Vi republiserer denne artikkelen nå foran Stortingsvalget. For alle som sliter med å finne noen å stemme på kan denne være grei å lese, men om det er til noen hjelp…

Knut Lindtner (redaktør derimot.no)

Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett

Ove Bengt Berg

For en norsk nordmann er det ikke lenger ærerikt nok, og viktig nok, å være utenriksminister. Toppsjef og president for den internasjonale kapitalens «sentralkomite», Verdens økonomiske forum, World Economic Forum, er viktigere for Børge Brende.

SVs Bård Vegard Solhjell, 45 år,  og Snorre Valen, 33 år, har begge vært lenge nok på Stortinget til å kvalifisere seg til det viktigste: en viktigere og høyere lønna stilling enn en blant 169 representantene. Torbjørn Røe Isaksen, 39 år, hadde heller ikke lenger lyst til å være stortingsrepresentant.

Oslo Aps stortingsrepresentant, Håkon Haugli, 48 år, ikke akkurat en typisk proletarsliter, kvalifiserte seg til Stortinget som tidligere konsulent  og med direktørstillinger i Gjensidige. Og ga seg etter én periode på Stortinget i 2013 for å bli administrerende direktør i NHOs teknologiselskap Abelia, etter den tidligere superradikale Paul Chaffey, tidligere stortingsrepresentant for SV og nå statssekretær for Høyre.

Espen Bart Eide kom til Norge fra en direktørstilling i WEF med forventningen om å bli utenriksminister i Norge. Helt sikkert for å bruke ministerposten for minst å bli assisterende generalsekretær i FN. Men så tapte jo Ap-valget, og støyen rundt Giske gjorde at han ikke engang kunne bli leder i utenrikskomiteen på Stortinget.

Sjelden har det vært så mange unge på Stortinget og i regjeringa. Men målet er ikke å bli gjenvalgt stortingsrepresentant eller komme i regjering for å sitte der. Nei, det er å komme videre til høyt lønna toppstillinger i Norge eller i utlandet. Det er jo ikke aktuelt for tidligere politikere å gå tilbake til dreiebenken, kateteret eller å vaske pleiepasienter, aller minst ungdommer som har levd hele livet sitt i politikken og i kollokviegrupper. Stillinger de unge derimot kan regne med å få med et stortingsmandat eller statsrådpost på CVen, er flere millioner i årslønn pluss goder verdt like mye.

Konsernsjefen i OBOS tjener 5 millioner i året, bankdirektører rundt 10 millioner, og det finnes mange mellomlederstillinger med millioner i årslønn med god mulighet til å dyrke sitt ego og egen makt. Ikke minst i statlige og halvstatlige etater. Håkon Haugli i Oslo Ap fortsetter oppover i det økonomiske klassehierarkiet. Får du som Jagland, Stoltenberg og Brende jobb i internasjonale organisasjoner, er lønna sinnssvak høy — og ofte skattefri.

At disse karrieristene får høy lønn og posisjon etter å brukt det politiske vervet for å få disse godene, er ikke det viktigste. Det er at det er et godt eksempel på politikkens retrett,  at politikerne ikke lenger vedtar politikk, hvordan et samfunn skal styres, slik folket i valg har ønsket at det skal være. Det ligger ikke lenger viktig nok makt i Stortinget og regjeringa. Den ligger i EU-kommisjonen og i internasjonale økonomiske sammenslutninger som World Economic Forum, der Børge Brende nå går tilbake til. Der de styrer etter lover de føydale institusjonene som EU-kommisjonen på føydalt vis påtvinger verden. Den siste maktutredninga omtaler også rettsliggjøring av politikken. Reelt er rettsliggjøring et uttrykk for ikke bare politikkens retrett, men et uttrykk for kraftig svekking av demokratiet.

Trusselen fra folkets vilje fjernes slik. Styringa av samfunnet overlates til de «kompetente», de som sitter på pengene. Makta fra Stortinget og regjeringa tømmes med ambisiøs ungdom som vil ut dit hvor makta finnes, der deres ideer med makt kan settes ut i livet — og der lommeboka fylles.

Denne artikkelen er hentet fra Ove Bengt Bergs blogg Politikus

Bilder m/tekst: Knut Lindtner

Forsidebilde v/Gregor Ziolkowski 

Tidligere publisert på derimot.no