No Pain, No Grain: Putins Comeback i Svartehavet

Etter at det vestlige militære angrepet på Sevastopol kort stoppet russisk korntransport, er Moskva nå tilbake i virksomhet med en sterkere hånd og gunstigere vilkår.

Av Pepe Escobar

Så den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan, tar telefonen og ringer sin russiske kollega Vladimir Putin : «La oss snakke om kornavtalen». Putin, kjølig, rolig og samlet, forklarer fakta til sultanen:

Nummer 1: grunnen til at Russland trakk seg fra eksportkornavtalen.

Nummer 2: at Moskva søker en seriøs etterforskning av – det terroristiske – angrepet på Svartehavsflåten, som var jevngodt med brudd på avtalen.

Og nummer 3: at Kiev må garantere at de vil opprettholde avtalen, meglet av Tyrkia og FN.

Først da ville Russland vurdere å komme tilbake til bordet.

Og så – i dag, 2. november – statskuppet: Russlands forsvarsdepartement (FD) kunngjør at landet er tilbake til Svartehavets kornavtale, etter å ha mottatt de nødvendige skriftlige garantiene fra Kiev.

Departementet berømmet ganske diplomatisk «innsatsen» til både Tyrkia og FN: Kiev er forpliktet til ikke å bruke «den maritime humanitære korridoren» til kampoperasjoner, og forøvrig bare i samsvar med bestemmelsene i Svartehavsinitiativet.

Moskva sa at garantiene er tilstrekkelige «foreløpig». En antydning om at det alltids kan endre seg.

Alle reiser seg for sultanens overtalelse

Erdogan må ha vært ekstremt overbevisende overfor Kiev. Før telefonsamtalen til Putin hadde det russiske forsvarsdepartementet allerede forklart at angrepet på Svartehavsflåten ble utført av 9 luftdroner og 7 marinedroner, pluss en amerikansk RQ-4B Global Hawk observasjonsdrone som lurte på himmelen over nøytralt vann.

Angrepet skjedde under dekke av sivile skip og var rettet mot russiske fartøyer som eskorterte i kornkorridoren innenfor sitt ansvarsområde, samt mot infrastrukturen til den russiske basen i Sevastopol.

FD utpekte eksplisitt britiske eksperter utplassert i Otsjakov-basen i Nikolajev-regionen som designerne av denne militæroperasjonen.

I FNs sikkerhetsråd erklærte den faste representanten Vassily Nebenzya seg «overrasket» over at FNs ledelse «ikke bare klarte å fordømme, men til og med å uttrykke bekymring over terrorangrepene.»

Etter å ha uttalt at den britisk-organiserte Kiev-operasjonen på Svartehavsflåten «satte en stopper for den humanitære dimensjonen av Istanbul-avtalene,» avklarte Nebenzya også:

«Det er vår forståelse at Black Sea Grain Initiative, som Russland, Tyrkia og Ukraina ble enige om under FNs tilsyn 22. juli, ikke må implementeres uten Russland, og derfor ser vi ikke på beslutningene som ble tatt uten vår involvering som bindende.»

Dette betyr i praksis at Moskva «ikke kan tillate uhindret passasje av fartøyer uten vår inspeksjon». Det avgjørende spørsmålet er hvordan og hvor disse inspeksjonene skal utføres – da Russland har advart FN om at de definitivt vil inspisere tørrlastskip i Svartehavet.

FN på sin side forsøkte i beste fall å sette opp et modig ansikt, og trodde at Russlands suspensjon skulle være «midlertidig» og så frem til å ønske «det svært profesjonelle teamet» velkommen tilbake til Joint Coordination Center.

Ifølge humanitær sjef Martin Griffiths, erklærer FN også at de er «klare for å adressere eventuelle problemer». Og det må skje snart, for avtalen når sitt 120-dagers forlengelsespunkt den 19. november.

Vel, «å adressere problemer» er ikke akkurat det som skjer. Den faste viserepresentanten for Russland, Dmitrij Polyansky, sa at på møtet i FNs sikkerhetsråd kunne vestlige nasjoner rett og slett ikke nekte for sitt engasjement i Sevastopol-angrepet; i stedet ga de rett og slett skylden på Russland.

Helt til Odessa

Før telefonsamtalen med Erdogan hadde Putin allerede påpekt at «34 prosent av kornet som eksporteres under avtalen går til Tyrkia, 35 prosent til EU-land og bare 3-4 prosent til de fattigste landene. Var det dette vi gjorde alt for?»

Det er riktig. For eksempel gikk 1,8 millioner tonn korn til Spania; 1,3 millioner tonn til Tyrkia; og 0,86 millioner tonn til Italia. Derimot gikk bare 0,067 tonn til sultrammede Jemen og 0,04 tonn til sultrammede Afghanistan.

Putin gjorde det veldig klart at Moskva ikke trakk seg fra kornavtalen, men bare hadde suspendert  sin deltakelse.

Og som en ytterligere gest av god vilje, kunngjorde Moskva at de frivillig ville sende 500 000 tonn korn til fattigere nasjoner gratis, i et forsøk på å erstatte den integrerte mengden som Ukraina burde vært i stand til å eksportere.

Hele denne tiden manøvrerte Erdogan dyktig for å formidle inntrykket av at det var han som satt i det moralske høysetet: selv om Russland opptrer på en «ubesluttsom» måte, som han uttrykte det, vil vi fortsette å følge kornavtalen.

Så det virker som om Moskva ble testet – av FN og av Ankara, som tilfeldigvis er hovedmottakeren av kornavtalen og klart tjener på denne økonomiske korridoren. Skip fortsetter å gå fra Odessa til tyrkiske havner – hovedsakelig Istanbul – uten Moskvas samtykke. Det var forventet at de ville bli «filtrert» av Russland når de kom tilbake til Odessa.

De umiddelbare russiske pressmidlene ble sluppet løs på et blunk: å hindre Odessa i å bli en node for terroristinfrastruktur. Dette betyr konstante besøk av kryssermissiler.

Vel, russerne har allerede «besøkt» Otsjakov-basen, som er okkupert av Kiev og de britiske ekspertene. Otsjakov – mellom Nikolajev og Odessa – ble bygget allerede i 2017, med viktig amerikansk medvirkning.

De britiske enhetene som var involvert i sabotasjen av Nord Stream – ifølge Moskva – er de samme som planla Sevastopol-operasjonen. Otsjakov blir stadig spionert på, og noen ganger truffet fra posisjoner som russerne ryddet i forrige måned, bare 8 km sør, på ytterkanten av Kinburn-halvøya. Og likevel er basen ikke fullstendig ødelagt.

For å forsterke «budskapet»: den virkelige responsen på angrepet på Sevastopol var denne ukens nådeløse «besøk» til Ukrainas elektriske infrastruktur; hvis det fortsetter, vil praktisk talt hele Ukraina snart bli kastet ut i mørke.

Å stenge Svartehavet

Angrepet på Sevastopol kan ha vært katalysatoren som førte til et russisk trekk for å stenge Svartehavet – med Odessa omgjort til en absolutt prioritet for den russiske hæren. Det er alvorlig rumling over hele Russland om hvorfor russisk-talende Odessa ikke har vært gjenstand for målrettet aksjon før.

Topp infrastruktur for ukrainske spesialstyrker og britiske rådgivere er basert i Odessa og Nikolajev. Nå er det ingen tvil om at disse vil bli ødelagt.

Selv med kornavtalen i teorien tilbake på sporet, er det håpløst å forvente at Kiev overholder eventuelle avtaler. Tross alt blir enhver større avgjørelse tatt enten av Washington eller av britene i NATO. Akkurat som bombingen av Krim-broen , og deretter Nord Stream-gassrørledningene, ble angrepet på Svartehavsflåten utformet som en alvorlig provokasjon.

De briljante designerne ser imidlertid ut til å ha IQ lavere enn kjøleskapstemperaturer: hver russisk reaksjon kaster alltid Ukraina dypere ned i et uunngåelig – og nå bokstavelig talt svart – hull.

Kornavtalen så ut til å være en slags vinn-vinn. Kiev ville ikke forurense havner i Svartehavet igjen etter at de hadde blitt rensket for miner. Tyrkia ble til et knutepunkt for korntransport for de fattigste nasjonene (faktisk var det ikke det som skjedde: hovedmottakeren var EU). Og sanksjonene mot Russland ble lettet på eksport av landbruksprodukter og gjødsel.

Dette var i prinsippet et løft for russisk eksport. Til slutt gikk det ikke, fordi mange aktører var bekymret for mulige nye sanksjoner.

Det er viktig å huske at Svartehavets kornavtale faktisk er to avtaler: Kiev signerte en avtale med Tyrkia og FN, og Russland signerte en egen avtale med Tyrkia.

Korridoren for kornbærerne er kun 2 km bred. Minesveipere beveger seg parallelt langs korridoren. Skip blir inspisert av Ankara. Så Kiev-Ankara-FN-avtalen forblir på plass. Det har ingenting med Russland å gjøre – som i denne saken ikke eskorterer og/eller inspiserer lastene.

Det som endrer seg med at Russland «suspenderer» sin egen avtale med Ankara og FN, er at fra nå av kan Moskva fortsette uansett hvor de finner det passende å nøytralisere terrortrusler, og til og med invadere og overta ukrainske havner: det vil ikke representere et brudd på noen avtale med Ankara og FN.

Så i denne forbindelse er det en gamechanger.

Det virker som Erdogan forsto risikoen fullt ut, og ba Kiev i utvetydige ordelag om å oppføre seg. Det er imidlertid ingen garanti for at vestlige makter ikke vil komme med en ny Svartehavsprovokasjon. Noe som betyr at før eller siden – kanskje innen våren 2023 – vil General Dommedag måtte levere varene. Det vil si rykke frem hele veien til Odessa.

*

Bearbeidelse av maskinoversettelse: Monica Sortland

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Cradle .

Pepe Escobar ,  født i Brasil, er korrespondent og redaktør i Asia Times og spaltist for Consortium News and Strategic Culture. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore, Bangkok. Han har omfattende dekket Pakistan, Afghanistan og Sentral-Asia til Kina, Iran, Irak og det bredere Midtøsten. Pepe er forfatteren av Globalistan – How the Globalized World is Dissolving into Liquid War; Red Zone Blues: A Snapshot of Baghdad during the Surge. Han var medvirkende redaktør for The Empire og The Crescent og Tutto i Vendita i Italia. De to siste bøkene hans heter Empire of Chaos og 2030. Pepe er også tilknyttet det Paris-baserte European Academy of Geopolitics. Når han ikke er ute på veien, bor han mellom Paris og Bangkok.

Han er en jevnlig bidragsyter til Global Research.

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Pepe Escobar , Global Research, 2022

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Robert Wiedemann