tjeneste»? Hmmm?
Jeg er så gammel at jeg personlig kjente flere overlevende veteraner fra motstandskampen i Norge da jeg vokste opp, dette var folk fra både borgelig side, AP og kommunistene, deler av familien min ble hardt rammet av eksklusjonene i NKP derav mitt valgte nick.
Alle disse folka ville øyeblikkelig plassert deg som en Quisling hvis de hørte deg preike som du skriver her, og å sitere Riksavisen er et absolutt lavmål.
Btw: at Norge var okkupert av de allierte mellom 8 mai og 13 desember 1945 var ikke bare reellt men også formelt og offisielt, dette er ikke noe mange vet og tydligvis heller ikke du eller Taftø…hvis hun altså er riktig sitert.
Hei Terje
Det er godt å se at du er aktiv, men du kunne ha spart deg den negative kommentaren om avisa FRIHETEN.
Det er den eneste avisa som slipper til innlegg med sannheten mot NATOs kriger, nå i Ukanina. FRIHETEN er en dugnadjobb fra folk som har et politisk mål. Det skal respekteres.
Takk folkens, her var det mye å lære. Jeg møtte en slesk liten fyr, for noen år siden. Han het Sønsteby, med kallenavn «Kjakan». Jeg likte han ikke. De andre fortalte meg at han var krigshelt og en av «Gutta på skauen». Han dro landet rundt og tok imot hyllest. Han gulpet den grådig i seg, hyllesten. Jeg fattet ingenting.? Så traff jeg en gammel værftsarbeider i badstua på det offentlige badet. Av en eller annen ubeskrivelig grunn ville han absolutt fortelle meg noe. Jeg fant det vanskelig å få til i badstusammenheng fordi han var urolig fordi han ikke ville at andre skulle høre. Jeg forslo at jeg kunne besøke ham hjemme hos ham, hvor vi kunne snakke uforstyrret. Det ble en uhyre sterk skildring av feigingen Sønsteby, som hadde truet med å drepe ham to ganger. Hvorfor? Jo, han visste hvor udugelig Sønsteby var. Den gamle værftsarbeideren hadde vært med på flere saboteringstokt. Han navngav ufattelig mange av sine kammerater som hadde utført dåder som aldri ble nevnt i media. Men «storkara» tok all ære. «De som solte seg som helter hadde ikke gjort en dritt!» Saken var den at de virkelig helter forble i skyggen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Men det jeg sitter igjen med er at jeg definitivt ikke likte trynet på Sønsteby de to gangene jeg traff ham. Merkelig han var jo en av heltene.
En anonym person på et ganske obskurt nettsted som kaller Sønsteby en feiging snart 80 år etter krigens slutt og snart 12 år etter hans død…dæven døtte, kjør debatt!
Hvem blir den neste du kaller feiging? Kjell Staal Eggen?
Du er og anonym ser jeg. Går ut ifra at det har sine grunner. Debatt kan være sundt.