Vi republiserer denne artikkelen nå foran Stortingsvalget. For alle som sliter med å finne noen å stemme på kan denne være grei å lese, men om det er til noen hjelp…
Knut Lindtner (redaktør derimot.no)
Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett
Ove Bengt Berg
For en norsk nordmann er det ikke lenger ærerikt nok, og viktig nok, å være utenriksminister. Toppsjef og president for den internasjonale kapitalens «sentralkomite», Verdens økonomiske forum, World Economic Forum, er viktigere for Børge Brende.
SVs Bård Vegard Solhjell, 45 år, og Snorre Valen, 33 år, har begge vært lenge nok på Stortinget til å kvalifisere seg til det viktigste: en viktigere og høyere lønna stilling enn en blant 169 representantene. Torbjørn Røe Isaksen, 39 år, hadde heller ikke lenger lyst til å være stortingsrepresentant.
Oslo Aps stortingsrepresentant, Håkon Haugli, 48 år, ikke akkurat en typisk proletarsliter, kvalifiserte seg til Stortinget som tidligere konsulent og med direktørstillinger i Gjensidige. Og ga seg etter én periode på Stortinget i 2013 for å bli administrerende direktør i NHOs teknologiselskap Abelia, etter den tidligere superradikale Paul Chaffey, tidligere stortingsrepresentant for SV og nå statssekretær for Høyre.
Espen Bart Eide kom til Norge fra en direktørstilling i WEF med forventningen om å bli utenriksminister i Norge. Helt sikkert for å bruke ministerposten for minst å bli assisterende generalsekretær i FN. Men så tapte jo Ap-valget, og støyen rundt Giske gjorde at han ikke engang kunne bli leder i utenrikskomiteen på Stortinget.
Sjelden har det vært så mange unge på Stortinget og i regjeringa. Men målet er ikke å bli gjenvalgt stortingsrepresentant eller komme i regjering for å sitte der. Nei, det er å komme videre til høyt lønna toppstillinger i Norge eller i utlandet. Det er jo ikke aktuelt for tidligere politikere å gå tilbake til dreiebenken, kateteret eller å vaske pleiepasienter, aller minst ungdommer som har levd hele livet sitt i politikken og i kollokviegrupper. Stillinger de unge derimot kan regne med å få med et stortingsmandat eller statsrådpost på CVen, er flere millioner i årslønn pluss goder verdt like mye.
Konsernsjefen i OBOS tjener 5 millioner i året, bankdirektører rundt 10 millioner, og det finnes mange mellomlederstillinger med millioner i årslønn med god mulighet til å dyrke sitt ego og egen makt. Ikke minst i statlige og halvstatlige etater. Håkon Haugli i Oslo Ap fortsetter oppover i det økonomiske klassehierarkiet. Får du som Jagland, Stoltenberg og Brende jobb i internasjonale organisasjoner, er lønna sinnssvak høy — og ofte skattefri.
At disse karrieristene får høy lønn og posisjon etter å brukt det politiske vervet for å få disse godene, er ikke det viktigste. Det er at det er et godt eksempel på politikkens retrett, at politikerne ikke lenger vedtar politikk, hvordan et samfunn skal styres, slik folket i valg har ønsket at det skal være. Det ligger ikke lenger viktig nok makt i Stortinget og regjeringa. Den ligger i EU-kommisjonen og i internasjonale økonomiske sammenslutninger som World Economic Forum, der Børge Brende nå går tilbake til. Der de styrer etter lover de føydale institusjonene som EU-kommisjonen på føydalt vis påtvinger verden. Den siste maktutredninga omtaler også rettsliggjøring av politikken. Reelt er rettsliggjøring et uttrykk for ikke bare politikkens retrett, men et uttrykk for kraftig svekking av demokratiet.
Trusselen fra folkets vilje fjernes slik. Styringa av samfunnet overlates til de «kompetente», de som sitter på pengene. Makta fra Stortinget og regjeringa tømmes med ambisiøs ungdom som vil ut dit hvor makta finnes, der deres ideer med makt kan settes ut i livet — og der lommeboka fylles.
Denne artikkelen er hentet fra Ove Bengt Bergs blogg Politikus
Bilder m/tekst: Knut Lindtner
Forsidebilde v/Gregor Ziolkowski
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 426 ganger.
5 kommentarer. Leave new
Å være utenriksmlnister er da ingen sak. Det er bare å være enig i alt som kommer fra Brussel og Vashington. Det er håp for oss andre også.
En sak er de som får fete stillinger etter de har vært folkevalgt fordi de kjenner «innsiden» av norsk politikk som eneste kvalifikasjon, en annen sak er de som er aktive i politikken og representerer utenlandske makter, det er grunn til å tro at det kan være flere av dem også innen «venstre»-siden.
… og for at det ikke skal være tvil: Med «utenlandske makter» sikter jeg til USA og CIA.
Lenge nok har dette med å selge sin sjel og sitt land ut fra snever egeninteresse fått være styrende for hele landets utvikling. Hvor kom det inn, når og hvordan kom det inn? Alltid har vel egeninteressen vært der, godt sammenblandet med folkets og nasjonens interesse, men aldri så åpenbart som nå når toppolitikerne regelrett bruker landets interesser som forhandlingskort for egen toppjobb i ett eller annet multinasjonalt konsern eller sammenslutning for konsern. For meg selv ble samtalen jeg i 1978 hadde med en senere norsk forsvarssjef bemerkelsesverdig. Meldingen fra oven var klart og tydelig at fra nå av var det personlig karriere og ikke landets interesser som skulle være rettesnoren for oss offiserer. Jeg var så forundret at den samtalen husker jeg som om det var i går og husker at den holdningen omtrent samtidig begynte å gjelde innen sykepleien og helsevesen for øvrig. Der talte man nå med forakt om «ånden fra Florence Nightingale». Det må ha vært svært gjennomtenkt og svært sentralt bestemt dette, men formidlet gjennom hvilket nettverk? Var det losjesystemet?
Til neste runde så bør vi kutte korrupsjonen og bruke digitalisering til å få demokratisk en bedre konkurranse kanskje. Förståelse av makt er kanskje nøkkelordet.
**Makten må være delt, for at mennesket skal være fritt**
https://www.minervanett.no/makten-ma-vaere-delt-for-at-mennesket-skal-vaere-fritt/128328