Denne artikkelen publiserte vi i fjor sommer. Den er fortsatt mer enn aktuell.

Koronaviruset: Hvorfor alle tok feil

Det er ikke «et nytt virus». 

Eventyret om Ingen immunitet.

«Det var til og med mere feil å påstå at befolkningen ikke allerede hadde noe immunitet mot dette viruset». 

Immun-responsen mot viruset er sterkere enn noen hadde tenkt seg.

Av Beda M. Stadler.

Dette er ikke en beskyldning, men en hensynsløs sannhet om den nåværende situasjonen. Jeg  er sint på meg selv fordi jeg betraktet Sars-CoV2 altfor lenge med panikk. Jeg er også litt irritert på mange av mine immunologi-kolleger som til nå har overlatt diskusjonen rundt Covid-19 til virologer og epidemiologer.

Samtidig mener jeg det er på tide å kritisere noen av de alminnelige og fullstendig feil offentlige uttalelsene om viruset. 

For det første var det galt å påstå at dette viruset var noe nytt.

For det andre var det enda mer feil å påstå at befolkningen ikke allerede hadde noe immunitet mot dette viruset. 

For det tredje var det toppen av idioti å påstå at noen kunne ha Covid-19 uten noen symptomer i det hele tatt, eller å gjennomgå sykdommen uten å vise noen symptomer i det hele tatt.

Men la oss se på disse påstandene – en for en.

1. Et nytt virus?

Ved slutten av 2019 ble et koronavirus, som ble betraktet som nytt, oppdaget i Kina. Da gen-sekvensen, altså blåkopien av dette viruset ble identifisert, ble det gitt et navn likt det som ble identifisert i 2002 nemlig Sars, eller Sars-CoV-2. Allerede da burde vi spurt hvordan dette viruset er beslektet med andre koronaviruser som kan gjøre folk syke. 

Det er ikke lenger snakk om det genetisk  er beslektet med andre koronaviruser som kan gjøre folk syke. Men i stedet diskuterte vi hvilket dyr, som er en del av kinesisk meny dette viruset kunne komme fra.

I mellomtiden trodde mange mennesker at kineserne var så dumme at de slapp dette viruset løs i sitt eget land. Nå som vi snakker om å utvikle en vaksine mot viruset ser vi plutselig at studier viser at det såkalte nye viruset var sterkt beslektet med Sars-1, og også andre beta-koronavirus som hvert år gjør oss syke i form av forkjølelser.

Bortsett fra den rene likheten mellom de forskjellige koronaviruser som kan gjøre folk syke jobber forskere nå med å identifisere flere typer virus på samme måte som menneskelige immunitetsceller gjenkjenner dem. Det er ikke lenger snakk om genetisk slektskap. men om hvordan vårt immunsystem ser på viruset, altså hvilke deler av andre koronaviruser potensielt kan brukes i en vaksine.

Så Sars-CoV-2 er slett ikke nytt, men bare et sesongvirus for forkjølelse som har mutert og som forsvinner igjen når sommeren kommer, slik alle forkjølelsesvirus gjør. Det er det vi ser verden over akkurat nå.

Influensaviruser muterer mye mer, forresten. Og ingen vil noen gang påstå at ett nytt influensavirus er helt nytt. Mange veterinærer er derfor brydd av påstanden om dette er helt nytt. De har vaksinert katter, hunder, griser og kuer mot koronavirus i årevis.

2. Eventyret om ingen immunitet.

Fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) til alle facebook-virologer, så har alle påstått at dette viruset var spesielt farlig fordi det ikke fantes immunitet mot det, det var jo et nytt virus.

Til og med Anthony Fauci, Trumps viktigste rådgiveren i Trump-administrasjonen, mente til å begynne med når han sto fram offentlig at faren med dette viruset lå i det faktum at det ikke eksisterte noen immunitet mot det. Han og jeg satt ofte ved siden av hverandre på immunitets-seminarer ved National Institute of Health i Bethesda i USA, fordi vi arbeidet med beslektede emner på den tiden.

Så for en stund var jeg nokså ukritisk til hans uttalelser, siden han var en av mine respekterte kolleger. Det tok bare slutt da jeg forstod at den første kommersielle tilgjengelige antistoff-testen for Sars-CoV-2 ble sammenliknet med en gammel test som var ment å oppdage Sars-1.

Denne slags tester vurderer om det er antistoffer i en persons blod, og om det kan komme fra tidligere angrep av viruset. Forskerne fant til og med antistoffer i en lama som de gjenkjente som Sars-1, Sars-CoV-2 og til og med Mers-virus.

Det ble også kjent at Sars-CoV-2 hadde mindre utbredelse i områder i Kina der Sars-1 tidligere hadde herjet. Dette er et klart bevis for ar vårt immunsystem ser på Sars-1 og Sars-CoV-2 som delvis identiske, og at ett virus sannsynligvis kan beskytte oss fra andre.

Det var da det gikk opp for meg at hele verden ganske enkelt påsto at det ikke fantes noen immunitet. Men i virkeligheten hadde ingen klar en test for å bevise et slikt utsagn. Det var ikke vitenskap, men ren og skjær spekulasjon, basert på på en magefølelse som var blitt akseptert av alle.

I midten av april ble det publisert et arbeid utført av gruppen til Andreas Thief ved Charité Berlin.  Et dokument med 30 forfattere, blant dem virologisten Christian Drosten, viste at 34 prosent av innbyggerne i Berlin, som aldri hadde vært i kontakt med Sars-CoV-2 allikevel viste seg å ha T-celle-immunitet mot den. (T-celle-immuntet er en annen slags immunitets-reaksjon).

Dette betyr at våre T-celler, hvite blodlegemer, oppdager strukturene som finnes i Sars-CoV-2 og vanlige forkjølelses-viruser, og derfor kan de bekjempe dem.

En studie av John P .A .Ioannidis ved Stanford University viste at immunitet mot Sars-CoV-2, målt i antistoffer, er mye høyere en tidligere antatt.

3. Feilen med modellene.

Epidemiologene har også falt for myten at det ikke finne immunitet i befolkningen. De vil heller ikke tro at koronaviruset var et forkjølelsesvirus i sesongen som ville forsvinne når sommeren kom.

Ellers ville modell-kurven sett annerledes ut.

Når de første verste sykdoms-scenarioene ikke slo til hvor som helst, er det fremdeles noen som klynger seg til modellen som spår en andre bølge.

La dem bare håpe – jeg har aldri sett en vitenskaps-gruppe som har manøvrert seg så mye på siden.

4. Immunologi som sunn fornuft.

Som immunolog stoler jeg på en biologisk modell, nemlig den til den menneskelige organismen. Den har bygget opp og forsøkt og testet et tilpasset immun-system.

Da de første statistikkene fra Kina, og senere fra hele verden, viste denne trenden, så må det sies at nesten ingen barn under ti år er blitt syke. Alle burde de huske argumentet at barn helt klart må være immune.

For enhver annen sykdom som ikke rammer en viss folkegruppe må konklusjonen  være at gruppen er immun. Når folk dessverre dør på aldershjem, mens andre pensjonærer på samme sted, med samme risikofaktorer, er fullstendig friske, så må man trekke den konklusjon at de antakelig var immune.

Men denne sunne fornuft ser ut til å mangle hos mange. Denne nye rasen av immunitets-fornektere må observere at flertallet av befolkningen som testet positivt for viruset, altså virus som fantes i halsen deres. ikke ble syke. Termen «usynlige bærere» er som tryllet ut av en hatt, og det ble påstått at man kunne være syk uten å ha symptomer.

Dersom dette prinsippet fra nå av blir en del av medisinen vil helseforsikringer virkelig få et problem. Men også de som underviser – hvis studenter nå kan påstå å ha en hvilken som helst sykdom for å kunne skulke skolen.  Ved slutten av dagen trengte man ikke en gang symptomer lenger for å si de var syke.

Den neste spøken noen virologer delte var påstanden om at de som var syke uten symptomer fremdeles kunne spre viruset  til andre mennesker. De «friske» syke ville ha så mye virus i halsen at en normal konversasjon mellom to mennesker ville være nok til at den «friske» kunne smitte den andre friske.

Men for leger og virologer å vri dette til en historie om «friske» syke mennesker, som vil føre til panikk og som ofte er grunn til  alvorlige lockdown-tiltak, viser hvilken dårlig spøk dette er. Iallfall har ikke WHO akseptert denne påstanden om asymptomatiske infeksjoner. Og de utfordrer denne påstanden på sine nettsider.

Her kommer en fyndig og kort oppsummering, spesielt for immunitets-nekterne, om hvordan mennesker blir angrepet av bakterier, og hvordan vi reagerer på dem:

Dersom det er sykdomsframkallende virus i våre omgivelser, så vil alle mennesker – enten de er immune eller ikke – bli angrepet av viruset. 

Om da noen er immune, så begynner kampen med viruset. Først prøver vi å hindre viruset fra å binde seg til våre egne celler ved hjelp av antistoffer.

Dette virker som regel bare delvis. Ikke alle er blokkerte og noen viruser vil angripe de passende cellene. Det behøver ikke føre til symptomer, men det er ennå ingen sykdom. Fordi som en andre vakt blir nå immunsystemet kalt til aksjon. Det er de tidligere nevnte T-cellene, de hvite blodlegemene, som kan avgjøre fra utsiden i hvilke andre celler viruset nå gjemmer seg for å kunne formere seg. 

Disse cellene, som er som rugekasser for viruset, blir lett etter gjennom hel kroppen og drept av T-cellene – til det siste viruset er dødt.

Om deretter vi tar en PCR koronatest på en immun person, finner man ikke virus, men en liten knust del av et virusgen. Testen kommer tilbake positiv så lenge det er en bitteliten knust det av viruset igjen.

Riktig: Selv om det smittsomme viruset er dødt for lenge siden kan en koronatest komme positiv tilbake fordi PCR-metoden fanger opp til og med en bitteliten fraksjon av virusets genmateriale, nok til å ble oppdaget. Det er nøyaktig det som skjedde da det var verdensnyheter, til og med delt med WHO, at 200 koreanere som allerede hadde vært gjennom Covid-19-sykdommen var smittet en annen gang, og at det derfor antakelig ikke fantes immunitet mot viruset.

Forklaringen på det som hadde skjedd, forårsaket en unnskyldning senere. Det var da klart at de immune koreanerne var fullstendig friske, og de hadde hatt en kort kamp mot viruset. Saken var den at rester av viruset ble registrert av en altfor følsom test, og at den derfor kom tilbake som «positiv».

Det er derfor sannsynlig at et stort antall av de daglig rapporterte antallet positive kun skyldes rester av viruset. PCR-testen som er ekstremt sensitiv var i utgangspunktet perfekt til å finne ut hvor viruset kunne være. Men testen kan ikke finne ut om viruset fortsatt er i live, dvs. smittsomt.

5. Problemet med korona-immunitet.

Hva betyr så dette i det virkelige liv? Den ekstremt lange inkubasjonstiden fra 2 til 14 dager – og rapporter fra 22 til 27 dager – bør vekke opp enhver immunolog.

Også påstandene at de fleste pasientene ikke lenger produserer viruset etter fem dager.

Begge påstandene kan i rekkefølge føre til konklusjonen at det er – iallfall i bakgrunnen – en base-immunitet som vrir på hendelsene, sammenliknet med en ventet syklus (som for virus-sykdommer). Det vil si at det før til lang inkubasjonstid og rask immunitet.

Denne immuniteten ser ut til å være problemet for pasienter med en alvorlige utvikling av sykdommen. Våre antistoff- nøyaktigheten i vårt forsvarssystem er redusert jo eldre vi blir.

Men også mennesker med en dårlig diett eller som er feilernærte kan ha svakere immunforsvar. Det er derfor viruset ikke bare avslører medisinske problemer i et land, men også sosiale tilfeller.

Dersom en smittet person ikke har nok antistoffer, altså en svak immun-respons – vil viruset sakte spre seg ut til hele kroppen.

Når det så ikke er nok anti-stoffer er det bare den andre støttedelen av vårt immunsystem igjen, nemlig T-cellene. De begynner å angripe de virus-infiserte cellene i hele kroppen. Dette kan føre til en overdreven immun-respons, i utgangspunktet et massivt slakt. Dette blir kalt en cytokin-storm. Svært sjelden kan dette også hende med små barn, da blir det kalt Kawasaki-syndrom.

Denne svært sjeldne hendelsen hos barn ble brukt her i landet for å forårsake panikk. 

Men det er interessant at dette syndromet lett kan helbredes. De angrepne barna får antistoffer fra friske blodgivere, altså mennesker som har vært gjennom koronavirus-forkjølelser. Dette betyr at den fortiede (antatt ikke eksisterende) immuniteten i befolkningen faktisk kan brukes terapeutisk.

Hva nå?

Viruset er borte nå. Det vil antakelig komme tilbake til vinteren. Men det vil ikke bli noen andre bølge, kun som en forkjølelse.

De unge og friske som nå går rundt med ansiktsmasker foran fjeset burde heller ha på seg en hjelm. Risikoen for at noe faller ned på hodet deres er større enn at vi får en ny alvorlig hendelse med Covid-19.

Ellers kan jeg anbefale å lese John P. A. Ioannidid siste arbeid der han beskriver den globale situasjonen basert på data fra 1. mai 2020: Personer under 65 år utgjør kun 0,6 til 2,6 prosent av alle fatale tilfeller av Covid-19. For å komme i forkant av pandemien trenger vi en strategi som kun konsentrerer seg om å beskytte personer over 65 år som er i risiko-sonen.

På vår vei tilbake til normalen ville det være bra for innbyggerne å få en unnskyldning fra noen av de som skremmer.

Som leger som ville ha sortering av Covid-19-pasienter over 80 år for å stanse å gi dem oksygen. 

Som medier, som om og om igjen har vist alarmerende videoer fra italienske sykehus for å illustrere en situasjonen som slett ikke eksisterte. 

Som politikerne, som etterlyste «testing, testing, testing» uten en gang å vite hva testene faktisk målte.

Som regjeringene, for en app de aldri fikk til å virke, og som skulle advare meg om jeg kom nær en som var positiv, selv om vedkommende ikke var smittet.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Artikkelen er noe forkortet.

Tidligere publisert på derimot.no

Forsidebilde: Daniel Tafjord

https://www.globalresearch.ca/coronavirus-why-everyone-wrong/5718049