POSTED IN Krig-fred

Styrkeforholdet i verden er endret:

Nye russisk våpen blokkerer USAs hegemoniambisjoner

4 kommentarer

Denne artikkelen tar for seg følgene av at Russland nå har kompensert for at USA trakk seg fra ABM-avtalen i 2002. Det er rimelig å regne med at USA gjorde dette den gang fordi de trodde at deres overlegenhet og militære forsprang ville fortsette i lang tid. Verden ble oppfattet som en verden med en supermakt, USA. Den var unipolar.

Når nå Russland har utlignet USAs militære forsprang og passert USA på en rekke militærteknologiske områder er verden igjen blitt bipolar, altså med to stormakter hvor ingen kan regne med å slå ut den andre med et første slag. Verden er blitt tryggere, men faren for en altomfattende og ødeleggende stor krig som følge av misforståelse eller uhell er fortsatt meget stor.

Her stanser USAs vei som eneste supermakt.

Thierry Meyssan reiser imidlertid en viktig problemstilling i denne artikkelen. En ting er at Russland nå sitter på våpen som gjør det til et selvmord å angripe dem. En annen ting er hvor lang tid det tar før erkjennelsen siger inn i vest, i USAs og NATOs ledelse.

Siden disse fundamentale endringene skjer i raskt tempo og det forties i våre medier er det nødvendig å repetere dette.

Knut Lindtner

Det nye russiske atomarsenalet gjenoppretter bipolariteten i verda

av Thierry Meyssan

Medan ekspertane spekulerte på ei mogleg utvikling av verdsordenen mot eit multipolart system, eller til og med eit enkelt tripolart system, har dei raske framstega innan russisk militærteknologi tvinga fram returen til ei bipolar organisering. Lat oss sjå tilbake på det vi har lært under dei siste tre åra, fram til president Putin sine avsløringar den 1. mars 2018.

Vi er tilbake til start – verda er atter bipolar. USA, trygg på sin superioritet, hadde aldri forestilt seg at russisk militær kapabilitet skulle gjenoppstå.

I løpet av andre kvartal av 2012 vart Russland og deira allierte samde om å utplassere ein fredsstyrke i Syria så snart Geneveavtalen var slutta.

Men alt endra seg då Frankrike gjenopptok krigen i juli 2012. Sjølv om Russland hadde fått FN si anerkjenning av Traktat om kollektiv sikkerheit, for å kunne utklasse muslimske soldatar særleg frå Kasakhstan, skjedde ingenting. Trass rop om hjelp frå Damaskus, var det stille frå Moskva ei lang tid. Først tre år seinare entra russiske luftstyrkar scena, og bomba jihadistiske underjordiske installasjonar.

Gjennom dei følgande tre åra kom det til mange militære hendingar som sette Russland opp imot USA. Til dømes klaga Pentagon på den merkverdige aggressiviteten til russiske bombarar utanfor kysten av USA. I Damaskus søkte vi ei forklaring på stilla frå Moskva, og spurde oss sjølve om Russland hadde gløymt sitt engasjement. Ikkje noko av dette var sant. Russland dreiv i løyndom ei oppbygging av eit nytt arsenal, og gjekk ikkje inn før dette var klart.

1. gang omverden ble klar over det nye russiske systemet var da destroyeren Donald Cook ble slått ut på tokt i Svartehavet av et russisk fly som ødela (scramble) elektronikken ombord. Dette var i 2014.

Frå byrjinga av intervensjonen installerte den russiske armeen eit system som ikkje berre skrambla (scramble, oms.) NATO-kommandoar, men også kutta sambandet deira innanfor ei rekkevidde på 300 kilometer rundt Lattakia. Deretter utplasserte dei same system i Svartehavet og Kaliningrad. Ved sidan av sine nye fly, brukte Russland kryssarrakettar som var meir nøyaktige enn USA sine, avfyrte av marinen frå Det kaspiske havet. I førre månad testa dei i kampsona multifunksjonsfly med enno ukjend kapasitet.

Det har blitt tydeleg, i følge US-amerikanske generalar på bakken, at den russiske armeen no har konvensjonelle styrkar som er meir effektive enn USA sine. Men motpartane deira i Pentagon har framleis sine tvil om denne progresjonen, så sikre er dei på å vere militært overlegne i all æve. Dei meiner det er vanvittig å samanlikne dei to armeane, sidan deira eigen har eit budsjett som er åtte gongar større enn Russland sitt. Men aldri har prestasjonane til to rivaliserande armear innan militær vitskap blitt samanlikna etter storleiken på budsjetta sine, eit faktum som Vladimir Putin poengterte ved å omtale den eksepsjonelle kvaliteten til sine soldatar, samalikna med USA sine.

Uansett, medan russarane er noko betre på konvensjonell krigføring, er dei ikkje i stand til å utplassere på mange scener samstundes, og Washington held på sin nukleære superioritet.

Det russiske infanteriet sin entre i krigen i Ghouta den 24. februar, er for visst konsekvensen av ein avtale med USA, som har gått med på å bremse sine investeringar i Syria og dermed ikkje reprodusere utmattingsstrategiane dei brukte mot Den raude arme i Afghanistan. Det er også teiknet på at Pentagon no fryktar at den russiske armeen vil kunne gi dei ein smak av eigen medisin, andre stadar i verda.

Putin taler 1. mars 2018

Det var i denne augneblink at president Putin valde å utfordre USAs nukleære superioritet. Under talen sin til parlamentet den 1. mars 2018, annonserte han at landet hans rår over eit avskrekkande nukleært arsenal.

Alle desse programma har vore meir eller mindre kjent i fleire år, men ekspertane trudde dei ikkje ville bli operasjonelle på lange tider. Men dei fleste av dei er det no. Vi må spørje oss korleis russarane klarte å få dei alle i stand, utan at USA si etterretning fann ut av det. Og likevel var det nett det dei gjorde med Su-57, som dei testa i kamp for tre veker sidan, samtidig som CIA trudde dei ikkje ville bli klare før i 2025.

Vladimir Putin har avslørt sitt nye arsenal. Det interkontinentale ballistiske missilet (ICBM) Sarmate (frå namnet til eit russisk folk i antikken som hadde likestilling mellom menn og kvinner), gjenbruker teknikken med «orbitalt hovud» som sikra russisk superioritet allereie på 1970-talet. SSSR gav opp dette programmet ved underteikninga og ratifiseringa av SALT II-avtalen. Men Senatet i USA ratifiserte aldri avtalen, og gjorde den dermed ugyldig.

Med denne typen missil blir stridshovudet plassert inn i bane, deretter går det attende til atmosfæren og dukkar ned på målet sitt, med uavgrensa aksjonsradius. Avtalane som forbyr nukleariseringa av rommet forbyr utplassering av nukleære ladningar i permanent bane, men ikkje at dei entrar rommet under ein del av banen sin. Med det vi no veit, kan dei ikkje avskjerast i løpet av denne denne tida. Sarmate kan brått kome seg inn i atmosfæren, og angripe kven som helst, kor som helst.

Et fly fyre av Kinzhal-missilet

Dague-missilet (Kinzhal på russisk) må skytast ut frå eit bombefly for å kunne nå hypersonisk fart i atmosfæren – det reiser med fem gongar lydfarten. Denne utrulege farten gjer det sjølvsagt umogleg å avskjere. Det var testa med suksess for tre månadar sidan.

Russland har også ein motor som drar energien sin frå eit atomanlegg som er miniatyrisert så mykje at det kan utstyre ein kryssarrakett med atomstridshovud. Sidan kryssarrakettar har ei bane ein ikkje kan rekne seg til på førehand, og denne motoren har nær på uendeleg autonomi, er dei for tida uslåelege.

Denne motoren, plassert på ei undervassdrone, gjer at ein kan bere ei betydeleg nukleær ladning med ein fart mange gongar raskare enn ein klassisk ubåt. Ved sidan av sin radioaktive effekt, kan ladningen utløyse ein tsunami med 500 meters høgd utanfor kva kystlinje som helst.

Og til slutt prøver Russland å utvikle eit hypersonisk prosjektil, Avant-Garde, som ikkje berre skal kombinere karakteristikkane til Sarmate (bana i rommet) og farten til Dague, men som ein kan justere bana til undervegs.

Russland sine nye atomvåpen har blitt til for å gjere inoperativt anti-missil-»skjoldet» som Pentagon har utvikla over heile verda, base etter base, i førti år. Det er ikkje eit spørsmål om overlegen styrke, men teknisk skaping. Prinsippet til «skjoldet» gir ikkje noko mogleg vern mot dei.

Men kva som verre er, president Putin annonserte også at dei har skapt eit laservåpen som han ikkje spesifiserte karakteristikkane til. Det verkar som det kan vere i stand til å stoppe visse US-amerikanske utfyringsmekanismar.

Russland er sjakkens land. Sjakk er et åpent spill hvor det er umulig å bløffe.

På noverande tidspunkt nektar stabssjefane i medlemsstatane til NATO å tru eit ord av desse påstandane, sidan desse våpena for dei høyrest ut som science-fiction.

Russland er sjakkens land, ikkje pokerens, og historia har lært oss at dei aldri bløffar om sitt eige våpenarsenal. Dei har ofte fått oss til å tru at våpen under utvikling allereie var operasjonelle, men dei har aldri offisielt annonsert som «kampklare» våpen som framleis var under uttesting. Dei over 200 nye våpena brukt i Syria har overbevist oss om det teknologiske framsteget til vitskapsfolka deira.

Den kolossale framgangen til Russland har robba USA for first-strike-privilegiet deira. Frå no av kan dei to store maktene, i tilfelle atomkrig, treffe kvarandre med gjensidige angrep. USA har eit betydeleg større tal atomrakettar, og Russland ville vere i stand til å avskjere mange av dei. Sidan dei begge har kapasiteten til å øydelegge planeten mange gongar, er dei begge teoretisk sett jamstilte i denne typen konfrontasjon.

På USA si side har det militærindustrielle komplekset blitt brote ned under dei siste tjue åra. Det viktigaste luftfartsprosjektet i historia, F-35, var meint å erstatte F-16, F-18 og F-22, men Lockheed Martin er ute av stand til å frambringe programvara dei hadde lova. Den noverande versjonen av F-35 er i realiteten totalt fjernt ifrå sine tekniske spesifikasjonar, og US Air Force vurderer for tida å gjenoppta produksjonen av sine gamle fly.

F-35 er en militær, økonomisk og politisk katastrofe.

Det stemmer at president Donald Trump og teamet hans har bestemt seg for å tiltrekke seg ny hjernekraft til USA for å gjenstarte produksjonen av våpen og forplikte den militær-industrielle lobbyen til å respondere på Pentagon sine behov, heller enn å halde fram med å selje dei same gamle vraka. Men det vil ta dei minst tjue år å innhente Russland.

Det tekniske framsteget til Russland skakar ikkje berre opp verdsordenen ved å uventa gjenopprette eit bipolart system, men det tvingar også strategane til å revurdere vilkåra for krig.

Historia har lært oss at få menn skjøner raskt nok endringane i det militære paradigmet. På 1400-talet, då franske og engelske armear kjempa i slaget om Agincourt, vart dei rustningskledde ryttarane til Frankrike øydelagde av dei engelske boge- og armbrøst-skyttarane, sjølv om dei var talmessig sterkare. Men generalane stod på å gi privilegier til nærkamp, heller enn kamp på avstand ved bruk av piler og kanonkuler. Så i endå eit hundreår såg vi rusta ryttarar bli massakrerte på slagmarka.

Fra slaget ved Agincourt

Til dømes har ikkje noko stridsvognslag blitt utkjempa sidan nederlaget til president Hussein i 1991, under Operajon ørkenstorm. Og likevel var nesten alle armear ute av stand til å tolke kva som hadde skjedd. Sigeren i 2006 til ei lita gruppe hizbollahmenn mot israelske Merkava-stridsvogner demonstrerte utvetydig sårbarheita til denne typen våpen.
Ikkje mange statar har lært av dette, unntak er til dømes Australia og Syria. Russland sjølv held fram med å produsere desse enorme rullande forta som ikkje har kapasitet til å stå imot deira eigne RPG’ar, når dei blir rett brukte.

Det russiske arsenalet er uslåeleg, i det minste om nokon prøver å kjempe mot dei med gamle kampmetodar. Til dømes er det utenkeleg å avbryte hypersoniske prosjektilar. Men det kan vere mogleg å ta kontroll over dei før dei når toppfart. Militær forskning vil derfor konsentrere seg om kontrollen over fienden sine kommandoar og kommunikasjon. Men også i denne sektoren er Russland leiande.

Thierry Meyssan
Omsett av Monica Sortland

http://www.voltairenet.org/article199979.html

Artikkelen er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 973 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Bjørnar Bolsøy
    16 juli 2019 0:48

    «Det viktigaste luftfartsprosjektet i historia, F-35, var meint å erstatte F-16, F-18 og F-22»

    Det har aldri vært snakk om at F-35 skal erstatte F-22.

    Jeg skal ikke gå igjennom alle feil og overforenklinger i artikkelen fra Voltairenet.org, men kommentere følgende:

    «Vi må spørje oss korleis russarane klarte å få dei alle i stand, utan at USA si etterretning fann ut av det. Og likevel var det nett det dei gjorde med Su-57, som dei testa i kamp for tre veker sidan, samtidig som CIA trudde dei ikkje ville bli klare før i 2025.»

    CIA har ordene i behold. SU-57 er enda atskillige år unna operativ tjeneste. Det var altså snakk om to nokså uferdige prototyper, som var i Syria i november 2018 – i kun to dager. Å utføre noen fornuftig testing av et kampfly på så kort tid, får man ikke gjort.

    Svar
    • Bjørnar Bolsøy
      16 juli 2019 0:59

      Det er noen teorier på den uhyre korte deployeringen:

      1. Flymaskinene fungerte ikke og ble dermed sendt hjem før tiden.

      2. Det var et PR-stunt for å blidgjøre sin indiske partner i SU-57, som ville trekke seg ut av samarbeidet. Inderne hadde lenge uttalt misnøye med ytelsene til flyet.

      3. Det ble for risikabelt å ha to kostbare prototyper sittende på en flybase som hadde vært under flere angrep, bla. med UAV’er, som forårsaket store ødeleggelser. Det på papiret formidable luftvernskytset Pantsir hadde liten effekt. Som en følge ble det eldre, men mer velutprøvde systemet TOR flyttet til flybasen, med langt bedre effekt.

      I øyeblikket flyr det kun 10 prototyper av SU-57. Utviklingen har vært langstrukket og heftet med problemer. Det første serieproduserte flyet skal leveres i år. Opprinnelig skulle 16 fly leveres frem til 2028, men i mai ble bestillingen endret til 76. Den nye motoren, som skal gi flyet sine ytelser, er under testing og vil ikke være klar på flere år.

      Svar
  • Interessant artikkel, og nyttige korreksjoner fra Bolsøy.

    Men det forundrer meg hvordan slike forsvars-strategiske diskusjoner overser fullstendig (og jeg mener fullstendig) det viktigste våpenet av alt – innsiden av våre hoder.

    Hvis vår forsvarsminister om 20 år heter Ivan, skal det være en katastrofe. Heter han Mohammed, vil media og de fleste av sauene i dette landet juble for vårt nye ‘mangfold’. For i det siste tilfellet er vi ikke invadert, må vite.
    Så russerne trenger egentlig bare å vente, så vil vi, som Bezmenov så klart indikerte i sitt intervju på 80-tallet, kollapse innenfra. Hva i all verden skal vi med de beste kampflyene da?

    Svar
    • Bolsøy uttaler seg om teknologi som få har innsikt i, og ikke engang så pass innsikt at man kan korrigere Bolsøy i tilfelle han skulle ta feil. Kunnskapsnivået kan virke imponerende. Forlengelsen av maori-krigernes tungerekking og blotting av analåpninger mot fienden er dessuten ikke bare å finne ut av. Jeg har ikke Bolsøys innsikt i teknologi og skulle ønske meg at bidragsyterne på derimot.no kvalitetssikret bidragene slik at noen slapp å korrigere. Selv skulle Bolsøy være forsiktig med å forveksle litersmål med tomstokker, det vil si politisk motiv, evne og vilje med teknologisk prestisje.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

For å forstå må en også vite:

Sju løgner om Afghanistan.

Previous Post

Tucker Carlson:

Avkler hele USAs politiske elite, altså de folkene i USA som Norge knytter seg til.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.