Diplomatiet på dødsleiet – fra fredspresident til krigshisser
Upålitelig Trump
16. juni 2025, av Peter Haenseler
Dagen før andre runde med forhandlinger i Istanbul angrep Ukraina fly fra Russlands strategiske bombeflåte med droner skjult i lastebiler som var smuglet inn i Russland. Vi rapporterte om dette i artikkelen «Operasjon Spiderweb: Ukraina og NATOs angrep på Russland – et nytt Pearl Harbor? Full opptrapping? Er fanatikerne tilbake? Fakta og analyse.» Den militære skaden var ubetydelig; det som sto igjen var en propagandaseier for Vesten – ikke noe mer. Den 11. juni anstrengte Financial Times seg for å bevise at disse angrepene ble utført med kunstig intelligens, uten vestlig hjelp. FT burde kanskje holde seg til økonominyheter – dette var ren propaganda uten fnugg av bevis. Et svakt forsøk på å holde amerikanerne utenfor – uten deres hjelp ville angrepet ikke vært mulig.
Like etter fulgte et større israelsk angrep på Iran. The Times of Israel skrøt av at USA, sammen med israelerne, hadde gjennomført en flerlags desinformasjonskampanje for å få iranerne til å tro at et angrep ikke var nært forestående. Denne rapporten er troverdig, ettersom Trump ikke gjorde noen forsøk på å skjule USAs medvirkning i det israelske angrepet på Iran mot slutten av uken.
Men det er ikke alt – USAs utenriksminister Marco Rubio benektet USAs deltakelse og uttalte:
«I kveld tok Israel ensidig aksjon mot Iran. Vi er ikke involvert i angrepene mot Iran, og vår øverste prioritet er å beskytte amerikanske styrker i regionen.»
— Marco Rubio, 13. juni 2025
Dette viser at amerikanerne utvilsomt er involvert i dette dødelige spillet, og at Trump-administrasjonen ikke en gang klarer å koordinere seg internt. Ikke akkurat et tegn på profesjonalitet.
For noen timer siden kom en helomvending fra Trump:
Det er tydelig at det ikke lenger er mulig å vite hva USAs president egentlig tror eller gjør. For en fornøyelse det må være å forhandle med en slik person.
Uklare utviklinger i Midtøsten
Vi kan med dyster sikkerhet slå fast at det nå er fullt mulig at det siste kapittelet i den rekken av kriger USA har startet, har begynt i Midtøsten. Se vår artikkel «Blodbad forandrer verden – Del 2 – 9/11», hvor general Wesley Clark ga innsikt i USAs egentlige planer og hensikter tilbake i 2007:
General Clark om militærstrategien etter 11. september-angrepene
Målene var: Irak, Syria, Libanon, Somalia, Sudan – og til slutt Iran.
(Kilde: Clark-intervju på Democracy Now!)
I stedet for fem år, som USA opprinnelig planla for å «roe ned» disse landene, har det nå gått nesten 25 år. Men det ser ut til at amerikanerne til slutt har oppfylt Netanyahus ønske – han har i 25 år ønsket å angripe Iran.
Netanyahu jubler – målet nådd!
For noen uker siden, i artikkelen «Alt er mulig – dessverre», vurderte jeg brannen som ulmet rundt Iran som ikke-kritisk. I analysen min antok jeg at amerikanerne ikke var naive nok til å la seg trekke inn i en katastrofal krig basert på vrangforestillinger og Netanyahus imperiedrømmer. Kanskje var det jeg som var den naive.
Det er ennå ikke klart hvor mange eskaleringsnivåer som vil bli overskredet i dagene som kommer. Etter dette angrepet vil Iran imidlertid måtte svare militært – på en måte som gir både amerikanerne og israelerne eksistensielle bekymringer. Amerikanerne frykter for sin tilstedeværelse i Midtøsten, og israelerne for sin eksistens som stat. Det virker som Iran i prinsippet er i stand til å påføre både USA og Israel enorm skade, ettersom de – i motsetning til Israel og USA – har hypersoniske missiler. Vi vil snart se om de faktisk bestemmer seg for å bruke dem – og om de virkelig har denne slagkraften.
«Rasjonell tenkning fører deg forbi diplomatiets dødsleie og rett ut på feil spor.»
Diplomatiet på dødsleiet – fra fredspresident til krigshisser
Faren for at denne konflikten utvikler seg til en dødelig kamp mellom to nasjoner, bør ikke avfeies uten videre. Netanyahu har alltid vært en psykopat og sosiopat; folkemordet i Gaza vitner om dette. Nå befinner denne megalomane mannen seg også i en alvorlig politisk og helsemessig krise. Han vil derfor ikke ha det minste problem med å sette hele Midtøsten, sitt eget hjemland – ja, til og med hele verden – i brann.
Amerikanerne er kjent for å overvurdere seg selv totalt; den endeløse rekken av tapte kriger siden 1945 er bevis nok. Legg til den uhyggelige innflytelsen sionistene har på amerikansk utenrikspolitikk. Jeg avstår fra å bruke rasjonelle argumenter for å forutsi framtidig utvikling. Rasjonell tenkning fører deg forbi diplomatiets dødsleie og rett ut på feil spor.
Hvordan vil Russland reagere?
Den russiske tilliten til USA har allerede fått hard medfart som følge av det ukrainske droneangrepet, men russerne fortsetter sine diplomatiske bestrebelser uten å føle noe press – tiden spiller i Russlands favør. Jo lenger krigen i Ukraina varer, desto mindre vil være igjen av Ukraina.
Forholdet mellom Iran og Russland er nært. Begge er fullverdige medlemmer av BRICS og SCO, og gode relasjoner gagner begge parter – også gjennom NSTC (North-South Transport Corridor). Russland vil støtte Iran i denne konflikten, diplomatisk, logistisk og muligens også med våpenleveranser. Dersom det blir krig mellom USA og Iran, tviler jeg på at Russland vil gå til krig på Irans side – det ville gjøre en tredje verdenskrig til et faktum.
Hvordan vil Kina reagere?
Kina har også nære bånd til Iran, både via BRICS, SCO og som mottaker av iransk olje. Kinas avhengighet av iransk olje er betydelig, men ikke kritisk. Landet importerer hovedsakelig olje fra Russland og Saudi-Arabia. Jeg utelukker at Kina vil gå til krig på Irans side – av samme grunner som for Russland.
Hormuzstredet
Dersom Iran blokkerer Hormuzstredet, vil dette føre til ustabilitet i vestlige finansmarkeder – noe som kan bli farlig. Hormuz er verdens viktigste transportrute for olje. 20 % av verdens produksjon går gjennom denne stredet. Oljeprisen skjøt opp med 14 % fredag og stengte 7 % høyere. Dersom stredet blokkeres, kan oljeprisen nå 150 til 200 dollar fatet – gift for de allerede ustabile finansmarkedene.
Diplomatiet på dødsleiet
Da Donald Trump tiltrådte for sin andre presidentperiode, lovet han folket sitt – og hele verden – at han ikke bare skulle skape fred, men også forhindre kriger. Dette var ikke tomme løfter, men sannsynligvis løgner.
Mens det fortsatt var mulig å spekulere i Trumps personlige kjennskap til droneangrepet på Russland, falt masken helt i Iran-spørsmålet. Det svake håpet i Moskva og Teheran om at Donald Trump faktisk ønsket en fredelig løsning, er nå knust. Selv om Trump gjerne vil inngå avtaler, søker han ikke diplomatisk løsning – han fremsetter betingelser som er uakseptable for motparten og forsøker å «overbevise» gjennom ren maktbruk.
I tillegg bruker han skitne triks for å villede både Iran og Russland. Iran får tro at ingen angrep er nært forestående, og det ukrainske angrepet finner sted dagen før forhandlingene i Istanbul – fullt ut kjent og sannsynligvis koordinert av amerikanerne.
Skadene som israelerne har påført Iran virker betydelige, da flere høytstående offiserer i Irans væpnede styrker skal ha blitt drept med vilje. Skadene Ukraina har påført Russland er derimot uten militær betydning. Den største skaden er påført diplomatiet.
“Å stole på USA er uhyre naivt”
I et glimrende intervju med Judge Napolitano, sa John Mearsheimer det som verden nå må venne seg til:
«Enhver stat i verden som stoler på USA, er uhyre naiv.»
— John J. Mearsheimer, 13. juni 2025
Henry Kissinger er tilskrevet følgende treffende uttrykk:
«Det kan være farlig å være USAs fiende – men dødelig å være USAs venn.»
Andre konflikter – og handelskrig
I tillegg til de militære konfliktene fyrer Trump også opp under andre kriger – som handelskrigen med Kina og mange andre land. Disse vil neppe bli løst med det første. For tre dager siden annonserte Trump:
«Vår avtale med Kina er klar, underlagt endelig godkjenning fra president Xi og meg.»
— Donald Trump
Men dette er typisk Trump-skryt. Noen avtale er ikke inngått, og den kinesiske entusiasmen virker svært beskjeden. South China Morning Post melder at Kinas president Xi Jinping ikke vil reise til USA i september, til tross for invitasjon – noe som ville vært første mulighet til møte. Det er nå juni, og avisen antar at møtet muligens vil skje i november. Dette er det man kaller en kald dusj fra Beijing.
Kanskje tok jeg feil om Iran
Kanskje tok jeg feil i min risikovurdering av Iran, men det jeg skrev i artikkelen «Mar-a-Lago vil mislykkes – ingenting fungerer uten troverdighet» fra 7. mai, virker mer aktuelt enn mange liker. Jeg hevdet at det største problemet for USA – og hele det kollektive Vesten – er ustabile finansmarkeder. En ny global økonomisk orden kan bare skapes gjennom forhandlinger med mange partnere. Tiden da USA kunne diktere resten av verden hva som skulle skje, er over. USAs maktposisjon fra Bretton Woods-forhandlingene eksisterer ikke lenger, og Trump har de siste dagene vist at han ikke fortjener noen godvilje.
Konklusjon
Trump-administrasjonens opptreden de siste dagene bekrefter alle som ikke har hatt tillit til hegemonen – til tross for den tilsynelatende «omvendingen» i Washington.
Jeg vet ikke i hvilken grad en blodig, årelang krig mellom Israel og Iran kan forhindres. Iranerne vil ikke lenger stole på amerikanerne, og amerikanerne vil trolig snart innse at de lot seg trekke inn i denne krigen av Netanyahu. En krig som ikke bare kan påføre Midtøsten og vestlige finansmarkeder varige skader – men som også har et potensial jeg helst ikke vil skrive om.
Russerne vil fortsette å forhandle profesjonelt – både med Ukraina og med USA. Fra russisk perspektiv skal formen opprettholdes. Men de har ingen illusjoner om noen forhandlet fred. De skaper fakta på slagmarken og vil akseptere en ukrainsk kapitulasjon når tiden er moden.
I det lange løp vil det imidlertid være USA som blir den største taperen i dette propaganda-teateret iscenesatt av Donald Trump. Selv de største optimistene vil ikke stole på USA på lang tid. Realistene har visst det lenge:
Historien viser at intet land har brutt flere avtaler enn USA.
Mellom 1778 og 1871 undertegnet USA rundt 368 traktater med ulike urfolk i Nord-Amerika. Hvordan gikk det med dem?
Om forfatteren
Peter Hanseler er geopolitisk analytiker med base i Moskva. Han er født i Zürich, Sveits, og har juridisk doktorgrad fra Universitetet i Zürich og LL.M. fra Georgetown University i Washington D.C. Han har bodd i USA, Spania, Sveits, Thailand og Russland. Hans arbeid er uavhengig og ikke støttet av statlige eller private aktører. Nettstedet voicefromrussia.com publiserer innhold på engelsk, russisk og tysk.
https://sonar21.com/diplomacy-on-his-deathbed-from-peace-president-to-warmonger
Forsidebilde er KI-generert
7 kommentarer. Leave new
3 sitat fra artikkelen:1 «Netanyhu har alltid vært en psykopat og sosiopat. 2 «Jeg tviler på at Kina vil gå til krig på Irans side» 3 «Der som det blir krig mellom USA og Iran, tviler jeg på at Russland vil gå til krig på Irans side». Hvordan skal Iran da klare mot seg mot Israel/USA,?
Kansje handler Netanyahu maktpolitisk rasjonelt, selv om det kan føre til verdenskrig. Jeg er virkelig lei av skribenter som som trekker politiske analyser utfra deres oppfattning av politiske lederes phsyke, enten det gjelder Trump, Putin eller Netanyhu. Persolighetens rolle i historien kan diskueres, men alle store kriger dreier sg alltid om resurser.
Artikkelen er preget av ønsketenkning, svake hypoteser og sterke påstander. Lite lesverdig.
«Det svake håpet i Moskva og Teheran om at Donald Trump faktisk ønsket en fredelig løsning, er nå knust.»
Et håp er at Trump ser på dette som en mulighet til å fjerne sionistene fra makten. Både i Israel og i USA.
Da han ser at disse sitter med for stor makt, backstage, i USA, og at Israel koster USA for mye.
Og at det da er lettere å få et mer vennskaplig forhold til Iran.- Og Russland.
En våt drøm riktignok, men.
Alternativet er?…
» …amerikanerne ikke var naive nok til å la seg trekke inn i en katastrofal krig basert på vrangforestillinger og Netanyahus imperiedrømmer..» :
‘Men er Iran en trussel for Israel?
– For 30 år siden bestemte Benjamin Netanyahu seg for å gjøre Iran til en hovedfiende. Da var Iran et veldig svakt og svekket land etter krigen mellom Iran og Irak, sier hun.
– Grunnen til at han utpekte Iran til en eksistensiell trussel, var hovedsakelig for å få oppmerksomheten bort fra konflikten med palestinerne
– Iran er ingen eksistensiell trussel mot Israel. Iran hadde ikke utviklet atombombe eller atomvåpen, det har amerikansk etterretning og Det internasjonale energibyrået (IAEA) for lengst slått fast.
Men når Iran svarer på angrepene fra Israel, så blir de en trussel, sier hun videre.
– Det blir en selvoppfyllende profeti. Iran, som Israel har sagt at er en eksistensiell trussel mot Israel, blir plutselig en trussel.’
https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/iran-vil-ut-av-atomavtale-alvorlig/17832580/
‘Israels statsminister Benjamin Netanyahu har uttalt at det å drepe Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei vil få en slutt på krigen mellom Israel.
….Men iranerne har mye å tape hvis staten kollapser. Iran er en trygg og velfungerende stat, sammenlignet med mange andre land i regionen.
Dersom den iranske staten kollapser eller man får en borgerkrigslignende tilstand, har man ikke noen samlende gruppe som står klar til å ta over.
Iran er et land med 90 millioner mennesker, med mange ulike etniske grupper. Det er sprikende interesser – der noen ønsker regimeskifte – andre ikke.’
https://www.forskning.no/iran-israel-og-palestina-krig/hva-betyr-det-at-midtosten-kan-bli-destabilisert/2521467
Jeg har et bedre forslag:
Netanyahu begår selvmord for å redde sin egen befolkning. (Som alle gode ledere burde gjøre.)
Og han vil jo ikke dø, han kommer bare til en himmel. (?)
Full av Netanyahuere, kristen- sionister fra Norge og andre utvalgte?
Det bør vel heller kalles et helvete for normale mennesker, men…
Krigen mot Iran har vært planlagt i 30 år.
Av professor Piers Robinson.
Det er en dyster uunngåelighet over krigen som tar sikte på å styrte den iranske regjeringen. Det virker kanskje ikke slik for millioner av vestlige som har blitt indoktrinert med propaganda, å tro at alle hendelser i verden ikke har noe med «oss» å gjøre. Jeg mistenker at vestlige presse naivt presenterer aktuelle hendelser, som en slags rimelig militær handling rettet mot å avskrekke iransk atom-kapasitet. Det har selvfølgelig alltid handlet om mye mer enn det.
Paul Wolfowitz sa like etter at amerikanske styrker hadde beseiret Irak i den første Gulfkrigen i -91, at vi har omtrent fem eller ti år på oss til å rydde opp i alle tidligere sovjetiske klientregimer; Syria, Iran, Irak – før den neste stormakten kommer for å utfordre oss.
Planleggingen og organiseringen av en ny runde med imperialistisk krigføring manifesterte seg i Project for a New American Century (PNAC), en gruppe ideologiske ekstremister, som er fast bestemt på å utnytte USAs militære styrke for å sikre strategisk dominans, se for eksempel Scotts The Road to 9/11 og Griffins The New Pearl Harbour.
I 1996 anbefalte strategidokumentet «A Clean Break: A Strategy for Securing the Realm», skrevet av PNAC-medlemmer, og publisert av Institute for Advanced Strategic and Political Studies, den påtroppende israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, å føre en aggressiv holdning mot Syria og Iran, og samkjøre USAs og israelske sikkerhetspolitikk.
I 1998 var Philip Zelikow, som tjente i president George W. Bushs overgangsteam og Foreign Intelligence Advisory Board (PFIAB), deretter som direktør for 9/11-kommisjonen, og medforfatter av det mistenkelig forutseende dokumentet fra 1998 Foreign Affairs, som beskrev en mulig «katastrofal hendelse i amerikansk historie». I 2000 advarte PNAC-rapporten Rebuilding America’s Defenses, ett år før 9/11, at de nødvendige endringer i USAs militære kapasiteter sannsynligvis ville gå «fra en eller annen katastrofal og katalyserende hendelse – som et ny Pearl Harbor».
9/11 var nettopp det, presentert som et svimlende frekt terrorangrep utført av islamske fundamentalister. Folk ble oppfordret til å tro på fortellingen om at en gruppe unge muslimske menn (uerfarne piloter) fra en terrorgruppe kalt Al Qaida, hadde overtatt fire amerikanske passasjerfly, og brukt dem til å utføre kamikaze-angrep på World Trade Center, (WTC) bygninger i New York og Pentagon. Begge WTC-tårnene falt ned enda de var konstruert for å tåle slike påvirkninger, og en tredje bygning falt, bygning 7, som ikke ble truffet av fly.
Bygningene i New York kunne ikke ha kollapset på grunn av treff av to fly, de ble revet med vilje. Utover det umulige at tre skyskrapere i New York City hver kunne ha trosset lovene for bevegelse beskrevet av Isaac Newton, har innbyggerne fjell av vitnesbyrd som motsier den offisielle rapporten.
Allerede før dagen var over, erklærte den amerikanske regjeringen en «krig mot terror» og pekte ut land som Irak, Afghanistan, Libya, Sudan og Iran som skyldige for det som hadde skjedd i New York, og Pentagon. Wesley Clark avslørte i 2007 at en plan ble implementert for å angripe syv land på fem år. Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran, land som var målet for «regimeendring». Oberst Lawrence Wilkerson, tidligere stabssjef for utenriksminister Colin Powell, sa utvetydig at disse planene om å angripe flere land var på plass før 9/11.
Startet av den store løgnen om hva som skjedde den 11 september, skulle de påfølgende krigene ledsages av et kjent mønster av propagandakampanjer og strategiske bedrag. En falsk etterretningsrapport, Taylor-rapporten, ble levert til NATO-landene bare uker etter 9/11, for å legitimere angrepet på Afghanistan. Angrepet fulgte raskt og førte i de kommende månedene til styrten av Taliban, og starten på den 20 år lange krigen i Afghanistan. Brown Universitys Costs of War-prosjekt anslår antallet drepte til rundt 176 000.
I 2002/3 ble siktet rettet mot Irak, og løgnene angående masseødeleggelsesvåpen (WMD) ble brukt til å rettferdiggjøre invasjonen. Slike våpen har aldri eksistert, og den påfølgende krigen i Irak anslås å ha drept minst 300 000 mennesker.
Og nå har denne krigerske politikken med kreativ ødeleggelse muligens kommet til sitt endepunkt, med ødeleggelsen av den iranske regjeringen. Snakket om å forhindre iransk atom-kapasitet er ganske enkelt en annen variant av bedragene som ble brukt mot Irak (WMD) og Syria (kjemiske våpen). Bekymringen er ikke om Iran har en atombombe, det dreier som om å fjerne en regjering som motsetter seg de regionale hegemoniske ambisjonene til Israel, og de globale hegemoniske målene til Vesten.
Hvor som skjer nå er uklart. Vil den iranske regjeringen bli sittende eller falle? Hvordan vil de store globale aktørene, spesielt Russland og Kina, reagere? Vil Israel stå eller falle? Står vi overfor en regional krig eller tredje verdenskrig? Vil Israels folkemord på det palestinske folket fortsette?
Uansett hva som skjer, må den vestlige befolkningen ikke ha noen illusjoner om hvordan situasjonen har blitt som den er. Konfliktene er den direkte konsekvensen av at våre regjeringer og deres tilknyttede militærindustri-kompleks fører en krigspolitikk. For å gjøre det, engasjerer de seg i skjulte handlinger og store bedrag, som falske flagg operasjoner som 9/11, og bruken av brutale ekstremistgrupper i land som Syria. Drapstallene går opp i millioner mens elendigheten er uberegnelig stor.
Propaganda, bedrag og løgner, alt i krigens navn, er i ferd med å bli etablert som avskjedsarven fra det vestlige imperiet.
Fra Global Research, publisert 17 juni 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: The War Against Iran: 30 Years in the Making.
Se på bilder av kvinner i Iran for 45 år siden. Stolte kvinner uten tildekking. Ekstreme Islamister stjal Iran og innførte et undertrykkende regime.
OlavB:
» Stolte kvinner uten tildekking.»
Eller stolte kvinner MED tildekking. Vestlig kulur & mote er vel ikke den eneste?
I Norge?
Stolte kvinner uten SMINKE-tildekking? Sjelden dessverre.
Og hvis du, Olav – eller kvinner/menn , går uten tildekking ( av f.eks. underkroppen ) så blir du nok arrestert av moral-politiet, også i Norge.
‘Hvorfor ser vi så lett flisen i vår brors øye; – men tømmerstokken vårt eget ser vi ikke’
– Som Ibsen ofte skrev historier om.
Og ellers har jo Iran sin historie. Der (verre) undertrykking av innbyggerne skjedde, med vestlig/Britisk innblanding.
Iran har all grunn til å holde seg en armlengdes avstand til vestlig politikk/kultur.